*Nettavisen* Sport.

- Det savner jeg enormt

Vi satte oss ned med Davy Wathne for å snakke om kjærlighet, savn og berømmelse i Det Store Intervjuet.

08.09.12 14:50

REYKJAVIK (Nettavisen): «Han bjeffer mer enn han biter», sa Gunnar Stavrum. Jeg tastet nummeret til sjefen min for å få litt bakgrunnsinformasjon før jeg skulle møte Davy Wathne nede ved frokostsalen på pressehotellet i Islands hovedstad.

«Davy er egentlig veldig snill, men kan fremstå som veldig krass og sinna», sa Stavrum over telefonen, og la til at Davy Wathne i hans øyne er «en klassisk bergenser».

Selv kjenner jeg Davy som den morsomme og dyktige programlederen i TV 2 Sporten, og som den kravstore kollegaen som ringte oss for å rette på skrivefeil den gang Nettavisen var eid av TV 2 og styrte deres tekst-TV.

Stavrum jobbet selv sammen med Wathne i TV 2 og fortalte meg at han husker hvordan den amerikanskfødte vestlendingen slet i starten av sin TV-karriere. Det ble visstnok skrevet om Wathnes TV 2-debut i en av riksavisene at han «hadde klart det få trodde var mulig, nemlig å få Norge til å savne Arne Scheie».

Journalister kan være nådeløst vittige, noe Davy Wathne selv er et godt eksempel på.

Verdiløst på TV
Når jeg kommer ned til frokostsalen, er 62-åringen allerede i ferd med å avslutte dagens første måltid. Vi finner en sofakrok og slår oss ned der. Jeg finner raskt ut av Davy selv husker at han trøblet i oppstarten av fjernsynskarrieren.

Problemet var hans enorme kjærlighet til det skrevne ord. Få journalister i Norge kjenner større begeistring for skriftspråket enn filologen Davy Wathne, og få makter også å skrive med samme snert og presisjon.

- Jeg savner enormt det å skrive. Det å være skrivende journalist, det vet jo du, er å utvikle et språk, et jobbspråk, og det blir kanskje litt mer kunstferdig og litt flere synonymer og litt mer variert og stilistisk og trent jo lenger du jobber med det, forteller Wathne.

- Og da tenkte jeg at jeg skulle ta dette med meg inn i fjernsynet, legger han til, på en måte sin ikke levner noen tvil om at dette var et feilskjær.

- De første årene skrev jeg og leste opp det jeg skrev. Så skjønte jeg etter hvert at dette fungerer ikke. Sånn kan du ikke holde på. Du må snakke sånn som vi snakker nå. Hverdagsspråk.

- Det var en ganske smertefull prosess, for du bruker mye tid, krefter og bevissthet på å utvikle et skriftspråk som fungerer på jobb. Det var kanskje noe av det vondeste med å skifte fra avis til TV, å erkjenne at det du har brukt 20 år på å utvikle og finpusse, det er verdiløst.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Roy Kvatningen

«Det gikk bra likevel»
Henning Berg passerer oss på sin vei mot frokosten, men ikke raskere enn at han rekker å smette inn et par demonstrative gjesp når han hører Wathne snakke om språk. Han har et poeng: Vi sitter ikke her for å snakke om språk, og du har vel heller ikke klikket deg inn på denne saken for å lese om språk.

Egentlig avtalte jeg at vi skulle snakke om landslaget. Norge spilte sin første VM-kvalifiseringskamp fredag og skal allerede tirsdag ut på gressmatten igjen. Få journalister jobber tettere på landslaget enn nettopp Davy Wathne. Jeg velger likevel å la dette vente en stund til.

En anekdote jeg ble fortalt av Stavrum, handler om Henrik Færevåg, mannen som startet avisen Askøyværingen og var en god venn og kollega av Davy i mange år. Færevåg avsluttet en gang et kampreferat på følgende vis:

«Davy Wathne fra Sandviken dømte. Det gikk bra likevel.»

Latteren kommer raskt. Davy husker godt den artikkelen.

- Det er helt riktig. Det sto på trykk i Askøyværingen. Det var en sånn omgangsform og omgangstone vi hadde. Vi var venner og kolleger i en mannsalder. Han døde dessverre altfor tidlig.

- Tungt og tomt rundt meg
Respekten flyter tykt i stemmelaget når Wathne snakker om Færevåg som en annerledes, kreativ journalist og en strålende fyr, og en mann han virkelig savner.

- På ti måneder mistet jeg Bjarne Berg, Henrik Færevåg og Svein Mathisen. Det var et sånt annus horribilis. I februar døde min far, men han var nå en gammel mann, så døde Bjarne i mai, Henrik i romjulen og Matta i januar.

- Da ble det plutselig veldig tungt og veldig tomt rundt meg.

Bjarne Berg ble han kjent med allerede i skoledagene. Færevåg nesten like tidlig. Svein Mathisen traff Davy da han på midten av 70-tallet var linjemann i den norske toppserien, hvor Matta var en av de største profilene. Senere ble de også kolleger i TV 2.

- Det var liksom tre bautaer og tre personer som jeg hadde vært venn med i til sammen 100 år. Det var spesielt. Du tenker igjennom mye da. Det var blytungt, altså. Det var et fryktelig år.

Stillheten senker seg i sofaen ved baren i Icelandair Hotell. Døden er et tungt emne og det føles riktig å la noen sekunder passere før vi fortsetter.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Mediehuset Nettavisen

Arbeidsglad
Livet har ingen pauseknapp, så det blir med noen få sekunder. Davy Wathne har tilsynelatende heller ingen pauseknapp. Hver gang han dukker opp på skjermen i stua hjemme, er det med en energi og innlevelse få andre klarer å utligne.

- Du er blitt 62 år, men virker alltid å kjøre på med 100 prosent innsats, starter jeg med. Wathne overtar raskt.

- 100, ja. Da jeg kom fra fotball-EM, hadde jeg jobbet 56 dager i strekk. De andre, ungdommen på 27 og 32, var helt segneferdige og måtte ha ferie, mens jeg gikk rett på FotballXtra påfølgende helg.

Smilet er tilbake nå. Er det én ting Davy Wathne elsker, er det jobben. TV 2. På bergensk betyr det at han også elsker å snakke om den.

- Sånn som jeg har organisert livet mitt, er det ingen grunn til å slå ned på tempoet. Dette er jobben min og hobbyen min og det fyller dagene mine. Det er min hovedinteresse og mitt engasjement og jeg får brukt veldig mange av sidene mine, talentene mine eller evnene mine, føler jeg. På mange nivå.

- Jeg er jo ikke bare en programleder. Jeg har jo nærmest en slags ambassadørrolle for TV 2. Jeg holder foredrag, opptrer i ulike sammenhenger på vegne av TV 2 og bryr meg om ting som jeg sikkert ikke burde ha brydd meg om, med språk og journalistikk og prioriteringer på nettet og sånt.

- Jeg føler at jeg lever og ånder for bedriften og for døtrene mine. Det er liksom ikke noe annet som tar tid eller stjeler oppmerksomhet. Jeg har ork og overskudd fordi jeg ikke har masse andre plikter og hensyn.

Takket nei til millionarv
Hadde han ikke elsket jobben så høyt, kunne han kanskje ha pensjonert seg for flere tiår siden. Da faren hans døde i 1986, var Davy Frank Huey Wathne berettiget til en millionarv, men han takket nei til den.

- Ja, for jeg hadde ikke noe forhold til ham. Han var en nødvendig forutsetning for mitt liv, men der stoppet det, sier Davy, som har fått navn etter morfaren David Johansen og farfaren Frank Huey.

Davys mor reiste til USA etter krigen, giftet seg og fødte for 62 år siden den mannen som sitter overfor meg her i sofaen. Davy var bare halvannet år da moren reiste tilbake til Norge med skilsmissepapirer i kofferten. Hun giftet seg i stedet med ungdomskjæresten Carl Wathne, som Davy omtaler som en fantastisk far.

- De fikk tre barn, så vi var en ungeflokk på fire, men det streifet meg aldri at jeg ikke var Carl Wathne sin sønn. Ikke før jeg måtte få vitnemål og de måtte skrive Davy Frank Huey på vitnemålet, for jeg het ikke Wathne. For at min mor skulle få barnebidrag, kunne ikke jeg skifte navn. Jeg måtte hete Davy Frank Huey og det het jeg til jeg tok artium og ble 18 år og kunne skifte navn selv. Men Carl Wathne var forbilledlig og behandlet meg som et av fire barn.

Av respekt for stefaren ville ikke Davy vise interesse for sitt kjødelige opphav i det hele tatt. Likevel forsvinner selvfølgelig aldri spørsmålet om hvorfor faren ikke sørget for å bevare kontakten.

- Som voksen skjønner jeg at det kan være tusen grunner. Det trenger ikke å være det at han ikke var interessert i meg. Det at hans barn flyttet til Norge, så langt vekk, det var så praktisk vanskelig, og han fikk to barn med henne han var gift med resten av livet.

- Hun ringte da han var død og spurte hvordan hun skulle gjøre det med pengene, og da sa jeg at jeg har hatt et komplett og lykkelig og rikt liv i Norge, med sunne verdier og sunne prinsipper, jeg har aldri savnet noe, så jeg synes det ville være helt feil om jeg skulle legge meg opp i det.

- Uvurderlig som far
Faren eide et stort eiendomsfirma, som hans barnløse bror hadde bygget opp og som faren til Davy arvet. Hvor stor arven kunne ha blitt, er uvisst, men det er snakk om millionbeløp.

- Men det er meg totalt fremmed. Jeg har aldri besøkt ham, aldri gjort noe forsøk på å oppsøke den siden av familien eller ha noe med dem å gjøre, nettopp av respekt for Carl Wathne og den jobben han gjorde som far for meg.

- For det har sikkert ikke vært enkelt. Det har sikkert ikke vært enkelt å behandle sin kones barn som en av sine egne, men det gjorde han. Han lærte meg alt jeg kan, han viste meg alt det som jeg har brukt livet på av gøye ting. Fiske og fangst. Han tok meg med på Stadion og jeg så Brann - Skeid i juniorfinalen i '58. Han penset meg inn på det rette sporet og har vært uvurderlig som far.

- Da synes jeg det ville være synd og feil å legge meg opp i Huey-familiens greier.

Det finnes altså noe Davy Wathne ikke legger seg opp i. Den Tertnes-bosatte meningsmaskinen holder et høyt arbeidstempo, selv om også han trenger en pust i bakken innimellom.

- Når jeg har fått en sånn kjendisrolle, når jeg har blitt allemannseie, som man blir når man har vært så mye på fjernsyn som meg, så må jeg ha pauser. Være for meg selv. Det er klart du spises opp hvis du hele tiden skal leve opp til andres forventninger. Så der er jeg blitt flink, til å ta hvileskjær, slappe av og lade opp.

- Og så har jeg veldig høy grad av bevissthet på det privilegiet det er å få jobbe med sport. Det har for meg vært en gave, og jeg er takknemlig hver eneste dag for at jeg er blitt vist den tilliten, sier Wathne.

- Lever bare én gang
Han har snakket seg god og varm nå. Her er det ingen vits i å avbryte.

- For en gammel mann å få jobbe med så mange unge, flinke mennesker som har den galskapen i seg som du har når du er idrettsentusiast, det er et privilegium og det tenker jeg igjennom hele tiden. Hvis du skal rangere tusen jobber og si «hva ville du helst vært?», så er den jobben jeg har på seierspallen uansett. Uansett. Og i tillegg har jeg vært begunstiget med god helse og ikke hatt noen problemer som jeg ikke har skapt selv.

- Jeg har ingenting å skylde på, ingenting som har redusert mine muligheter for å leve lykkelig og harmonisk. Jeg har to herlige døtre og en jobb som er en daglig vederkvegelse for sjelen. Jeg gleder meg hver dag når jeg våkner og skal på jobb, gleder jeg meg til å møte kollegene og til å være en del av det kollektivet og til å få jobbe med det.

- Det synes jeg alle burde tenke igjennom. Hvis du kommer til at «dette ikke er noe gøy» eller «jeg burde heller gjort noe annet», så må du stoppe opp og heller gjøre det andre, for vi lever bare én gang. Det er en myte med sjelevandring eller at vi får en ny sjanse. Vi lever bare én gang. Da har du selv ansvaret for at du gjør de valgene som gjør at du kommer i posisjon og får den jobben eller de mulighetene som du trenger for å bli harmonisk og lykkelig og finner mening og glede i det du holder på med.

- Jeg er ikke populær, jeg er bergenser
Det er ingen grunn til å si seg uenig her. Som sportsjournalistkollega kan jeg skrive under på det samme; Det er et privilegium å få lov til å holde på med dette. Spesielt når intervjuobjektet verken bjeffer eller biter.

- Hvorfor er du så populær hos det norske folk, tror du?

- Nei, det tror jeg ikke at jeg er. Folk har en oppfatning av bergensere som brautende og selvgode rundt omkring i landet. Det er mange som har bergensere langt oppe i halsen. Jeg tror bergensere starter med hundre meter tillegg. Det tror jeg skyldes at de ikke ser at vi er selvironiske. De tror at den pompøsiteten vår er alvorlig og at den skal tas bokstavelig, men det er ingen som ler mer av oss enn vi selv. Jeg tror Sissel Kyrkjebø er populær, men der tror jeg det stopper, ler Wathne.

- Folk elsker i alle fall å lese uttalelsene dine. Vi får alltid gode lesertall på intervjuene med deg.

- Kanskje det er et uttrykk for at jeg har vært tydelig, at folk har inntrykk av at jeg står for et eller annet. Jeg er vel en mann med noen prinsipper og en tydelighet. Jeg tør å si ifra. Jeg er ikke taktisk høflig. Jeg sier det jeg mener, men så er det sikkert mange som er uenige og det lever jeg helt greit med.

- Stikker du nesen frem hender det at du får skrubbsår på den. Jeg har ingen problemer med det. Jeg håper at det på godt og vondt respekteres at jeg har meninger. Så kan folk være uenige. Jeg har i alle fall dyp respekt for andre mennesker og andre menneskers meninger selv om jeg ikke er enig med dem.

- Dyrkes bare fordi du er der
- Hvordan tror du folkets bilde av deg sammenfaller med den du virkelig er?

- Jeg stilte i alle fall som betingelse den gang jeg lot meg overtale til å gå på skjermen at jeg skulle være meg selv. Jeg skulle ikke gi meg ut for å være noe jeg ikke er. Det viktigste for meg er at alle mine venner, alle de jeg vokste opp med, gikk på skole med, jobbet i Bergens Tidende med, sier at jeg er akkurat den samme.

- Det synes jeg er et sunnhetstegn, at jeg ikke har latt meg beruse av og spore av etter all oppmerksomheten. Det er et veldig farlig trekk ved fjernsynsjobb, den oppmerksomheten du får. Du dyrkes bare fordi du er der. Det er liksom et kvalitetsstempel av seg selv. Det er jeg veldig bevisst på, at sånn er det ikke. Jeg er analytisk. Jeg var gammel da jeg begynte i fjernsyn, i alle fall voksen, og jeg vet at mange av de tingene er bedragerske og dårlig fundert og det er ingen grunn til å ha noen overdreven respekt for en journalist i fjernsyn. Det presiserer jeg alltid. Jeg er journalist og tilfeldigvis jobber jeg i fjernsyn.

- Det er mange ukjente som er mye flinkere enn meg, som jobber seriøst og målrettet i en distriktsavis på Sunnmøre eller i Kristiansand, så jeg går ikke rundt og tror at jeg er noe bedre. Men jeg får mye mer oppmerksomhet og folk føler at de kjenner meg fordi det er et stort, levende bilde i stuen deres. Men det forstår jeg. Jeg forstår hvorfor det blir sånn. Jeg går ikke rundt og lar meg besnære av at jeg er viktigere eller mer betydningsfull enn andre journalister. Tvert imot er jeg veldig klar over hvem jeg er, hvor jeg står og hva jeg står for.

Mye av det Davy Wathne står for, er vel rimelig klart også for oss andre. Fleip og humor, for eksempel.

I forbindelse med TV 2s jubileumsfest proklamerte han at han har skrevet et bokverk på 12 bind, seks om jobben og seks private, som skal publiseres etter hans død, slik at han slipper å bli skandalisert eller å måtte stå til rette for innholdet.

- Det var bare tøys. En spøkefull formulering. Jeg har verken skrevet bok eller bestemt meg for å gjøre det. Men jeg har lekt med tanken på å skrive en bok som vil gi døtrene mine en økt forståelse for hvem faren var, flirer Wathne.

Tviler på norsk VM-plass
Det er på tide å spore over på det vi egentlig skulle snakke om: Landslaget. Fredag kveld ble det tap 0-2 for et islandsk landslag som er ranket som nummer seks av seks lag i Norges gruppe. Samtidig vant gruppefavoritten Sveits borte mot Slovenia.

Allerede før tapet for Island var Wathne skeptisk til sjansen for å se Norge delta i VM i Brasil i 2014.

- De må ha veldig flaks, synes jeg. Jeg tror Sveits er for oppadgående. De har jobbet veldig målbevisst med talentutvikling og rekruttering over lang tid og begynner etter hvert å få uttelling på det.

- Jeg tror det blir vanskelig, og jeg tror vi må erkjenne at vi ikke har en veldig god generasjon av landslagsspillere. Vi er en liten nasjon og når Rune Bratseth legger opp, kommer det ikke en ny Rune Bratseth. Når Tom Lund legger opp, kommer det ikke en ny Tom Lund. I Italia, når Roberto Baggio legger opp, så har de Gianfranco Zola. I Spania har de alternativer for alle typene, og det har de sikkert også i både England og Tyskland.

Han har helt rett, noe man lett kunne se i 0-2-tapet for Island. Norge har ikke lenger Rune Bratseth eller Tom Lund.

Men vi har Davy Wathne.

Annonsebilag