- Proteinpulver er bare dyrt piss

Foto: Helge Grønmo (Avisa Nordland)

04.05.13 21:36

Veronica slet med spiseforstyrrelse - nå vil hun bli best i verden.

Veronica Opdal setter seg ned i en 80- tallssofa i det som må være byens mest rotete kontor. På bordet foran oss står ei diger bøtte med rosabrunt pulver.

– Er det anabole steroider?

– He he, nei det er proteinpulver. Som sagt, det er bare dyrt piss dersom man baserer sitt inntak av mat rundt pulver. De fleste som bruker det trenger overhodet ikke kosttilskudd. Og mange begynner med proteinpulver og kreatin før de begynner å trene. Da blir det bare teit. Jeg bruker det litt selv, men det er først og fremst på grunn av at jeg trener enormt mye og jeg vil unngå å gå for mye ned i vekt.

Denne saken er levert av Avisa Nordland.

Fordommer
Vi er på BBGym på Langstranda. Det er her Veronica trener. Stort sett hver eneste dag. Den 27 år gamle jenta fra Bodø regnes som et av de største styrkeløft-talentene Norge har fostret på årevis.

Lokalt er det ingen som kan måle seg med henne, selvsagt, og hun har for lengst etablert seg blant de ti beste utøverne i verden. Det skulle man ikke tro ved første øyekast. For det er ingen ting ved utseendet til Veronica som får en til å tenke styrkeløft.

Hun er forbausende slank. Det er tydeligvis lenge siden damene måtte være 130 kilo, skjeggete og fra Tsjekkoslovakia for å løfte tungt. Store slappe muskler er erstattet med sterke muskler.

– Det er nok en del fordommer knyttet til styrkeløft, særlig når det gjelder bruk av anabole steroider. Jeg ble en gang spurt om jeg kunne bli så sterk uten å jukse, men slike kommentarer preller av på meg. Vi blir testet opp og ned i mente. Jeg er med på et prosjekt i regi av WADA der utøverne må fortelle hvor de er, og stille seg tilgjengelig en time hver dag for testing – og vi snakker om uanmeldte tester. Jeg har selv blitt testet fem-seks ganger og synes det er flott. Jeg ønsker å stå fram som en ren utøver. For meg er doping fullstendig uaktuelt. Jeg kunne aldri stå på en seierspall og vite at det var på grunn av juks. Idretten min tar dette svært alvorlig, og de som blir tatt stenges ute på livstid. Nei, doping har aldri fristet. Da har jeg mer sansen for å slite hardt for å nå målene.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Helge Grønmo

Bedre på det meste
Og målene til Veronica er like unorske som de er enkle.

– Målsettingen er å bli verdensmester. Jeg ble nummer åtte sist jeg stilte opp i VM så det er et stykke igjen, men jeg er bare 27 år gammel og kan fortsatt bli bedre på det meste. Hvis man unngår skader så kan man holde på lenge med denne idretten. Det er ingen snarveier. Jeg må ta steg for steg.

Og da skulle man tro at alt handlet om å løfte vekter, tyngst mulig, oftest mulig.

– Slik er det ikke. Treningen utgjør egentlig bare 30–40 prosent. Resten er kosthold og hvile. Jeg er kolossalt nøye på hva jeg spiser. Det må være riktig mat. Og det må være ren mat. Mat er bensin for kroppen. Spiser jeg feil mat så blir det som å fylle diesel på en bensinbil. Jeg mener at et sammensatt og godt kosthold holder lenge for de aller fleste, men jeg supplerer med omega-3, vitaminer og litt kreatin for vektas skyld.

Veronica konkurrerer i 72-kilosklassen. Vekta er noe man ikke kimser med.

– Et par kilo ned i vekt kan fort utgjøre ti kilo i minus på stanga. Så jeg må være nøye med både mengde trening, kosthold og fritid. jeg trener 2–3 timer fem ganger i uka. Og da trener jeg tungt. Det har generelt vært tung trening det siste året, noe som betyr at kroppen har behov for å hente seg inn. Det er jo slik at muskulaturen brytes ned når man trener, og så bygges den opp ved hvile. Jeg holder en jevn døgnrytme hele uka. Det handler om å legge seg tidlig og stå opp på samme tidspunkt hver dag.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Helge Grønmo

Ikke sunt med toppidrett
Veronica jobber som sekretær ved Nordlandssykehuset. .For å kunne satse som hun gjør har hun helt spesielle matvaner på jobb.

– Jeg drar alltid på trening rett etter jobb. Men da har jeg allerede spist fire måltider, hvorav to er varme middager. Kollegene mine stiller inn klokka etter måltidene mine. Det er ikke slik at jeg bruker halve arbeidsdagen på å spise og jeg har laget maten hjemme i porsjonsformer, og så varmer jeg opp på jobb. I dag har jeg blant annet spist havregryn, laks med ris og kyllingwraps. God energi!

Veronica påstår selv at hun blir direkte sur og vanskelig å ha i hus hvis hun ikke får sin daglige dose trening. Nå sitter hun i sofaen og tripper, og er det noe man ikke vil så er det å terge på seg en av verdens sterkeste damer. Vi foreslår at vi tar turen ut i treningssalen.

Det er godt med plass denne mandagen. De fleste er nok ennå på jobb og skole, eller midt nede i en middagshvil. Her skal det imidlertid ikke sløves. Veronica åpner en konvolutt.

– Jeg har et detaljert treningsprogram. Landslagstreneren har laget det spesielt til meg, og det må jeg følge slavisk. Det er tungvint å trene såpass langt unna resten av landslagsmiljøet, men jeg følges opp via mailer, og jeg sender treningsvideoer for å få innspill. Når jeg nærmer meg konkurranse ligger jeg helt på grensen til det kroppen tåler. Den er helt tynt. Det er alltid en reell sjanse for å bli overtrent, men treneren er dyktig og formen sitter alltid som støpt når det gjelder. Egentlig driver jeg rovdrift på kroppen. Toppidrett er aldri sunt. Småskader er en del av spillet, så det handler om å trene fornuftig og forsøke å holde seg unna skader, til tross for mye og tung trening.

Veronica varmer opp med å ta knebøy kun med stanga, så går hun videre med å legge lette vekter på. Hun sjekker brevet fra treneren før hver øvelse. Lokalene til BBGym er rustikke, som hentet fra en amerikansk boksefilm, men rene og innbydende. Det er godt med plass, og stemningen er god blant dem som trener her.

Veronica hilser på alle som kommer inn. Et parti med jenter bedriver crossfit lengst inne i hallen, mens Håvard Horn og et par kompiser er godt inne i en knebøyrutine som innebærer 230 kilo vekter, en særdeles trang vektløfterdrakt og mye pesing. Veronica er oppe i 100 kilo på stanga. Tre repetisjoner. Litt rød i ansiktet nå.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Helge Grønmo

Hekta
– Hvordan det hele begynte? Jeg drev på med landeveissykling, og styrke ved siden av. Men jeg stagnerte på begge områder. Jeg måtte velge. Jeg har alltid likt å løfte vekter så valget ble enkelt. I 2007 kom en kompis bort til meg og lurte på hvorfor jeg ikke drev på med styrkeløft. Jeg hadde ikke engang hørt om det, så jeg måtte sjekke på nettet hva det var. Så gikk det slag i slag. Jeg meldte meg på en konkurranse, tok NM-kravet, og ble senere norgesmester for junior. Og deretter telefon fra landslagsledelsen. Det gikk over all forventning, og jeg ble hekta.

Styrkeløft består av tre øvelser. Knebøy, benkpress og markløft. Rekordene til Veronica er 195 kilo i kne, 112 kilo i benk og 192,5 kilo i mark.

– Jeg er minst fornøyd med benkpress. Jeg har slitt med en kronisk betennelse i skuldra, men har etter år med behandling nå fått orden på det. På det verste var det så plagsomt at jeg vurderte å legge opp.

Enkelte vil hevde at styrkeløft er en marginal idrett og at det ikke skal så mye til for å bli best i Norge. Men det stilte 105 deltakere i NM i Bergen, og det var 14 påmeldte i Veronicas klasse.

– Det er et fantastisk godt miljø i denne idretten. Vi er en eneste stor familie og vi tar vare på hverandre.

Disiplin
Veronica skal bli best, med museskritt. Bygge en styrkeløftkarriere stein for stein, eller vekt for vekt om man vil. I Bodø, i et litt slitent lokale på Langstranda. Uten et skikkelig miljø å støtte seg på. Er det i det hele tatt mulig?

– Jeg har en voldsom disiplin. Og jeg er sta. Kolossalt sta. Da jeg begynte med styrkeløft slet jeg med spiseforstyrrelse. På mange måter kan jeg takke styrkeløftidretten for at jeg er blitt frisk. Jeg har bokstavelig talt løftet fokuset vekk fra kropp og mot prestasjoner og styrke. I denne idretten er det ingen som bryr seg om vekta til de andre. Vi har utøvere på 120 kilo og vi har utøvere på 50 kilo. Fokuset er ikke på utseendet. Jeg friskmeldte meg selv for to år siden, i den grad man kan bli helt frisk. Styrkeløft har sånn sett vært livsviktig for meg. Spiseforstyrrelse er en forferdelig sykdom, men jeg tok kontrollen!

Det er ikke vanskelig å tro når man ser Veronica trene. Hun er dedikert, målbevisst og nøye med detaljene. Alle disse tingene som gjerne blir puttet i en sekk og kalt talent.

– Det mentale er selvsagt svært viktig. Man må være tøff det sekundet som gjelder. Med 200 kilo på nakken har man bare seg selv å stole på. Jeg er et ekstremt konkurransemenneske. Elendig taper, og like elendig vinner, smiler Veronica. Som ønsker seg flere medlemmer i styrkeløftklubben, av begge kjønn.

– Det er en fin idrett. Hvis man vil gå ned i vekt er styrke absolutt å anbefale. Spesielt jenter tror at man får så store muskler og øker vekta når man løfter vekter. Det er feil. Man blir strammere og får finere kropp. Og jentene kan godt trene slik gutta gjør. Vi trenger ikke rosa manualer. Og vi kan godt svette litt.

Veronicas neste mål er EM i Plzen i Tsjekkia 8. mai.

Denne saken er levert av Avisa Nordland.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.