*Nettavisen* Sport.

Friske meninger

- Før norsk toppfotball igjen kollapser må de to øverste divisjoner reduseres til ti lag i hver

VENTER PÅ OPPSTART: Norsk fotball klør etter å komme i gang.

VENTER PÅ OPPSTART: Norsk fotball klør etter å komme i gang. Foto: Vegard Wivestad Grøtt (NTB scanpix)

Fotballagent Terje Liverød roper varsku i denne kronikken.

Skrevet av Terje Liverød, fotballagent.

I 2009 kollapset norsk fotball. Hvor legendariske FC Lyn gikk med i dragsuget og falt ned i et stort, sort hull de muligens aldri makter å komme seg ut av. I likhet med norsk toppfotball og Eliteserie.

Som siden stort sett har beveget seg i nedoverbakke på alle områder som måles kan. Hvor omsetningen nå er 10 prosent lavere enn den gang, til tross for to lag mer. En inflasjonsjustert nedgang på bortimot 30 prosent per klubb! Og mer enn halvert publikumsoppslutning.

I et Fotball-Europa som i samme periode nærmest har eksplodert og øket omsetningen med over 80 prosent!

I løpet av de neste par årene er det i kjølvannet av korona-pandemien, hvor betydelige inntekter og kanskje både mindre og større støttespillere vil bortfalle, nærmest duket for et nytt krakk i norsk fotball.

Årsakene til kollapsen for elleve år siden var en norsk Eliteserie i ubalanse. Med kostnadsnivå langt over inntektene. Drevet og påvirket blant annet av «snille onkler» og såkalte «investorer» inspirerte av en ny norsk AS-modell og som trodde fotballtreet skulle vokse helt opp til banen til St. Peter.

Les også: Da den norske artisten så hva Haaland hadde på seg, fikk han hakeslepp: - Vet nesten ikke hva jeg skal si

En Eliteserie nærmest uten egenkapital som hadde gjort seg sårbare gjennom avhengighet av få, enkeltpersoner eller sidestilte aksjeselskaper som var alt annet enn nettopp det; sidestilte.

De drev eller styrte i realiteten nemlig mange av klubbene. Som i dag. En Eliteserie som ikke var bærekraftig. Som i dag.

Fundamenter skreddersydde for kollaps. Som i dag. Men som toppledelsen i NFF helt til det ble en realitet ikke fattet, men som tørste blindebukker i den endeløse ørken hadde fortsatt å gå mot det fata morgana de åpenbart så, men ikke var der. Som i dag.

Hvor det ikke minst er interessant å merke seg at effektiviteten og produktiviteten til «eierstyrte» klubber er langt mindre enn medlemsstyrte sådanne.

Liksom lag i eierstyrte ligaer (Premier League) er vesentlige mindre effektive enn lag i medlemsstyrte ligaer (Bundesliga) og behøver opptil dobbelt så store ressurser, eller penger, for å produsere de samme resultater.

Klikk på bildet for å forstørre. Terje Liverød er svært skeptisk til nivået i norsk fotball.

SKRIBENT: Terje Liverød. Foto: Steinar Johan Bjerkmann (NTB scanpix)

Midler som i hovedsak ikke tilføres av eiere, men TV inntekter som i Premier League i dag (før korona) nærmer seg det gigantiske beløp 3,5 milliarder euro og utgjør nesten 70 prosent av totalinntektene.

En utopisk situasjon for norsk Eliteserie hvor de utgjør rundt 25 prosent. Og derfor ei heller må søke samme modell. Fordi eiere over tid ikke vil pøse penger ned i et stort sort hull, men over tid ha noe tilbake!

I Norge vil eksempelvis de facto eierstyrte Vålerenga havne helt nederst på en tabell hvor resultater gjennom de siste ti år måles i forhold til omsetning og forbrukte midler.

En tendens som de senere årene stadig har blitt sterkere. Og klubber som Sandefjord og Start følge godt etter. Man kan mene hva man vil om dette og om lover og regler. Men når de en gang finnes skal de også følges.

Og de som er ansvarlige påse at det skjer. Norske idrettsklubber tilsluttet NIF kan ikke eies.

Les også: Sportsintervjuet: Mads Hansen

I stedet for som NFF å lukke øynene for den ureglementerte drift som i dag er åpenbar i mere enn én klubb, og som i tillegg dokumenterbart er ressurssløsende og ineffektiv. Og skaper avhengighet og med det sårbarhet.

Noe norsk Eliteserie i dag ikke har råd til. I motsetning til i England.

Parallellene til situasjonen i 2009 er derfor store: Eliteserien drives elleve år etter krakket fortsatt i minus. I tillegg til den gang med fallende omsetning og interesse samt stadig dårligere sportslig nivå.

Kostnadene stiger som den gang sterkere enn inntektene. Hvor avhengigheten av få eller enkeltpersoner og tilskudd fra AS i enkelte klubber i dag som den gang fortsatt er stor.

Hvor sekundærinntektene i Eliteserien som helhet, såkalte «andre inntekter» (som blant annet tilskudd fra AS, gaver, overføringer og leieinntekter), utgjør rundt hele 25 prosent av totalinntektene.

Nesten like mye som TV inntektene. Tall og forhold som understreker manglende bærekraft og sårbarhet.

De «kosmetiske» grep som ble gjort etter 2009 kollapsen innebar nemlig at norske klubber måtte spare seg til fanter.

Hvor man ikke fikk tatt del i den enorme veksten i internasjonal fotball, men stadig havnet lenger etter. Hvor til og med eksporten av norske fotballspillere med inflasjonsjusterte tall har falt med over 50 prosent siden 1999 - for tjue år siden.

I et marked som i samme periode er femdoblet!!

Og en fattig norsk Eliteserie så sent som i 2018 måtte kjøpe spillere for mer enn hva den solgte! Hvor selv Rosenborg, en solid fotballbank for femten år siden, i dag er ribbet i forhold til den gang og bortimot like sårbare som andre.

Noe som ikke bare skyldes klubben selv, men ikke minst de rammebetingelser og omstendigheter den har måttet leve under i norsk fotball.

Korona-pandemien er ikke årsaken til disse ubalanser og økonomisk støtte fra skattebetalerne ei heller løsningen.

Pandemien er kun en utløsende faktor som blottlegger problemene og åpenbarer sårbarheten.

De grunnleggende årsakene til og ansvaret for de problemer norske toppserieklubber nå har og i sterkere grad den kommende tiden, og kanskje årene, vil få, ligger ene og alene hos Norges Fotballforbund.

Fordi de ikke maktet å gjøre de nødvendige fundamentale strukturelle endringer etter 2009, men på toppen også maktet kunststykket å utvide Eliteserien til 16 lag.

Dagens grunnleggende problemer kan derfor også kun løses av dette organ.

Man behøver nemlig ikke være siviløkonom, man behøver ikke en gang ei kuleramme, for å forstå at det er komplett umulig å skape en bærekraftig norsk Eliteserie (og nivå to) med 16 klubber i hver divisjon, i et land med fem millioner mennesker hvor interessen er sterkt fallende (tilskuerne mere enn halvert siden 2008), som samtidig skal være konkurransekraftig, underholdende, vokse, helst med et stigende sportslig nivå med skarve 125 millioner euro i omsetning.

Eller 7,5 millioner per klubb. I dag ikke mye mere enn ei lønn til en snart bortimot middelmådig spiller.

Før norsk toppfotball igjen kollapser må de to øverste divisjoner så snart og over så kort tid som mulig reduseres til hvert ti lag.

Som i Sveits. Et sammenlignbart land, men mye bedre fotballnasjon. For å konsentrere ressurser; omsetning, spillere og med det kvalitet, økonomisk styrke og konkurransekraft i færre klubber.

For å gi i hvert fall noen en reell sjanse til å bli bærekraftige og konkurransedyktige. Hvor man må akseptere at enkelte har mere og er større og bedre enn andre. Som i alle ligaer.

I stedet for som i dag hvor mange har lite og alle blir svakere og dårligere. I et land med fem millioner mennesker og 125 millioner euro i omsetning er det ikke plass til et eneste lag mere enn ti.

Samtidig må klubbene selv få ansvaret for sin egen butikk og NTF få styre og bestemme over alt som har å gjøre med profesjonell fotball i de to øverste ligaer.

Som i alle gode ligaer.

Uten innblanding fra et på dette området tungrodd og kompetanseløst forbund hvor 95 prosent av beslutningstagerne på et ting ikke hverken har erfaring fra eller en gang er opptatt av profesjonell fotballdrift. Og Norges Fotballforbund endelig makter å følge opp og gjennomføre sitt eget og idrettens regel- og lovverk.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag