*Nettavisen* Sport.

- Ting var ute av min kontroll

Aksel Lund Svindal om frykt, United-forbildet, dama og livet etter karrieren.

11.01.17 09:13

Han har allerede vunnet ni mesterskapsmedaljer og den alpine verdenscupen sammenlagt to ganger.

Om han er mett?

Nei, Aksel Lund Svindal har et enkelt mål før kommende sesong:

Å bli enda bedre.

Mens jeg setter meg ned med Aksel utenfor vindtunnelen på NTNU i Trondheim, hører jeg mediesjef Claes-Tommy Herland skryte uhemmet av landslagsstjernen.

- Ingen kan håndtere pressen som Aksel - han er den beste.

Jeg tror på det. Hele Presse-Norge står i kø for å snakke med alpinisten, men han lover bort mye av tiden sin når jeg forteller om Nettavisens nye spalte.

Kanskje fordi han vet han får en pause fra de samme spørsmålene om alpinlandslagets nye dresser. Eller bare fordi han rett og slett er så enestående som Herland sier.

Det stygge fallet
Sammen spoler vi tiden tilbake til 27. november 2007.

Aksel leder verdenscupen sammenlagt før treningen i Beaver Creek. Det er lite snø og slagete når han dundrer nedover bakken i 125 kilometer i timen.

20 sekunder før mål skal han passere Golden Eagle Jump. Aksel går langt - altfor langt. Han kommer bakpå og lander med ryggen og hodet først i bakken.

Han blir momentant slått bevisstløs og seiler inn i sikkerhetsgjerdet uten å røre en muskel.

HTML EMBED

- Jeg husker rett før det smalt. Følelsen jeg hadde da jeg var i lufta og skjønte at det kom til å smelle. Så er det blackout. Jeg husker glimt av at jeg våknet - på båre, i sjukebil og på akuttmottaket.

Aksel tar seg en pause og tørker svetten fra panna. Det tar på å stå i hocke i vindtunnelen en hel dag - selv for en topptrent kropp. Det er helt tydelig at han ikke var komfortabel i en situasjon der han var avhengig av andre for å komme seg på beina igjen.

- Ting var ute av min kontroll. Det var bare å satse på at det var gode leger der, som kunne fikse det. Jeg husker mye mer av det jeg styrer selv. Og da snakker jeg om treninga som skjer etterpå. Jobben med å komme på beina igjen, som ble fullendt da jeg kom tilbake og vant det samme rennet året etter.

LES OGSÅ: - Jeg er en av få i verden

Aksel skryter ikke av seg selv unødig, men det er med stolthet i stemmen at han forteller om triumfen da han returnerte til ulykkesbakken ett år senere og overvant konkurrentene og de vonde minnene.

- Hva gjorde ulykken med deg som person?

- Generelt i livet, tror jeg det er sånn at hvis du opplever veldig ekstreme ting – enten det er bra eller dårlig, så får du ... Vi kan kalle det livserfaring. Og hvis hver eneste dag er sånn «average-joe», så tar det nok litt lengre tid å bygge opp den samme erfaringen, enn hvis du er litt mer berg-og-dal-bane. Jeg tror jeg lærte av å bli utsatt for en så ekstrem hendelse.

- Er du noen gang redd når du kjører utfor eller super-G?

- Det er ikke så tøft å være redd, men noen ganger blir du så nervøs at du er på kanten til å være redd. Det er ikke noe hyggelig følelse, men da er det bedre å innrømme det. I stedet for å gå rundt og si «jeg er så kul at det her er ikke noe stress», er det bedre å bare akseptere faktum at det her er faktisk litt kjipt. Så kan man heller bare ta det derfra og gjøre noe med det.

Taus om forholdet
Både norsk og internasjonal presse elsker å skrive om Aksel og hans forhold til den amerikanske alpinstjernen Julia Mancuso. Jeg husker å ha lest at Aksel synes norske sportsjournalister er sladrete, så jeg er spent på hvordan han vil motta det neste spørsmålet mitt.

- Hva med Julia, er det verre å se på noen du er glad i sette utfor bakken, enn å gjøre det selv?

- Tja, jeg er ikke så redd for henne egentlig. Jeg synes det ser ut som det er ganske bra kontroll på det meste. Det er noen ganger at det nesten kan være mer spennende å se på, men det er nok mer spennende å gjøre det selv. Jeg holdt på å si «dessverre for alle tilskuere», men å gjøre det selv er nok hakket råere enn å se på.

Flaks! Jeg spurte om kjæresten og han sitter her fortsatt. Det tar imidlertid ikke lang tid før han legger ut om hvorfor han ikke synes det er så spennende å uttale seg om forholdet til Mancuso.

- Av alt jeg gjør i livet mitt, så synes jeg ikke de tingene alle normale mennesker gjør, er like spennende. Det jeg driver med som er verdt å fortelle om, er det som er ekstraordinært - nemlig idretten. Jeg regner med at de fleste har brukbar kontroll på hvordan det er å ha kjæreste.

- Men skjønner du at noen liker å lese om det?

- Hvis du skal spørre meg om Julia nå, trenger du en «juicy detail» for å få saken til å bli interessant. Hvis du skriver om at jeg tok VM-gull, så er den historien rå nok i seg selv. For VM-gull er rått. Jeg synes at de historiene som handler om forholdet, ofte er lengre fra sannheten enn det som handler om idretten. Du trenger ingen «juicy detail» om hvordan det er å kjøre Kitzbühel.

Han ser på meg, venter på et anerkjennende nikk - og får det.

Solskjær - et forbilde
Herland begynner å trippe litt utålmodig bak meg, men Aksel har ikke noe hastverk med å avslutte intervjuet. Han tar av seg alpinstøvlene og legger ut om sine forbilder. To av navnene han nevner kunne jeg lett tenke meg til, men jeg blir litt overrasket når han nevner en fotballspiller som et av sine idoler.

- Lasse (Kjus) og Kjetil (André Aamodt) var selvfølgelig store forbilder for meg da jeg vokste opp. Og Solskjær.

- Solskjær? Hvorfor det?

- Væremåten hans. Jeg har respekt for folk som så til de grader lar prestasjonene snakke for seg. I stedet for å snakke om hvor rå han er eller hause seg opp, så sier han ikke noe særlig om det og bare går ut på banen og er best. Det står det respekt av.

Aksel er selv er forbilde for mange unge idrettsutøvere og i 2009 ble han kåret til Årets forbilde på Idrettsgallaen. Han har imidlertid ingen planer om å gå i samme fotspor som sine egne alpinforbilder.

- Jeg holdt på å si «jeg håper ikke det». Jeg kunne godt tenke meg å gjøre noe helt annet. Bare reist et sted der ingen vet hvem Aksel er, og begynt på nytt. Hvis du starter en TV-karriere, er det fort gjort at du fortsatt er alpinpersonligheten Aksel eller Lasse og Kjetil.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Lise Åserud/scanpix

Savner ferie
Sammen med resten av landslaget har Aksel omtrent 200 reisedøgn i året. Han og Kjetil Jansrud kjører stort sett de samme rennene, er på de samme treningene og av og til deler de også hotellrom. Umulig å ikke bli lei hverandre, tenker jeg.

- Det kan nok hende at man går litt lei.

Han smiler lurt, før henter seg kjapt inn igjen.

- Nei da, det er egentlig veldig sjelden. Heldigvis er noen av mine beste kompiser, lagkameratene mine, og vi er ofte sammen på fritida hjemme og.

Jeg klarer ikke helt å slippe tak i de 200 reisedøgnene. Man får oppleve mye, men man må da virkelig ofre mye også.

- Selvfølgelig er det ikke alltid like fett. I romjula reiser jeg tilbake til Norge og er sammen med familien lille julaften, julaften og første juledag. Så reiser jeg grytidlig på morgenen andre juledag. Jula er to-tre dager lang. Jeg synes det hadde vært litt deilig med litt lenger ferie, å ha mer tid med venner og kompiser i Norge, men det er en del av det. Det er greit. Sånn er det.

Han har allerede vunnet ni mesterskapsmedaljer, verdenscupen sammenlagt to ganger og dratt inn nok premie- og sponsorkroner til å ta det ganske med ro. Så hva er det som gjør at det er verdt å fortsette med dette år etter år?

- At jeg vet at jeg kan kjøre fort. Jeg liker å konkurrere, jeg liker det jeg driver med. Jeg liker mestringsfølelsen - å øve på noe og få betalt for strevet. Jeg er på ingen måte lei av adrenalinet og spenningen rundt konkurransedelen. Jeg er rett og slett alt for glad i det til å gi meg uten videre.

- Hvilke mål har du satt deg for den kommende sesongen?

- Jeg har mål om å være hakket bedre enn jeg var i fjor, sånn at jeg er helt på topp i storslalåm, som i fjor. Og jeg vil bli mer stabil i utfor og Super G, sånn at jeg plukker mer poeng og er i toppen oftere enn i fjor.

Når han først unner seg ferie, reiser han ofte til Hawaii, men tro ikke at ferie for Aksel Lund Svindal er å ligge på stranda med en øl i den ene hånda og en smultring i den andre.

- Jeg er bortreist, men jeg trener jo like mye. Er det ferie? Jeg har ikke tre uker sommerferie derfra til dit. Det blir mer der det passer inn.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Scanpix/Linn Cathrin Olsen

Holdninger og frihet under ansvar
Jeg er nesten fristet til å dra den gamle floskelen om at ved siden av ordet «profesjonell» i ordboka, er det et bilde av Aksel Lund Svindal, men jeg skal ikke gjøre det. Tankene mine går til fotballandslaget, som virkelig var i hardt vær etter en bytur få dager før en av tiårets viktigste fotballkamper. Om Aksel kunne gjort det samme? Umulig.

- Jeg har egentlig ikke nok peiling på fotball til å uttale meg, men restitusjon og hvile og hva som er best for å prestere; det har jeg peiling på. Det er ikke så ofte landslaget er samlet, så den tiden de får trent sammen må jo være viktig. Sånn jeg ser det burde de hatt lett trening, eller gjort ting sammen hele veien opp mot kampen. Noen ganger trenger man en utblåsning, men om man trenger en utblåsning etter å ha vært med landslaget et par dager og før den viktigste landskampen på ti år? Det vet jeg ikke.

Nå er han mer engasjert enn han har vært gjennom hele samtalen og gestikulerer med hendene og forklarer, mens han forteller at han mener hovedansvaret ligger hos landslagsledelsen.

- Hvis du har frihet under ansvar, er det jo autoriteten som bestemmer hvor grensene går. Det er jo ikke du som bestemmer det. Og hvis du da møter autoriteten din ute på byen, og han ikke reagerer på det, så er det det samme som at han sier at det her er greit. Du kan snakke om holdningene, men jeg synes landslagsledelsen har gjort en tabbe her og.

Han virker nesten irriterende profesjonell. Han er høyt respektert av lagkamerater, konkurrenter og alpinentusiaster. Og gjennom media males bildet av en sindig og balansert idrettsstjerne. Så hva er det som gjør Aksel Lund Svindal sint?

- Jeg er veldig opptatt av rettferdighet. At ting skal være rettferdig. Om det ikke gjør meg sint, så er jeg i alle fall ikke redd for å ta opp en diskusjon på det.

Jeg hører Herland kremte og skjønner at min tid med Aksel ute. Urettferdig synes jeg, men jeg er vel egentlig ikke villig til å ta en diskusjon på det.

Når jeg snur meg ser jeg Claes-Tommy Herland og fem journalister i kø for å snakke med alpinstjernen.

Jeg får en viss følelse av sympati med Aksel, som må svare på de samme spørsmålene 15 ganger på rad, men innser at dette er prisen man må betale når man suser ned Kitzbühel i 140 kilometer i timen, mens millioner av mennesker sitter i godstolen med gåsehud opp til ørene.

Da er det kanskje ikke så synd på ham. Tross alt:

- Det er hakket råere å gjøre det selv.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.