*Nettavisen* Sport.

- Jeg la merke til henne med én gang

Foto: Paul Weaver/Mediehuset Nettavisen

Først to år senere falt drømmedama pladask for den lille mannen med det store hjertet.

03.12.11 12:30

OSLO SENTRUM (Nettavisen): - Jeg sa til min mor at jeg skulle være borte i to, maks tre år. Nå har det blitt 25, sier landslagstrener Thorir Hergeirsson til Nettavisen.

Lite visste nok islendingen, da han i 1986 flyttet til Norge for å studere ved idrettshøyskolen, at det var store ting som ventet ham på norsk jord. Kanskje det største av alt?

Han fant nemlig sin store kjærlighet i Jæren-jenta Kirsten Gaard og de to har nå vært gift i over 17 år. Og kjærlighetshistorien, den startet der slike historier ofte starter, på Elverum.

- Det tok et par år
Hergeirsson var ung og lovende trener for Elverums håndballherrer, mens Gaard var student og håndballspiller på damelaget. Håndballen skulle også bli nøkkelen til «suksess».

- Jeg la merke til henne med en gang, men det skjedde ikke noe før det hadde gått et par år, i hvert fall, forteller landslagssjefen.

- Hun var nemlig også en knakende god aerobicinstruktør og en vår tenkte jeg det var på tide med litt avveksling i treningen til gutta. Så jeg sjekket om hun ville komme inn og kjøre litt fysisk trening. Koordinasjon, dans, aerobic og slike ting. Det var egentlig der det begynte. Etter hvert ble det mer kontakt mellom oss, så ble det barn og så var det gjort, forteller islendingen.

Kirsten Gaard husker også godt at Hergeirsson spurte om hun kunne tenke seg å gjennomføre et litt alternativt treningsopplegg med Elverum-spillerne. Slikt måtte selvfølgelig planlegges.

- Thorir spurte om jeg kunne ha en trening med herrelaget. Det var ikke noe problem. Dette måtte jo planlegges, og det ble etter hvert mye planlegging. Så her sitter vi, sier hun til Nettavisen.

Da Hergeirsson først kom til Norge var planen, som han selv påpeker, å flytte tilbake til sagaøya i løpet av noen år. Men da Amor fant fram en pil og skjøt blink måtte planene revurderes.

- Planen var alltid å flytte hjem til Island, men så traff jeg da Kirsten tidlig på 1990-tallet. Hun kommer fra Jæren og selv om jeg forsøkte å få henne med til Island, var det uaktuelt, sier han.

- Så nå har jeg sluttet å prøve. Jeg har slått meg til ro med at det ikke blir noe av. Men hver gang jeg har vært på Island, kjenner jeg hjemlengsel i noen dager når jeg er tilbake i Norge.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Paul Weaver/Mediehuset Nettavisen

- Helt klart en slitasje
Paret er nå bosatt på Klepp i Rogaland og har fått tre barn sammen. Det er imidlertid ingen enkel oppgave å kombinere rollen som ektemann, pappa, og landslagstrener i håndball.

Hergeirsson har et sted mellom 150 og 200 reisedøgn i året, noe som naturlig nok fører til at det blir mindre tid hjemme med familien. Førjulstiden er alltid en svært travel håndballperiode.

- Det er en utfordring. Det er en av de negative sidene ved en slik jobb over tid. Det er ikke noe problem med en enkeltreise, men når det blir mange lange reiser over lang tid, er det helt klart en slitasje. Det som kanskje er fordelen er at mine unger er oppvokst med det. Jeg har holdt på med dette siden 1994, da jeg kom inn som trener på yngre landslag, forteller 44-åringen.

- Jeg har også vært med i analyseteam i alle mesterskap siden 1996. Vår yngste er født i 1993 og nummer to er født i 1996, så de har alltid opplevd at i adventstida, da er far i mesterskap.

Det at pappa er mye borte har kanskje vært aller verst for yngstemann i ungeflokken, Mathias (11). Han har ifølge kona flere ganger gitt uttrykk for at han ikke liker at «pabbi» er mye borte.

- Ja, jeg har fått kjenne på det etter hvert, spesielt med yngstemann, som ikke liker at jeg er mye ute og reiser. Men dette var det første jeg tok en runde på hjemme, da jeg ble tilbudt jobben.

Hergeirsson tok over hovedansvaret for håndballjentene i 2009, etter at Marit Breivik i mange år hadde ledet laget med stor suksess. Islendingen hadde siden 2001 vært Breiviks medtrener.

- I den første runden jeg hadde med familien, var jeg klar på at det nå kunne bli mer reising, men ikke så veldig mye mer. Det er klart, slikt sliter på. Men samtidig, når jeg først er hjemme har jeg også mulighet til å være litt mer «hjemme». Da kan jeg ha hjemmekontor og jobbe mens ungene er på skolen. Så prøver jeg å være ferdig med jobbingen til ungene kommer hjem, sier han.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Paul Weaver/Mediehuset Nettavisen

En kløpper på kjøkkenet
Men selv om Hergeirsson er mye borte, er det ikke slik at han bare jobber og tilbringer tid med barna når han først er innenfor husets fire vegger. Hjemme er det alltids oppgaver som venter.

- Thorir har konstant dårlig samvittighet for at han er mye borte. For å «gjøre opp» for seg i forhold til alle reisedøgn, så jobber han dobbelt opp når han er hjemme. Han lager mat, han vasker klær, han bretter klær, han vasker hus, lager mat og så videre. Pluss at han må være vaktmester og reparere alt som har sluttet og virke mens han har vært borte, forteller kona Kirsten.

Selv ser 44-åringen på hjemmet som et fristed. En mulighet til å koble bort håndball og konsentrere seg om andre ting. Han er svært glad i å lage mat og på kjøkkenet finner han inspirasjon.

- Ja, jeg liker å styre på kjøkkenet. Det er et fristed for meg. Det er utrolig mange gode ideer du kan få der, mens du står og holder på med matlaging og sånn. Dette er ideer jeg kan bruke i jobben. Først og fremst bruker jeg kjøkkenet for å koble av, men samtidig popper det opp noen ideer når jeg står og tenker på noe helt annet, sier islendingen, som er en kløpper på bacalao.

- Er du flink til å koble bort jobben sånn ellers også?

- Jeg har blitt flinkere med årene. Det er to ting som gjør det. Da jeg var trener i Elverum fra 1989 til 1994-95, så var jeg singel den første tiden og da holdt jeg på med håndball 24 timer i døgnet. Det var greit, men i lengden er det ikke sunt. Da jeg møtte Kirsten og vi fikk barn endret ting seg og jeg fikk et mer sunt forhold til det. Dette er en prosess, forteller Hergeirsson.

- I tillegg har jeg lært meg en del teknikker. Gjennom flinke folk på landslaget har jeg lært hvordan man skal styre tanker og koble ut. Kjøkkenet er ett fristed, mens laksefiske er et annet fristed. Det er noe jeg liker å gjøre sammen med ungene, spesielt yngstemann. Da har jeg naturen, spenningen med fiskingen, kampen mot laksen og er langt unna maset som kan være rundt meg.

(artikkelen fortsetter under bildet)

En bevisst «håndballpappa»
Det er imidlertid ikke bare lidenskapen for fiske Hergeirsson deler med barna. Både datteren Maria og sønnen Magnus har begge arvet farens interesse for idrett og driver begge aktivt.

- Jeg har én datter som er aktiv med håndball og fotball. Nå er det mye fotball og det er flott. Jeg har også en datter som er dedikert til musikk. Hun er fantastisk flink til å synge. Hun har funnet sin greie der. Det er utrolig fascinerende å se hvordan de finner sine interesseområder. Gutten spiller mest håndball. Håndball og skyting. Det frivillige skyttervesen, sier islendingen.

- Hvordan er du som «håndballpappa»?

- Nei, jeg har vel opplevd litt gjennom årene som trener. Jeg har opplevd en del far/datter-, mor/datter-, far/sønn-, og mor/sønn-relasjoner i forhold til håndballen, og har veldig respekt for de båndene som ofte er der. Men jeg har sett både gode fornuftige relasjoner og veldig dårlige relasjoner. Jeg har sett foreldrepress som ikke har ledet til noe godt for barna, sier han.

- Jeg har prøvd å ta lærdom av dette selv. Jeg har vært involvert i trenerteam for både datteren og sønnen min. Men min oppgave er først og fremst å legge til rette for at ungene kan få drive med det de har lyst til. Det er ikke min rolle å mene noe om hva de skal drive med av idretter. Der har jeg tatt et klart valg om å gi støtte for at de kan drive med det de har lyst til, sier han.

Også kona synes at landslagssjefen løser rollen som profilert håndballtrener og håndballpappa på en fin måte. Hun beskriver seg selv og mannen som normalt interessert i barnas aktiviteter.

- Som «håndballpappa» vil jeg si at han er mer en rådgiver. Han bruker sine kunnskaper til å veilede når det er behov for det. Ellers så er Maria ganske selvgående i både håndball og fotball. Hun klarer seg godt uten så mye innblanding fra verken meg eller Thorir. Thorir er en god far. Han bryr seg og er veldig opptatt av at ungene, og jeg, skal ha det bra, forteller Gaard.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Paul Weaver/Mediehuset Nettavisen

Thorisdottir og Thorisson
Men selv om Hergeirsson nå, etter 25 år i Norge, har funnet seg godt til rette, er det ikke til å komme bort fra at han er islending. 44-åringen er også svært opptatt av å videreføre den arven.

Han er selv bevisst på å ta vare på sine egne bånd til sagaøya, samtidig som han også mener det er viktig at barna har et godt forhold til hjemlandet hans. Selv om dette ikke alltid er like lett.

- Jeg lengter alltid til Island og prøver å reise dit en til to ganger i året for å holde kontakt med slekt og venner. Det er viktig for meg å kjenne på røttene jeg har der. Det er naturlig for ungene å ha norsk statsborgerskap, siden de er født og oppvokst i Norge, men de har fått islandske etternavn og det er en måte å synliggjøre og forankre den halve islendingen i dem, forteller han.

- Vi prøver også å ta dem med til Island så ofte vi kan. De har også vært på besøk hos familie der litt alene. Jentene, de to eldste, har også fått islandsk som fjerdespråk på skolen. Facebook er også fantastisk på det området der. Det gir en mulighet til å holde kontakt med slekt og venner på Island. Jeg har også prøvd å snakke mest mulig islandsk til dem, fortsetter 44-åringen.

I hjemmet er det likevel norsk som dominerer, selv om Hergeirsson gjør sitt beste for å bruke morsmålet når det passer. Han mener det har blitt vanskeligere å snakke islandsk med årene.

- Det var veldig lett med den eldste. Da var det femti/femti norsk og islandsk. Kirsten snakket norsk og jeg snakket islandsk. Så kom nummer to, da var det to som snakket norsk og en som snakket islandsk. Så med nummer tre ble det tre - mor og søstre - som snakket norsk til ham, mens jeg snakket islandsk til ham. Så det har blitt mindre og mindre mengde påvirkning.

- Men når jeg er alene med dem, så snakker jeg islandsk. Men om det er andre norske unger med, så snakker jeg norsk, for å unngå misforståelser og usikkerhet. Så da blir det litt norsk, da også, så alle skal få med seg hva som blir sagt. Men de har lært islandsk såpass at de kommuniserer godt med slekt og venner, sier islendingen, som er oppvokst på tettstedet Selfoss.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Paul Weaver/Mediehuset Nettavisen

- Hadde en trener i magen
Og det var nettopp på det lille stedet på den lille øya at idrettsinteressen først ble vekket hos Hergeirsson. Allerede i svært ung alder var han aktiv som både trener og utøver på hjemstedet.

- Jeg var habil i flere idretter, deriblant håndball, men jeg drev allsidig i de yngre årene. Det var fotball, det var friidrett, det var svømming og det var badminton. Dette var på den tiden det var ordentlig gymnastikk på skolen, med turn og alt det der, og gymlæreren var også treneren vår på fritiden. Han sørget for en helhet i den treningen vi drev med, forteller Hergeirsson.

Håndballkarrieren startet i 12-årsalderen, men på grunn av mangel på idrettshall, ble det mest trening utendørs eller i en gymsal. Først noen år senere fikk Selfoss egen idrettshall.

- Jeg var 13-14 år da vi fikk idrettshall og da ble det fort behov for trenere på de yngste lagene. Da spilte jeg håndball selv og var trener for de yngste aldersklassene. Vi fikk tidlig slike oppgaver, var medlem av styret og alt, så det har vært fint å ha med seg på veien. Det å ha vært involvert i drift av en klubb så tidlig har vært veldig givende og utviklende, sier 44-åringen.

- Jeg telte opp nå for litt siden og kom fram til at jeg har vært trener for ett eller annet lag hvert år siden jeg var 15. Det var ikke slik at vi drev alene, det var voksne som var med oss, men vi fikk stort ansvar, tillit og muligheten til å bidra i ung alder. Så jeg begynner å få relativt god praksis. Både på grasrotnivå, på toppnivå og på elitenivå, sier den norske landslagssjefen.

Selve håndballkarrieren til Hergeirsson ble imidlertid kortvarig og han fant fort ut at det var trener han ville bli.

- I 22-23-årsalderen begynte jeg på idrettshøyskolen i Norge og jeg spilte fortsatt håndball da. Men jeg fikk et komplisert armbrudd og kom aldri helt tilbake etter det. Så da ble det mest treneroppgaver. Jeg fikk først trenerutfordringer i Fredensborg/Ski og deretter Elverum. Jeg angrer nok litt på at jeg ga meg som spiller, men jeg hadde nok en trener i magen ganske så tidlig.

- Det var så spennende og givende å være trener. I 1989 fikk jeg en veldig spennende oppgave i Elverum med å bygge opp herrehåndballen der, ved å lede et lag med unge spillere. Det kunne jeg ikke si nei til. Jeg var uansett ingen landslagsspiller. Jeg var en habil håndballspiller, men ikke noe mer og det er nok mye av grunnen til at jeg bikket over i treneryrket, sier han.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Paul Weaver/Mediehuset Nettavisen

- Jeg var aldri «en ræv»
Fra jobben i Elverum gikk det raskt slag i slag. Hergeirsson ble involvert som trener for yngre landslag, kom med i analyseteam for A-laget og i 2001 ble han altså en del av Marit Breviks team.

Og selv om han levde en ganske så anonym tilværelse under Breiviks ledelse, i hvert fall med tanke på medieoppmerksomhet, følte han aldri at han levde i skyggen av noen andre i teamet.

Islendingen blir ofte omtalt som Marit Breiviks tidligere assistent, men nettopp det begrepet, «assistent», vil 44-åringen ha seg frabedt.

- Jeg vil gjerne benytte anledningen her og nå til å avlive det «assistent»-begrepet. Hvem har lyst til å være «ass»? Det er bakdel. Det er ræv. Hvem synes vel det er okay å være en bakdel? Det er det ingen som synes. Dette begrepet har aldri eksistert i vår måte å jobbe på. Det var nettopp derfor jeg var med Marit i team så lenge. Jeg følte meg aldri som en assistent, sier han.

- Jeg fikk alltid masse utfordringer og oppgaver. Jeg følte at det jeg brakte inn ble tatt med og brukt i laget. Det var greia. Jeg opplevde aldri at jeg var en assistent. Hvem skulle jeg i så fall ha assistert? Jeg opplevde heller ikke at jeg var en hjelpetrener. Hvem skulle jeg i så fall hjelpe? I framtidig idrett, så har vi trenere og hovedtrenere. Den der assistentgreia, den er ferdig.

Da Marit Brevik omsider takket for seg i 2009, fikk han altså tilbudet om å ta over som landslagssjef. 44-åringen innrømmer at det var et vanskelig valg han da sto overfor.

- Ja, fordi jeg har respekt for jobben. Jeg har veldig respekt for at spillerne er dedikert til dette her. De prioriterer dette foran alt annet. Det er høye mål og store midler som legges i det. Det er lek, men også alvor. I respekt for både det, medarbeidere og apparatet rundt dette, måtte jeg tenke meg godt om. Du må ha voldsomt lyst og være ekstremt motivert for å gå inn i en slik jobb.

- Til syvende og sist satt jeg og tenkte. Jeg hadde gått runden. Jeg visste det var noe jeg ville. Jeg visste hva jeg gikk til. Kirsten sa det også: «Du vil komme til å angre om du takker nei. Om du ikke tar utfordringen», og det er jeg sikker på at jeg hadde gjort. Spørsmålet var om jeg orket. Jeg hadde jo vært med siden 1996, men landet på at det var all grunn til å utfordre meg selv.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Vurderer fire nye år
Og Norges Håndballforbund var nok også glad for at islendingen takket ja. I VM i 2009 ledet han det norske laget til bronse, mens det under EM på hjemmebane i 2010 ble gull.

- Hvor lenge ser du for deg å drive på?

- Det er vanskelig å si. Får å si det sånn, til jeg får sparken, eller ikke orker mer. Jeg er veldig ydmyk i forhold til det. Når en hovedtrener ikke kjenner sterk nok motivasjon eller lyst, må han si takk for seg. Det er også en arbeidsgiver som må finne ut om den ønsker samarbeid. Så det er kriterier også, men nå er vi i forhandlinger om en ny fireårskontrakt, så vi får se, sier han.

- Du trives vel godt i jobben, da eller?

- Det er litt rart det der, for det er en livsstil. Jeg kjenner at som i alle andre jobber er det sikkert plusser og minuser. Jeg er utdannet lærer og har også jobbet som snekker, så jeg har jo gjort litt av hvert. I alle jobber blir du noen ganger litt lei og i alle jobber kan du stoppe opp og tenke: «Er dette noe jeg vil holde på med? Er det verdt det?». Innimellom tenker også jeg sånn.

- Men det er ikke så ofte. Det er ett eller annet med denne jobben som trigger meg. Det er ett eller annet som gir meg en boost og energi. Det å få jobbe med utøvere som er så dedikert, så målbevisst, så interessert og så helhjertede i sin satsning. Det å få jobbe i en organisasjon som har høye mål, og ha medarbeidere som Mia (Högdal), Mats (Olsson) og helseteamet vårt.

Allerede lørdag kastes et nytt mesterskap i gang. Da møter det norske laget Tyskland til første gruppespillkamp i Brasil-VM. Hergeirsson og jentene er som alltid blant favorittene til gull.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Jeg har god humor
Og Thorir er en populær mann blant sine elever. Nettavisen tok en liten prat med noen av profilene på landslaget og alle hadde godord å komme med om sjefen. Stort sett i hvert fall.

Flere påpekte nemlig at islendingen har en noe snodig form for humor. Et av de mest gjentatte svarene på spørsmålet: Hvordan er Thorir som person? Var: «Han prøver å være morsom».

- Sånn er det jo, men for å si det sånn, og ikke for å skryte av meg selv, men jeg har god humor. Eller, det avhenger jo av person, da, men jeg har humor i massevis. Jeg bruker humor mye i ledelse, men det er ikke alltid humor treffer alle. Laget speiler samfunnet, med ulike mennesketyper. Det gjelder også ulik oppfatning av hva som er god og dårlig humor, forteller han.

- Jeg byr gjerne på meg selv og det er kanskje det de mener med at jeg ikke alltid er morsom. Det har jeg full forståelse for, men jeg har ikke tenkt å slutte å ha humoren inne i det her. Det er av sine egne man skal ha det. Men det er bare flott at de sier det, da er det normalt. Jeg hadde egentlig vært mer bekymret om de synes alt jeg sa hele tiden var morsomt, sier 44-åringen.

Til tross for at det blir mye humor og smil, er det også mye temperament i islendingen. Ingen av håndballjentene kunne imidlertid huske noen tordentaler fra landslagstreneren.

- Jeg har et voldsomt temperament, men har lært å styre det mye bedre enn hva jeg gjorde da jeg var ung spiller og trener. Jeg var en hissig spiller, en temperamentsfull spiller. Men det er mange islendinger. Vi spiller med hjertet. Nå bruker jeg hodet litt mer. Det kommer med erfaring. Jeg har gjort feil og lært av det. Jeg har også lært en del av Marit om akkurat det der.

- Når jeg ble far så lærte jeg litt mer også. Jeg fikk perspektiver på hva som var viktig og mindre viktig, livserfaring. Men når du er født og oppvokst på en vulkan, så er det slik at når været skifter fra stille til storm i løpet av noen minutter, så blir du preget av det. Jeg har en teori om at været former mennesker, forteller den nå ikke fullt så hissige landslagssjefen i håndball.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Paul Weaver/Mediehuset Nettavisen

- En hissig og sint type
Det var på Elverum Thorir Hergeirsson møtte sin store kjærlighet. Det var på Elverum han fikk et gjennombrudd som trener og det var sannelig også på Elverum han lærte mye om seg selv som menneske. Tiden langt inne i de dype skoger på Hedmark var på mange måter en svært sentral tid i livet til 44-åringen og han har fortsatt et svært godt forhold til den lille byen.

- Jeg merket forskjell på meg selv og de som bodde i Elverum. Det ligger i de dype skoger, det er stille, og det blåser nesten aldri. Jeg kommer fra Island, fra kysten. Der er det ekstremt store endringer i været. Jeg tror det formet meg. Jeg var raskt oppe og raskt nede igjen. På Elverum gikk det liksom litt mer jevnt og trutt. Det var sjelden store endringer i temperamentet, sier han.

- På Elverum opplevde de meg som ei kruttønne, som en veldig hissig og sint type, mens de som kjente meg ikke tenkte slik i det hele tatt. Det var bare min personlighet og det var en del kontraster i kultur og slikt. Men dette var med å gi meg noen perspektiver og jeg lærte mye på den tiden. Og de lærte meg å kjenne. Det var utrolig lærerikt og en veldig god tid, sier han.

Islendingen har også et svært godt forhold til de noe «trauste» hedmarkingene.

- Jeg har utrolig mange flotte venner der. Jeg liker hedmarkingene godt, jeg, selv om vi er forskjellige. De har mange egenskaper man kan lære av, når det gjelder å holde roen, og være balansert. Men de kunne også lære av meg. At du kan blåse litt ut og gå videre likevel. Jeg har mange gode minner fra tiden i Elverum. Det er et fantastisk håndballsted, med en unik kultur.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Paul Weaver/Mediehuset Nettavisen

- Liten mann - stort hjerte
Det beste 44-åringen dro med seg fra tiden på Elverum, er nok likevel kona, Kirsten «Thoriskåna».

Hun beskriver ektemannen som «en liten mann med et stort hjerte» og en «allsidig mann som kan mye mer enn å «bare» være håndballtrener», slik den vanlige mann i gata kjenner ham.

- En liten mann med et stort hjerte, Thorir?

- Jeg føler at jeg er en familiemann. Og prøver å pleie det så godt jeg kan - og naboene. Vi har vært utrolig heldige på det byggefeltet vi har bygd. Der er det et ganske unikt samhold og vi gjør mange ting i lag. Både med og uten unger. Det er også et fristed. Jeg er så heldig at jeg ikke har naboer som er interessert i å diskutere håndball med meg. Jeg tror de har skjønt det. De er interessert og følger med, men prater med meg i stor grad om andre ting og det er utrolig godt for meg. Så jeg prøver å gi av meg selv og være helhjertet i forhold til familie, venner og naboer.

- Det jeg rekker i hvert fall. Jeg har venner andre steder som jeg ikke får pleid i så stor grad. Det får jeg kjenne på i ny og ne. Jeg prøver også å være opptatt av hvordan spillere, medtrenere og folk i lederteamet har det. Så godt jeg kan og det jeg rekker. Det er vel det jeg tror Kirsten legger i at jeg har et stort hjerte, sier islendingen, men er ikke helt fornøyd med å bli kalt liten.

- Liten mann, ja. Som jeg sa tidligere, det er av sine egne man skal ha det. Men det er vel som moren min sa til meg, da jeg var liten og var litt bekymret over at de andre gutta vokste fra meg. Da sa mor til meg: «Thorir, du vet det, det er ikke hvor høy du er som er det viktigste. Det viktigste er at det er kvalitet i hver centimeter». Og det tror jeg at det er.

Flere utgaver av «Det store intervjuet» under:

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.