RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Paul Weaver/Mediehuset Nettavisen

- Du vil ikke tro det og du vil ikke høre det

Sist oppdatert:
Noen mennesker har opplevd mer enn andre.

EKEBERG (Nettavisen): - Jeg har så lenge jeg kan huske blitt kalt kontroversiell. Jeg vet ikke helt hva de mener, men det jeg er sikker på, er at jeg har en helt egen evne til å skape overskrifter.

Ordene tilhører en gigant innenfor norsk idrett. En hvithåret mann som vært bidige år siden 1976 har gått rundt og smilt fra øre til øre på Ekebergsletta blant et hav av barn og ungdom.

Vi møtte Frode Kyvåg i selve hjertet av norsk frivillighet og dugnadsånd, Norway Cup-hovedkvarteret. I løpet av en drøy time fikk vi oppleve et engasjement som svært få andre kan skilte med.

- Det har blitt en del støy, men så lenge du er ærlig, så overlever du. Er du uærlig og har skjulte agendaer, så stryker du med. Sånn er det, jeg ser ikke noe galt i det, sier Kyvåg til Nettavisen.

Veteranen er selvfølgelig rik på opplevelser og som han selv sier om noen av dem: «Du vil ikke tro det og du vil ikke høre det». Men mer om det siden. Vi starter, som seg hør og bør, med begynnelsen.

- Kunne vært millionær
Han har rukket å bli 66 år, Kyvåg, men han har aldri følt seg bedre. Jobben har blitt en livsstil og veteranen har ingen planer om å gi seg. Livet hans kunne likevel vært ganske annerledes.

Som ung hadde Kyvåg planer om å studere sosialøkonomi, men ved en tilfeldighet havnet han i glassmesteryrket. Det kunne blitt et svært lukrativt levebrød for den oppegående Oslo-gutten.

- Det er riktig. Hadde jeg fortsatt i de baner kunne jeg tjent veldig mange penger. Det siste jeg gjorde før jeg tok jobben i Bækkelaget, var å si nei til en stor jobb for glassmester Finn Hansen.

- Vedkommende som fikk jobben brukte ikke mange år på å bli millionær. Jeg hadde nok hatt en helt annen økonomisk ryggrad om jeg hadde fortsatt, men det tenker jeg ikke et sekund på.

For det var idrettsledelse og arrangement som var 66-åringens skjebne i livet. Vi kjenner ham som Norway Cup-general, karismatisk håndballtrener på 1990-tallet og ekspert på TV.

- Jeg synes jeg har vært fantastisk privilegert som har fått oppleve så mye innen idretten. Hadde jeg fått muligheten til å leve livet om igjen, så hadde jeg gjort akkurat det samme, sier han.

Idretten har alltid stått Kyvågs hjerte nær. Han var selv aktiv innen skøyter, fotball og håndball. Men da akillesen røk i en alder av 29 år, måtte han legge den aktive karrieren på hyllen.

Han fikk jobb som trener for Nordstrands damelag i håndball, deretter ble han Europas yngste landslagstrener innen samme idrett, og i 1976 fikk han sin nåværende jobb i Bækkelaget SK.

- Da jeg overtok landslaget, var jeg bare en vettskremt guttunge, som ikke visste hva jeg sa ja til. Det var et stort ansvar. Jeg var ikke rutinert nok, flink nok eller god nok den gang, sier han.

- Mange forbinder meg med trenerjobb og håndballen, men sannheten er at jeg har jobbet med Norway Cup. Det har vært jobben min, interessen min, og hobbyen min. Sånn er det fortsatt.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Et fargerikt fellesskap
Den tradisjonsrike turneringen, som avholdes på Ekebergsletta hvert eneste år, har blitt en institusjon i norsk idrett. 30.000 barn og unge, et fargerikt fellesskap og rundt 4500 fotballkamper.

Eventyret Norway Cup er en solskinnshistorie og et minne for livet for mange av deltakerne. Kyvåg og hans medsammensvorne hadde en klar visjon for hva de ønsket og slik har det blitt.

- Da jeg trente landslaget, var vi i Romania og av alle rare folk ble jeg sittende til langt på natt og snakke med to brasilianske sosialarbeidere. De fortalte meg om forholdene i São Paulo.

- De fortalte hvordan myndighetene jaktet på gatebarn om natta, fordi de var til bry for næringslivet på dagtid ved å selge sigaretter og slik. Året etter reiste jeg selv til São Paulo, sier Kyvåg.

Det som møtte ham i Brasil var en opplevelse av de sjeldne. Kyvåg ble rett og slett satt ut av møtet med fattige gatebarn i den brasilianske byen og da han kom hjem satte han hjulene i sving.

- Jeg reiste hjem og sa til mine foresatte i Bækkelaget at disse må vi kunne gjøre noe for. Det var en direkte foranledning til at Pequeninos kom til vår turnering og har vært med i over 30 år.

- Dette var den spede starten på et fargerikt fellesskap. Det eksploderte utover 80-tallet og det ble kjent i den vide verden at Norway Cup hadde en ambisjon om å hjelpe vanskeligstilte barn.

Det har likevel knaket i Norway Cup-fundamentet også, og i 1987 var Frode Kyvåg nær ved å av i protest. Veteranen var ikke interessert i å arrangere fotballkamper «sånn uten videre».

- Det var krefter i vår klubb som var uenig i det vi holdt på med. Det kostet penger å ta imot disse lagene. De mente vi måtte sørge for våre egne, i stedet for folk fra Nicaragua, forteller han.

- Dette førte til en konstruktiv, men tøff debatt i våre rekker, men til slutt sa en enstemmig klubb et rungende ja til å fortsette. Det var den direkte årsaken til at jeg ble med videre i jobben.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Spiste bare pølsebrød
Nevnte Pequeninos er ett av lagene vi alltid hører om på sensommeren. Mathare United fra Kenya er et annet. Kenyanernes inntreden i Norway Cup startet med en telefonsamtale i 1988.

Gro Harlem Brundtland ringte Kyvåg og kunne fortelle om et tidligere canadisk regjeringsmedlem som hadde tatt permisjon hjemme i Canada fordi han ønsket å gjøre en jobb for fattige barn.

Mannen het Bob Monroe. Han hadde reist til Nairobi, Kenya, og på spørsmål fra Brundtland hadde Kyvåg ingen betenkeligheter med å starte et samarbeid. Det var en selvfølgelighet.

- Året etter møtte 20 vettskremte, barbente guttunger opp på Fornebu med hver sin plastpose. De satt på Lambertseter skole og spiste pølsebrød en hel uke. De turte ikke spise noe annet.

- De tapte totalt 27-0 i kampene og reiste hjem igjen. Men ti år senere vant Mathare United Norway Cup i klasse B. Nå har de vunnet den en 12-13 ganger. Også med jentelag, sier Kyvåg.

I dag er Mathare United en organisasjon som teller rundt 20.000 barn og unge. De trener seg selv, dømmer seg selv, og har skapt 40 arbeidsplasser innen innovasjon og eldreomsorg.

Klubben har også blitt seriemester i hjemlandet og har levert spillere til klubber i Europa. Den er ett av mange Norway Cup-eventyr. Bob Monroe, som tok ett års permisjon, er fortsatt i Nairobi.

Kyvåg er tydelig både stolt og inspirert over det han har fått være med å skape i drømmejobben, som han selv kaller den. Alle opplevelsene har imidlertid ikke vært like positive for 66-åringen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Skulle spidde dommeren
Vi har alle hørt historier om slåssing på Ekebergsletta, vi har alle hørt historier om spillere som har forsvunnet og vi har alle hørt om en og annen ulykke. Kyvåg har opplevd en del galskap.

- Det villeste jeg har opplevd i Norway Cup, var dommer Halgeir Oftedal på vill flukt over gressmatta på Bislett med en nigerianer etter seg som skulle spidde ham med et cornerflagg.

Nigerianerne spilte finale på Bislett foran 12.000 mennesker og motstander Strømmen hadde tatt ledelsen. Laglederen fra Nigeria likte ikke utviklingen i kampen og tok saken i egne hender.

- Det var siste gang de var med. De opptrådte ikke slik vi hadde håpet. Det var dyrekjøpt lærdom og viste at den type lag, og den type mennesker, ikke kunne integreres i vårt system.

Det var heller ingen hyggelig opplevelse for Kyvåg da ti av 15 spillere på et lag fra Sierra Leone stakk av fra turneringen og søkte asyl i Norge. 66-åringen innrømmer en feilvurdering.

- Den borgerkrigen som pågikk i Sierra Leone, og de forholdene disse gutta kom fra, burde ha fortalt meg at det ikke var riktig å hente dem hit. Men det var vanskelig for oss å se.

Kyvåg hadde i forkant av Norway Cup vært i kontakt med Kirkens Nødhjelp, men heller ikke de så at det kunne bli problemer. 66-åringen mener det alltid er en risiko ved å hente lag til Norge.

- Mange har det ekstremt dårlig og kan bli fristet til å hoppe av. Det skjer i sporadiske tilfeller, men det blir en voldsom fokusering på det. Men dette skjer daglig i Norge, det skjer daglig i Oslo.

- Vi henter rundt 500 unger hvert år, og det kan skje at én blir borte. Den risikoen er jeg villig til å løpe. Derfor står jeg oppreist når kritikken kommer rundt de som blir fristet til å hoppe av.

I tilfellet med avhopperne fra Sierra Leone, fikk samtlige oppholdstillatelse i Norge med tiden. Flere av guttene spiller i dag aktivt på toppnivå, blant annet for klubber som Sola og Viking.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Vanvittig og uforståelig
Erfaring og forberedelser er altså nøkkelord. Kyvåg våger å påstå at det ikke finnes en arrangør i Europa, eller et arrangement i Norge, som har en like bra beredskapsplan som Norway Cup.

- Jeg kan si med hånden på hjertet at jeg aldri har fått panikk, men det hender at du får dine betenkeligheter og det hender du gjør ting du gjerne skulle hatt en sjanse til å gjøre om igjen.

Kyvåg blir både ivrig og intens når han snakker om øvelser, briefinger og en vellykket turnering. Det viktigste for ham er å få alle de 30.000 ungdommene trygt hjem fra hovedstaden.

- Men det ville være rart om det ikke døde en lagleder i løpet av alle disse årene. Det ville være rart om det ikke ble en slåsskamp. I Oslo kretsserie har vi slåsskamper nesten annenhver uke.

- Om slikt skjer andre steder blir det ikke omtalt, men skjer det én gang her er vi under en utrolig oppmerksomhet. Men jeg skjønner at det er slik og det er derfor jeg jobber som jeg gjør.

For i 66-åringens verden tåler ikke Norway Cup et eneste feilskjær. Turneringen tåler ikke en forsvinning, ikke en brann, ikke en bilulykke, ikke en voldtekt. Selv om det selvfølgelig kan skje.

Norway Cups unike evne til å skape fellesskap kom ekstra godt til syne sommeren 2011. Én uke før Kyvåg skulle slå ut feltsenga på kontoret og gi gass, skjedde noe ingen var forberedt på.

- Vi satt her 22. juli, da det smalt. Det gikk 60 sekunder før vi skjønte hva som hadde skjedd. Tidlig fredag kveld gikk det opp for meg hvor vanvittig dette var, uforståelig, forteller Kyvåg.

- Jeg ble sittende oppe hele natten. På morgen satt jeg og strigråt. Det var en hinsides situasjon. Og bakerst i hodet mitt, så sa det: «Det er én uke igjen til Norway Cup starter».

Norway Cup var bare en uke unna da det meningsløse terrorangrepet mot Oslo fant sted. Kyvåg var overbevist om at det hele måtte avlyses, men myndighetene ville det annerledes.

- Vi måtte kaste alt vi hadde planlagt. Vi fikk fem døgn til å tenke ut noe nytt. En heidundrendes konsert ble omgjort til en minnekonsert. Et karnevalsopptog ble omgjort til et blomsteropptog.

- Søndag ble det ett minutts stillhet. Det ble sørgebånd og turneringen sto i det tegnet. Gradvis utover uken begynte vi å få folk til å føle at de også var med på noe morsomt, sier Kyvåg.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Fikk idrettens hederspris
Til tross for vanskelige forutsetninger ble Norway Cup igjen gjennomført med bravur. Under Idrettsgallaen i januar ble turneringen hedret for sitt bidrag til norsk idrett gjennom mer enn 25 år.

Kyvåg tror prisen til en viss grad hadde bakgrunn i det som skjedde i sommer. Han poengterer likevel at han tror det var det stabile arbeidet gjennom mange år som var hovedårsaken.

- Jeg ble satt ut. Som regel får du noen hint. Denne gangen var jeg ikke forberedt. De lurte meg trill rundt. Jeg ble bedt til Hamar under forutsetningen at jeg skulle holde foredrag, sier han.

Det gikk lang tid før 66-åringen skjønte hva som var i ferd med å skje. Arne Scheie og Egil Drillo Olsen presenterte prisen, men ikke før mot slutten av talen gikk det opp et lys for Kyvåg.

- Da Egil sa: «Hvert år kommer det 30.000 deltakere ...». Da skjønte jeg det. Da skjønte jeg at det måtte være oss. Om noen andre drar 30.000 folk årlig er de dårlig til å markedsføre seg.

«Mister Bækkelaget», som noen liker å kalle ham, mener hedersprisen er en utrolig anerkjennelse av den verdiplattformen og det samfunnsengasjementet Norway Cup har blitt et symbol på.

- Jeg ble fullstendig tatt på senga. Det er ikke ofte. For meg personlig er prisen en tilfredsstillelse over at jeg får være med på noe som nyter så stor anerkjennelse som Norway Cup.

- Denne prisen er helt spesiell fordi det er idretten selv som verdsetter oss. Den gir også inspirasjon til min kjære klubb med å fortsette det gode arbeidet. Den skal få en hedersplass.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- En gave fra Gud
Det er ikke vanskelig å se at Norway Cup er en stor del av livet til Kyvåg. Fram til for ti år siden var det en gigantisk del av livet, men så skjedde noe han trodde var for sent. Han ble pappa.

Kyvåg og kona Monica fikk nemlig tvillinger. Dette har selvfølgelig forandret livet til den profilerte idrettslederen på mange måter. Han omtaler det hele som en «gave fra Gud».

- Jeg trodde toget hadde gått for å få barn. Jeg er gift med en kvinne som hadde store ambisjoner på håndballbanen. Jeg kunne ikke tillate meg å be henne om å trappe ned eller ta en pause.

- Men så skjedde det utrolige, og det som jeg er vanvittig takknemlig for. Vi bestemte oss samtidig for å trappe ned. Det bestemte vi i april 2000 og i juni var hun gravid, med tvillinger.

Plutselig måtte Kyvåg også ta mer ansvar for seg selv. Egentrening ble igjen en prioritet, røyken ble stumpet og han skulle bli «verdens beste pappa». Det synes han at har gått som ventet.

- Etter fødselen hadde jeg journalister i hagen sju dager i uka i flere måneder. Jeg sa til Dagbladet, i en litt spøkefull tone, at jeg skulle bli verdens beste pappa. Det ble forsidemateriale.

- Men når jeg ser meg tilbake ti år, så ser jeg at det løftet har jeg faktisk holdt. Vi har hatt så mye tid, så mye kjærlighet, så god økonomi og så god setting hjemme at vi har klart å følge dem.

Det har blitt babysvømming og organisert svømming. Det har blitt fotball og håndball. Det har blitt lekselesning og ja, hva det måtte være de siste ti årene. Kyvåg er evig takknemlig.

- Jeg skjønner søren ikke hvor disse ti årene har blitt av. Det har vært fantastisk. Nå er jeg blitt trener for piker 10, 35 jentunger, så jeg er tilbake i manesjen på det der. Alt er forandret.

- Jeg spilte på pressen
Før han ble far la Kyvåg karrieren som håndballtrener helt bort. Han kan snakke så mye han vil om Norway Cup, men det er ikke til å komme bort fra, de fleste husker ham som trener.

I perioden som Bækkelaget-trener på 1990-tallet snudde han på mange måter opp ned på norsk klubbhåndball. Plutselig var det attraktivt. Plutselig brydde folk seg. Plutselig var vi best.

Den karismatiske treneren gikk sjelden stille i dørene. Men med åpenhet og ærlighet fikk han media, sponsorer og publikum med på laget. Det endte i medalje etter medalje etter medalje.

- Det var bare Rosenborg som fikk mer oppmerksomhet enn oss på den tiden. Harald Bredeli og TV 2 var oftere på treningene våre enn på kampene. Men det blir jo sånn, forteller Kyvåg.

- Alt handler om media, spillerne, treneren, sponsorene og publikum. Sponsorene kommer ikke uten oppmerksomhet. Derfor må pressen fatte interesse og for å få til det, må det skje noe.

Kyvåg legger ikke skjul på at han ofte spilte på pressen og mekanismen rundt den for å skape blest og interesse rundt Bækkelaget. Det lyktes han også særdeles godt med.

- Jeg spilte på media og jeg lot media spille på meg. Ble det stille, så ringte jeg og sa: «Jeg tror jammen Gitte Madsen har et brudd i armen. Jeg er usikker på om hun kan spille til uka».

- Da kom det plutselig 15 journalister stormende, men så viste det seg jammen at armen hadde blitt bra igjen. Det er slik mekanikken er. Vi er avhengig av pressen, innrømmer han.

Etter at Kyvåg, og til dels også Bækkelaget, forsvant fra håndballen, har det blitt stille. Sørgelig stille. Idretten sliter med å skape engasjement og entusiasme på samme måte som før.

- Du vet, det er ikke kreti og pleti som får førstesideoppslag i fem dager om at de har kjørt ned et par i et fotgjengerfelt. Det var helt spesielt, fordi det var Carl Ivar Hagen, ikke sant.

- Da Bækkelaget var usikre på om de ville fortsette med meg, fikk jeg ti helsider i ti dager. All respekt for Ole Gustav Gjekstad, men det hadde ikke han fått i Larvik. Han er ikke typen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Det danske «problembarnet»
Han var en dyktig trener, Kyvåg. Han var engasjert, glødende engasjert og han var smart. Men han var langt fra den eneste X-faktoren i Bækkelaget. Vi kommer ikke unna Anja Andersen.

Den danske superstjernen var vingeklipt og uønsket i dansk håndball da Kyvåg hentet henne til Norge. Andersen var en villstyring på banen, men hun hadde også et hjerte av rent gull.

- Blant de mange dyktige utøverne jeg har fått muligheten til å jobbe med, så er det likevel to som har betydd mer for meg enn alle de andre. Den ene er Anja, den andre er Susann Goksør.

- De var to vidt forskjellige typer som etter hvert satte oss andre i en helt håpløs situasjon. Toleransegrensene ble borte. Susann fikk nok av apestrekene til Anja, forteller 66-åringen.

Anja Andersen var typen som kunne gjøre de mest fantastiske ting på banen, før hun plutselig mistet hodet og for eksempel viste fingeren til dommeren. Mange så på henne som «støy».

- Mange sa det til meg i lang tid. Hvorfor sender du ikke denne umulige dansken hjem? Hva i helsike er det du sliter med dette forferdelige mennesket for? Det ble en del slike meldinger.

- Da svarte jeg at Anja er det mennesket, ikke bare innen håndballen, men det mennesket generelt, som jeg har lært mest av i hele mitt liv. Hun var fantastisk på alle mulige måter.

Kyvåg beskriver en Andersen som viste nestekjærlighet, lojalitet, fellesskapsfølelse og lagånd. Kyvåg forteller om ei jente som alltid var den første til å besøke en skadet eller sjuk medspiller.

- Hun hadde empati og sosial intelligens helt i høysetet, men utad var hun nok for mange en rebell. For henne var enhver håndballkamp viktigere enn noe annet. Hun gledet seg voldsomt.

- Så begynner kampen og den blir ikke helt som hun hadde tenkt. Da kommer frustrasjonen, skuffelsen og de urasjonelle reaksjonene som et resultat av nettopp dette, forklarer Kyvåg.

Den danske stjernen viste Kyvåg blind tillit når det gjaldt utvikling og båndet dem imellom vokste seg fort sterkt. Dette vennskapet har de to beholdt, selv om det også var tunge tider.

Også Susann Goksør, nå Goksør Bjerkrheim, har Kyvåg beholdt vennskapet med. 66-åringen beskriver henne som en «fantastisk positiv jente og en etter hvert fantastisk håndballspiller».

(artikkelen fortsetter under bildet)

- En håpløs avgjørelse
Mot slutten av tiden i Bækkelaget ble Anja syk, svært syk. I kjølvannet av sykdommen fulgte et sirkus av beskyldninger, oppvaskmøter og konflikter. Kyvåg sto midt oppe i det hele.

- Da hun ble syk, fikk vi sjokk. Første gang hun ble ordentlig syk, var under en oppvisningskamp i Årdal. Jeg tør ikke tenke på hva som hadde skjedd om ikke vår lege var med dit.

- Så gjentok det seg et halvt år senere, under en oppvisningsturnering i Alta. Da forlangte jeg en full undersøkelse fra spesiallister på Ullevaal. Vår lege hadde ikke noe med det å gjøre.

I etterkant kom det imidlertid beskyldninger fra Andersen mot Bækkelagets lege. Hun hevdet legen hadde lekket informasjon om diagnosen til pressen. Kyvåg tok legens side i saken.

- Jeg snakket med hennes foreldre og var med 24 timer i døgnet. Vår lege var ikke det. Da det ble satt fram beskyldninger, så visste jeg at det var feil. Derfor måtte jeg gjøre som jeg gjorde.

66-åringen forteller at de omtalte beskyldningene kom etter en ganske tilfeldig samtale Andersen hadde hatt med en naturmedisiner på flyet til København. Han mente hun manglet kalsium.

- Dette resulterte i at vår lege fikk en del stygge overskrifter og ble meldt inn, av en håpløs advokat, til det medisinske legerådet. Saken var alvorlig. For meg ble det en håpløs avgjørelse.

Konklusjonen ble til slutt at Andersen var nødt til å gi seg med håndballen umiddelbart. En tung avgjørelse for en person som elsket håndballen høyt. Det var også tungt for Kyvåg.

- Etter kjøret på Ullevaal, så forsto vi, Anja, hennes foreldre og meg, at det var slutt. For henne var det en tragedie å måtte slutte med håndball og en tragedie og få denne diagnosen.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Du vil ikke høre om det
Andersens sykdom, konfliktene og oppslagene til tross, «Sirkus Bækkelaget» fortjener så definitivt et eget kapittel når historien om norsk idrett skal skrives. Det var liksom noe helt unikt.

Totalt sopet Kyvåg og hans jenter med seg to europacuptriumfer, tre seriemesterskap, tre NM-gull, to sluttspillgull og en europeisk supercuptriumf. Spenning var det også hele veien.

I europacupene ble det da, som nå, mange turer til Øst-Europa. På disse turene har Kyvåg opplevd noen av sine verste minner innen håndballen. Han beskriver møtet med en «mafia».

- I Øst-Europa har jeg hatt opplevelser du verken vil høre om eller tro på. Fra den tidlige starten handlet alt om Øst-Europa i håndballen. Alt ble styrt og administrert derfra.

- Jeg har levd et langt liv i østeuropeisk toppidrett. Jeg kaller det en mafia. De som satt og styrte den gangen var en mafia og den levde vi med til langt inn på 1990-tallet, forteller Kyvåg.

Han forteller om arrangører som opptrådte hinsides all fornuft. Han forteller om uærlige dommere, ledere som ikke brydde seg og sleipe triks for å skremme vannet av motstanderen.

- Europacupfinalen vår i Debrecen i Ungarn kommer jeg aldri til å glemme så lenge jeg lever. Det er det sureste og mest vanvittige jeg har opplevd i hele mitt liv, fastslår 66-åringen.

- Vi hadde to stein korrupte dommere fra Holland. De dukket for øvrig opp på banketten med hver sin selskapsdame, som de var utstyrt med av arrangøren, og kalte dem sine koner.

Bækkelaget tapte den første kampen i Ungarn med ti mål, kun på grunn av dommerne ifølge Kyvåg. Hjemme i Norge vant laget returkampen med ti mål, men tapte på bortemålsregelen.

- To hovedsponsorer trakk seg etter den turen til Ungarn. De ville ikke være med å støtte håndballen lenger, etter det de hadde sett der. Det er også det verste jeg har opplevd.

- Unner ikke dine fiender
Opplevelsen i Debrecen er imidlertid bare én av svært mange slike episoder Kyvåg kan erindre. Det pågående håndball-EM i Serbia har gitt ham et kaldt gufs fra håndballfortiden.

- Når jeg ser åpningskampen mellom Sverige og Makedonia og ser 4000 fanatiske, gale makedonere på tribunen som skremmer vettet av svenskene, tenker jeg på bortekamper i Skopje.

- Der har jeg hatt noen opplevelser som du ikke unner dine verste fiender. Du føler deg truet på livet når du sitter og coacher et mannskap. Det er helt sinnssykt, forteller treneren.

Kyvåg kan kun huske ett tilfelle der en arrangør har blitt straffet for slik oppførsel. Det var i Skopje. Ett års straff i forhold til hjemmekamper. Det vil si, kampene ble flyttet to meter bort i gaten.

- De setter opp dørene om natta, slik at det legger seg kondens på gulvet. Det blir livsfarlig å spille. Vertene har sugekopper under skoene, mens våre sklir rundt som Bambi på isen.

- Politiet står med gevær i døra og vi må sitte i garderoben to timer etter kampslutt før de slipper oss ut. Dette er ekstreme opplevelser innenfor en idrett som ikke skal være sånn.

66-åringen både håper og tror forholdene innen håndballen har blitt bedre siden han selv var i manesjen. De sure opplevelsene har uansett ikke satt noen demper på totalopplevelsen.

- Ikke noe av dette overskygger de fantastiske opplevelsene jeg har fått være med på. Vi har vunnet omtrent alt som går an å vinne. Jeg ser tilbake på det meste med glede, sier han.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Endt opp med en på tuba
Det var også i Bækkelaget at Kyvåg hentet hjem den kanskje gjeveste «prisen» av alle. Det var i sin elskede klubb han møtte sin store kjærlighet, kona Monica. De har holdt sammen siden.

Men i typisk Kyvåg-ånd skapte det også overskrifter i de kulørte blekkene da hvitluggen forelsket seg i det 20 år gamle keepertalentet. Han berømmer kona for hvordan hun taklet situasjonen.

- Når du driver så intenst med en idrett, ville det være merkelig om du ikke treffer din livsledsager der. Hadde jeg vært fanatisk i guttemusikken, hadde jeg vel endt opp med en på tuba.

- Men det som selvfølgelig kan skape reaksjoner, og som du er litt spent på, er at du plutselig treffer et menneske som er atskillig yngre enn deg og du er trener og alt det der.

Kyvåg skjønte tidlig at han måtte legge alle kortene på bordet i forbindelse med dette. Han skjønte at det kunne komme reaksjoner og at det ikke var passende.

- Det er slik at når du etablerer følelser for et menneske, slik jeg gjorde, og slik sikkert mange kommer til å gjøre, så må du tone flagg. Det kan ikke hemmeligholdes, forteller 66-åringen.

- Det første jeg gjorde var å besøke foreldrene hennes og snakke med dem. Det var helt naturlig. Nå har vi vært sammen i 25 år og gift i 16, så det var vel riktig, det vi gjorde, sier han.

Spillerne i klubben ble informert, ledelsen ble informert og de ventede reaksjonene kom aldri. Ikke før det hadde gått en stund. Da begynte det å komme noen antydninger i spillergruppa.

- Da sa Monica: «Jeg drar til Gjerpen. Jeg er velkommen der». Med sine antenner fant hun ut at hun ville spille andre steder. Det var kjempestort av henne, synes jeg. Jeg tenkte ikke slik.

- Hva betyr det å rase?
Han har stått med rak rygg når det har blåst kaldt. Han har høstet heder når det har blåst varmt. Han har skapt overskrifter, vært «kontroversiell», hatt mange oppturer og noen nedturer.

Siden inntoget i norsk idrett har Frode Kyvåg trukket i de riktige trådene, spilt på de riktige strengene og hatt en klar mening om hvor skapet skal og bør stå. Han har vært sta, men ikke hissig.

- Det at jeg er hissig, er feil. Jeg er engasjert. Og jeg er veldig opptatt av å spre engasjement, entusiasme, glede og temperatur. Kall det hva du vil, forteller veteranen.

- Nils Arne Eggen ville svart på akkurat samme måte. Men fra å være engasjert, til å rase, så er det et godt stykke. Jeg er aldri hissig, men jeg var det før, innrømmer 66-åringen.

Til å ikke være en hissig type, har likevel Kyvåg «rast i media» skremmende ofte. Ifølge ham selv hadde Dagbladet i løpet av to måneder hele 19 artikler der profilen «raste» mot noe.

- Hva i all verden er det å rase? For meg er det engasjement. Det er det vi holder på med, enten du heter Kyvåg, Eggen, eller Drillo Olsen. Det handler om å skape entusiasme.

- Det å tro at konflikter ikke kommer, det er naivt. Konflikter kommer bestandig og spesielt i idretten. Du har ulike folk med ulike agendaer, ambisjoner, motiver og den prosessen der.

Kyvåg innrømmer likevel at selv ham har måttet tilpasse seg og innta en ny posisjon for å lykkes. Ved hjelp av mental trening, der han snakker med seg selv, har han klart omstillingene.

- Jeg var en jævla verdensmester som ikke skulle fortelles noen ting. Det er ganske pinlig å tenke tilbake på. Jeg ble nok oppfattet som arrogant, morsk, og vanskelig å komme inn på. Men jeg vet at jeg er ærlig, jeg vet at jeg er snill. Det er mine beste egenskaper, om jeg skal tørre å si det det selv. Når du selv finner ut dette, så er du ikke morsk lenger.

- Jeg var Europas yngste landslagstrener og arrangør av det mest suksessfulle arrangement du kan tenke deg, men etter hvert skjønte jeg at det var tøv. Du blir ikke god alene.

Som Kyvåg selv sier blir man god ved å stå sammen med andre. Man blir god ved å lære av egne feil. Man blir god ved å tenke positivt. Slikt koster, men så har Kyvåg også blitt fryktelig god.

Tidligere utgaver av «Det store intervjuet»:

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere