- Gullet kom på overtid

Foto: Håkon Mosvold Larsen (Scanpix)

Ett minne rager over alt annet når Jens Arne Svartedal (35) nå setter punktum.

25.03.11 10:08

- Tiden som toppløper er definitivt forbi. Det innså jeg vel egentlig i fjor sommer. Jeg hadde likevel håpet å gå litt fortere i vinter enn det jeg har gjort. Men nå skal jeg virkelig over i mosjonistenes rekker, sier Jens Arne Svartedal til Nettavisen.

Dermed er det definitivt punktum for en stor idrettskarriere. 35-åringen fra Sarpsborg fikk med seg 120 verdenscuprenn. 22 ganger var han på seierspallen. 12 ganger sto han helt øverst.

Han vant med andre ord ti prosent av rennene han deltok i, en seiersprosent de færreste er i nærheten av. Han vant også sprintverdenscupen sammenlagt i 2006/07.

Høydepunktet – og nedturene
Ett minne – og en bragd – står imidlertid over alt annet: VM-gullet i sprint fra Sapporo i 2007.

- VM-gullet er helt klart det største. Det kom egentlig på overtid. Jeg følte at utviklingen hadde begynt å gå ifra meg i sprint. Jeg følte ikke jeg gikk fort nok lenger, og løypa i Sapporo passet meg absolutt ikke. Så vant jeg likevel, to år etter at jeg virkelig trodde jeg skulle bli verdensmester, sier Svartedal.

- Hva var den største nedturen?

- Den aller største var VM i Oberstdorf i 2005. Da skulle jeg spasere til gull i sprint. Og jeg hadde fått klarsignal til både femmila og stafetten. Så ble jeg syk.

- Men OL i Torino i 2006 var også en stor skuffelse. Jeg og Tor Arne Hetland tok sølv i lagsprinten. Sølv er jo bra i OL, men det var faktisk første gang i historien at Norge ikke vant en lagsprint i klassisk stil. Jeg tror Tor Arne var enda mer skuffet enn meg. Vi skulle veldig gjerne hatt et gull der.

(Les videre under bildet)

Foto: Anders Skjerdingstad

Sitt livs løp som 16-åring
- Hva med 15-kilometeren i Torino, der hele det norske laget ble smurt bort?

- Det var også en nedtur, ja. Jeg vant jo 15-kilometeren i Davos bare 12 dager før, og var egentlig i kjempeform. Norge hadde i det hele tatt et veldig sterkt lag på den distansen, med meg, Frode Estil, Anders Aukland og Odd-Bjørn Hjelmeset. Det er klart man i ettertid tenker litt på hvordan det kunne ha gått.

- Hvilket løp var ditt livs løp?

- Det var faktisk et kretsmesterskap i Østfold da jeg var 16 år. Det er den eneste gangen jeg har gått skirenn uten å bli stiv. Jeg kunne bare gå og gå uten å bli sliten. Det eneste som hindret meg i å gå enda fortere, var teknikken. Den følelsen fikk jeg aldri igjen, selv om jeg levde i håpet. Men det var en del klassiske sprinter der jeg også følte meg veldig sterk. Jeg kunne gi full gass fra start, og ingen klarte å følge meg.

- Er det noe du angrer på i karrieren?

- Det er alltid ting man kunne ha gjort annerledes. Jeg har bestandig vært veldig glad i å konkurrere, og i ettertid kan man vel si at jeg burde prioritert bort noen flere løp. Jeg var jo veldig sjelden i min beste form i de store mesterskapene, og føler egentlig at uttellingen i mesterskap har vært ganske dårlig. Selvfølgelig skulle jeg veldig gjerne hatt med meg et OL-gull.

(Les videre under bildet)

Foto: Kazuhiro Nogi

Slurvet med meldeplikten
- Hva kommer du til å savne minst?

- Det enorme presset før viktige løp. Jeg var ofte veldig nervøs. Jeg kjenner meg veldig igjen i det Marit Bjørgen beskriver, om kvalme og at man nesten ikke har lyst til å dra på stadion. Det var ikke bra.

- Så kommer jeg nok heller ikke til å savne hjemmebesøkene fra Antidoping Norge. Spesielt etter at jeg sluttet på landslaget, ble de veldig ivrige til å komme på besøk. Det der var litt stressende, for jeg var litt sløv med meldeplikten. I perioder hadde jeg to anmerkninger fordi jeg slurvet. Får man tre anmerkninger, får man karantene. Ja, det var et stress.

Den siste sesongen på toppnivå, ble for en stor del ødelagt av sykdom. Svartedal klarte aldri å få det treningsgrunnlaget som kreves for å hevde seg i løp som Marcialonga, Vasaloppet og Birkebeineren – som var hovedmålene til Team Xtra-personell.

- Å bli slått med fem minutter i Birken, var ikke det jeg hadde håpet på, erkjenner han.

Gjerne skiløper hele livet
Nå går han ut av teamet, og byggingeniøren er allerede i gang med en yrkeskarriere i byggselskapet NCC.

Han er også blitt familiemann, og har barna Ellinor (3) og Teodor (1).

- Jeg skulle gjerne ha vært 20 år nå og kunne gjort hele karrieren på nytt. Eller; jeg skulle gjerne vært skiløper hele livet. Det er et fantastisk liv.

- Men samtidig har jeg funnet meg en jobb jeg trives veldig godt med, med mange hyggelige kollegaer. Og nå har jeg akkurat hatt pappapermisjon og vært mye sammen med Teodor. Det er veldig ålreit, det også, konstaterer Jens Arne Svartedal.

HTML EMBED

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.