*Nettavisen* Sport.

- Jeg hatet å bli kalt det

Foto: Pa Photos/ NTB scanpix

Møt en av fotballhistoriens største i denne ukas «Sportens legender».

02.06.13 16:41

Zico.

Smak på navnet.

Ikke stress nå. Ta deg god tid.

Smak på navnet. Zico.

Zico.

Det smaker litt magizk, eller hva?

Zico er synonymt med så mye for fotballfans som er voksne nok til å huske VM i 1982. Zico er kunst. Skjønnhet. Eleganse. Mål. Sambarytmer. Brasil. Skudd. Finter. Poesi. Nummer 10. Den hvite Pelé!

- Jeg likte aldri kallenavnet «Den hvite Pelé». Det plaget meg voldsomt at jeg ble kalt det.

Sier Zico.

Den hvite Pelé.

- Zico betyr egentlig ingenting. I Brasil pleier vi å ha mange kallenavn, som Pelé og Kaka. Eller omskrivelser. Robson blir Robinho og Edu blir Edinho. I Brasil, da jeg var liten, ble jeg kalt Arturzinho, som ble Arturzico og deretter Zico. Det er egentlig ikke en del av navnet mitt.

Sier Artur Coimbra, født 1953 i Rio de Janeiro. Den offensive midtbanespilleren som er kåret til den 14. beste fotballspilleren i forrige århundre.

Zico regnes som en av tidenes beste playmakere, men scoret også veldig mange mål selv. Ikke minst på frispark.

Herjet i 1982-VM
Han var 29 år da han herjet på spanske gressmatter under verdensmesterskapet i 1982, sammen med venner som Falcao, Socrates og Eder.

Etter 2-1-seieren mot Sovjetunionen scoret Brasil elleve mål i løpet av de tre påfølgende kampene.

Skottland stilte med Graeme Souness, Alan Hansen, Steve Archibald, Willie Miller og hadde Kenny Dalglish på benken, men de britiske stjernene var sjanseløse og ble slått 4-1. New Zealand var selvfølgelig ingen match. 4-0. Argentina var regjerende verdensmester og mønstret Diego Maradona, Osvaldo Ardiles, Daniel Passarella og Mario Kempes, men lå under 0-3 da Ramon Diaz scoret et trøstemål helt på tampen.

Zico scoret i alle disse tre kampene.

Verdenspressen var i ekstase. Millioner av mennesker forelsket seg i den vakre fotballen. I Zico. Mannen som året før hadde ledet Flamengo til seier både i hjemlig serie, Copa Libertadores og VM for klubblag.

Brasil var på vei mot VM-gull, trodde de fleste, helt til Italias måltyv Paolo Rossi scoret tre ganger og sambatrommene brått og uventet stilnet. Det ble ikke engang semifinale på det som i ettertid er blitt kalt et av tidenes beste VM-lag.

HTML EMBED

Spørsmålet er om Brasil kunne ha oppnådd mer i dette mesterskapet dersom laget hadde fått sydd inn flere defensive fibre.

- Jeg ser det ikke sånn. Det var sånn vi spilte. Det var kanskje noen av spillerne våre som ikke visste hvordan man skulle forsvare seg ordentlig, men det var dette laget og disse spillerne vi hadde. Kommentatorer sier alltid sånne ting etter at kampene er ferdige, når de har luksusen av etterpåklokskap, sier Zico, som for øvrig gjennom hele karrieren skrev ned alle sine kamper og scoringer i en notisblokk.

Korrupsjonsoffer
Brasil vant fotball-VM i 1970, men måtte vente helt til 1994 før det skjedde igjen. Zico vant derfor aldri fotball-VM, til tross for at han i løpet av sine 72 landskamper scoret hele 52 mål.

I 1978 røk Brasil ut fordi Argentina vant 6-0 mot Peru i sin siste kamp og gikk videre til semifinale på grunn av bedre målforskjell. I ettertid regner man med at dette resultatet var fikset på forhånd, slik at Argentina skulle kunne gå til topps på hjemmebane.

- Det som overrasket meg, er måten Peru spilte på. Uten liv, uten interesse. Så fikk jeg høre mange ting. Treneren vår hadde jobbet i Peru og etterpå snakket noen av spillerne med ham. Argentina hadde et veldig godt lag og kom til finalen, men den 6-0-seieren var merkelig, konstaterer Zico.

Seks år tidligere vurderte han å legge opp som fotballspiller, da han ikke ble tatt ut til Brasils OL-lag i 1972.

- Det stemmer. Jeg var ekstremt skuffet og vurderte å slutte med fotball. Jeg var sint. De kom med løgner. Derfor ville jeg ikke fortsette. Treneren min overtalte meg til å spille videre i lavere divisjoner. Det var en stor avgjørelse, ettersom jeg hadde lyst til å gå på skole, men familien min oppmuntret meg til å spille videre, sier Zico.

I ettertid er det selvfølgelig ingen grunn til å angre på det.

HTML EMBED

En av de tre beste?
Selv om det aldri ble noen VM-triumf på Zico, høstet han anerkjennelse selv. En periode på 80-tallet regnet mange han, Diego Maradona og Michel Platini som verdens tre beste spillere.

Alle tre spilte også i Serie A samtidig. Diego Maradona i Napoli, Michel Platini i Juventus og Zico i Udinese. I dag ville man selvfølgelig stusset over å se en av verdens beste spillere i «lille» Udinese, og det gjorde man kanskje også den gang, men Serie A var ledende i verden på den tiden.

- Det var Udinese som kom med tilbud til meg. Det kom ingen andre tilbud. Det var Udinese som var interessert og kom med nok penger til Flamengo. Den gang var ikke spillerne like mektige som i dag, når klubbene hadde avtalt en overgang, var det bare å reise.

Zico var imidlertid 30 år da han kom til Udinese. Han tilbrakte mesteparten av karrieren hjemme i Brasil, i Flamengo, hvor han scoret 59 mål på sine 67 siste ligakamper. Zico spilte ikke spiss, men som nummer 10. Playmaker. Offensiv midtbane. Fri rolle. Målproduksjonen var med andre ord helt fenomenal.

Han hjalp Flamengo til ligagull i både den siste og nest siste sesongen før han dro til Italia etter 13 år i moderklubben.

Den første sesongen i Serie A ble en suksess for Zico, men ikke for Udinese. Laget klarte ikke å ta steget opp blant storklubbene, selv om Zico hele sesongen kjempet med Platini om toppscorertittelen. Han endte til slutt på 19 mål på 24 kamper, mens Platini ble toppscorer med 20 mål på 28 kamper.

Skadeplaget i 1986
Påfølgende sesong ble spolert av skader og karantener. Han forlot Italia etter bare to sesonger, og reiste tilbake til Flamengo. Det tok ikke lang tid før han ble utsatt for en voldsom takling fra Bangu-forsvareren Marcio Nunes, som førte til en langtidsskade for Zico.

Det var en katastrofe for Zico. Han var 33 år nå. VM i Mexico var hans siste sjanse til å vinne gull, men han var fremdeles skadd da mesterskapet startet.

Brasil kom til kvartfinalen og møtte Frankrike. Platini.

Zico var ikke i form til å spille hele kampen, så han startet på innbytterbenken. Drøyt midtveis i andre omgang ble han endelig sendt utpå gressmatten. Stillingen var 1-1 da Brasil fikk straffespark i sluttminuttene. Ansvaret falt på Zico.

Han bommet.

Kampen gikk til ekstraomganger og deretter til straffesparkkonkurranse. Denne gang scoret Zico, men det hjalp ikke, ettersom Socrates og Julio Cesar bommet.

Den siste sjansen kom og passerte.

Liten suksess som trener
Året etter ledet han Flamengo til lagets fjerde seriegull. Han ble værende i den brasilianske storklubben fram til 1989, da han avsluttet med en 5-0-seier mot Fluminense. De siste kilometerne av ferden mot solnedgangen tok han i japansk fotball.

I løpet av 731 kamper for Flamengo scoret Zico 508 mål. Det er selvfølgelig klubbrekord.

Zico fortsatte innenfor fotballen etter at han ga seg som spiller. Han har vært trener for lag i Japan, Tyrkia, Russland, Hellas og nå sist for landslaget til Irak.

Trenerkarrieren er strengt tatt ikke mye å skryte av, selv om det ble noen cuptriumfer her og der, men spillerkarrieren er det svært få her i verden som kan vise maken til.

Kilder: Fifa.com, FourFourTwo, Ziconarede.com.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag