RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Det kom en del tårer da navnet mitt ble lest opp

Foto: Kyrre Lien (Scanpix)
Sist oppdatert:
Les hvorfor John Arne Riise ble så rørt.

Vi går tilbake til Spania 31. januar 2000. Det er 250 tilskuere på La Manga stadion. Island står oppført som hjemmelag, Norge som bortelag. En 19-åring som knapt noen i Norge har sett, får sin debut på det norske landslaget.

Omgitt av spillere som Ståle Solbakken, Henning Berg, Ørjan Berg, Vidar Riseth og Claus Lundekvam får John Arne Riise sine første minutter på A-landslaget i denne 0-0-kampen.

Tilbake i nåtid. John Arne Riise er fortsatt en ung mann, 31 år nå, idet han forbereder seg til nok en landskamp. Borte mot Wales – nesten hjemmebane, egentlig, for sunnmøringen som i løpet av karrieren har forflyttet seg fra Ålesund til Monaco, via Liverpool og Roma, og nå er i London.

- Et stort øyeblikk
Den neste landskampen er mer spesiell. Det er Riises landskamp nummer 100. Bare to nordmenn har nådd denne milepælen før ham: Thorbjørn Svenssen og Henning Berg.

- Jeg begynte først å tenke på dette, tror jeg, da jeg holdt talen på banketten etter landskamp nummer 50. Det var først da jeg så at jeg kunne nå 100 kamper. Dette blir et stort øyeblikk for meg og jeg gleder meg veldig, sier Riise til Nettavisen.

Han gleder seg over at milepælen blir nådd mens han er omgitt av spillere som har vært der sammen med ham nesten hele veien; spillere som John Carew, Morten Gamst Pedersen, Brede Hangeland.

- Og broderen (Bjørn Helge), som har vært med de siste årene. Det er utrolig kult og jeg har hatt utrolig mye moro.

- Hva tenker du om at det bare er to mann før deg som har nådd dit?

- Det er sikkert større enn jeg klarer å tenke nå, men jeg har vært heldig med klubbene mine og med karrieren, selv om jeg også har jobbet hardt for det. Jeg er en person som prøver mitt beste. Jeg vet at jeg gjør feil, men jeg mener at jeg har fortjent å få disse kampene.

Sugen på rekorden
- Hvor mange landskamper kan du få?

- Det er vanskelig å si et konkret tall, for i fotball kan alt skje, men jeg tar jobben utrolig seriøst, tenker på kroppen, har en mental styrke jeg er stolt av, og er villig til å lære. Akkurat nå har jeg lyst til å være med i to kvaliker til, så får vi se. Målet er egentlig å spille til jeg er 40, sier Riise.

Drillo anslår at en spiller kan få med seg ti landskamper per kalenderår, og tester viser at Riise er fysisk sterkere nå enn for 6-7 år siden. Det er ikke helt utenkelig at venstrebacken med det tunge skuddet faktisk kan nå 150 landskamper.

I første omgang ser det i alle fall ut til at Torbjørn Svenssens landskamprekord på 104 vil ryke allerede neste år. Riise vil foreløpig ikke strekke seg helt til 140 eller 150 kamper.

- Det blir for langt fram å tenke på det. Da jeg var på 50, tenkte jeg at 100 var mulig. På 75 tenkte jeg på å ta rekorden. Nå har jeg lyst til å ta rekorden, og hvis jeg tar rekorden, har jeg lyst til å gjøre det vanskelig for andre å ta den fra meg, smiler Riise, som faktisk har 13 mål på landslaget - som venstreback.

Han tror i alle fall at han kan holde på landslagsplassen en god stund til.

- Jeg har ekstremt mye erfaring. Jeg vet hva som skal gjøres i internasjonale kamper, så jeg har mye å tilby både på og utenfor banen. Det er også viktig for et lag.

Store forventninger
John Arne Riise har som nevnt vært en del av landslaget siden januar 2000. Til venstreback å være, har han fått usedvanlig mye oppmerksomhet av fans og media.

Litt er selvforskyldt, som for eksempel at han slo igjennom med Monaco i den franske toppserien allerede som tenåring, at han senket Manchester United med en kanonkule av et frispark for Liverpool på Anfield og at han at han vant Champions League med Liverpool.

Litt er uforskyldt, som da han ble slått ned av John Carew eller da han følte seg rundlurt av agent Einar Baardsen.

Uansett står Riise fortsatt på beina. Forholdet til det norske folk, som på mange måter har fulgt ham på ferden fra tenåring til voksen mann, er bedre enn noensinne. Selv om Riise gjerne skulle dempet forventningene et lite hakk hos dem som mener at han skal være en av landslagets viktigste spiller i hver kamp, både offensivt og defensivt.

- Med de resultatene jeg har fått, kommer også forventningene. Jeg elsker press, og jeg vil ha det, men jeg føler at det er litt for høyt. Folk glemmer at jeg bare er en venstreback, og en venstreback skal ikke dominere en kamp, skal ikke score målene, sier Riise.

Før han legger til:

- Men jeg vil heller ha det sånn enn ikke å ha vunnet noe.

EM i 2000
- Hva husker du best fra landslagskarrieren?

- Jeg har en del høydepunkter. Selvfølgelig den første innkallelsen, til samlingen på La Manga. Det aller største er likevel da jeg sto hjemme i stua og så på uttaket av troppen til EM i 2000. Da navnet mitt ble lest opp, kom det en del tårer.

- Jeg visste ingenting på forhånd, for jeg hadde vært inn og ut av laget, men så leste Nils Johan (Semb) meg opp. Jeg kommer aldri til å glemme at Nils Johan ga meg den muligheten.

Riise trekker frem flere høydepunkter; Den første landskampen hvor han og lillebror Bjørn Helge var på banen sammen og 4-0-seieren mot Malta i 2007, hvor Bjørn Helge hadde tre målgivende og John Arne scoret det fjerde.

Han trekker også fram hjemmekampen mot Skottland, hvor han besvarte tøffe avisoppslag med kjempekamp og scoring i 4-0-seieren på Ullevaal stadion, som takk for vidunderlig støtte fra publikum.

- Og det beste målet må være mot Hellas hjemme i 2007.

De største skuffelsene som 99 landskamper har bydd på, er selvfølgelig de kvalifiseringene hvor Norge hatt hånda på en sluttspillplass, men mistet taket helt på tampen.

I kvalifiseringen til EM i 2008 kjempet Norge med Hellas og Tyrkia om avansement, men tapte 1-2 for Tyrkia i Oslo helt på tampen og endte på tredjeplass, ett poeng bak nettopp Tyrkia.

- Det er den kampen som ergrer meg mest, forteller Riise.

Takker Semb
Lørdagens jubilant har spilt under tre landslagstrenere; Nils Johan Semb, Åge Hareide og Egil Olsen, best kjent som Drillo.

- Semb er vel den jeg må takke mest, med tanke på at han ga meg sjansen i så ung alder. Jeg har fremdeles mye kontakt med ham. Han er en fantastisk person som fortsatt er litt rundt landslaget, og det er jeg glad for.

Riise husker Hareide som en strålende støttespiller under tunge medieoppslag, og som en tøff trener som likevel hadde mange vitser på lager.

Og nå er det altså Drillo som avgjør hvorvidt Riise får spille landskamper eller ikke.

- Jeg visste veldig lite om Drillo som person før jeg møtte ham. Det første han sa til meg, var at han var spent på å se om jeg var den personen han så gjennom media. Etter noen treninger sa han «så feil kan media ta» og «du er en person det er lett å bli glad i». Det setter jeg stor pris på å høre.

Riise innrømmer at han også hadde et litt feilaktig inntrykk av Drillo.

- Hans fotballfilosofi er ikke sånn som jeg trodde den var. Jeg er blitt veldig glad i han som person, og som spiller elsker jeg å prestere for han, sier Riise.

Han vil gjerne trekke fram én trener til:

- Per-Mathias Høgmo hadde jeg på U21-landslaget. Han ga meg tillit som kaptein. Jeg vil gjerne takke han. Høgmo er fortsatt en god venn. Han er utrolig snill, bryr seg om deg og smiler hele tiden.

- Jeg har vært heldig med trenerne, avslutter Riise.

De har nok også vært heldige med Riise.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere