RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Fjellørnen som jaktet gult

Foto: SCANPIX
Sist oppdatert:
Jostein Wilmann er det nærmeste Norge har vært en sammenlagtvinner i Tour de France.

På TV 2 Sumo kan du se Touren direkte!

De fleste nyfrelste norske sykkelfans har gledet seg – med rette – over Thor Hushovds harde kamp om etappeseiere og den grønne poengtrøyen de siste årene. Samtidig har nok noen og enhver latt tankene fly fritt i sofakroken - «Hva om vi hadde hatt en nordmann på pallen i Paris – ikledd gult?».

LES OGSÅ:Nordmenn i Tour de France

Jovisst, «Oksen fra Grimstad» har syklet flere dager i det gjeve tekstilet, men har naturlig nok aldri vært i nærheten av å få den med seg hjem til odel og eie. Det var det derimot en nordmann som var for ganske nøyaktig 25 år siden.

Jostein Wilmann – den trønderske «Fjellørnen»- hadde snusen på gult sommeren 1982.

- Ting gikk på skinner for meg det året. I mitt tredje år som proff vant jeg Tour de Romandie, lå på tredjeplass i verdenscupen og hadde full kontroll på Bernard Hinault, Joop Zoetemelk og alle de andre storkanonene i de rittene jeg stilte opp i.

- Jeg hadde en fantastisk følelse gjennom hele våren og forsommeren og jeg var så sikker på at sammenlagtseieren i Tour de France skulle bli min. Det var faktisk ingen tvil i min sjel, forteller Wilmann oppriktig.

Dessverre gikk det bokstavelig talt fra himmel til helvete for den daværende Capri Sonne-kapteinen. En uheldig miks av fransk brosteinsstøv og sløve lagleger må ta på seg store deler av skylden for det.

Er du best på sykkel?Test vårt managerspill her .

«Fikk det» i fjellene
- Få dager etter seieren i Romandie stilte jeg på startstreken i Paris-Roubaix. Underveis punkterte jeg hele tre ganger, mistet drikkeflaskene mine og ble liggende lenge i støvet bak følgebilene. Jeg merket ikke så mye da, men jeg pådro meg en lei betennelse i halsen. Kombinasjonen støv og lite drikke var mildt sagt ikke så gunstig.

- Jeg fortsatte likevel sesongen som planlagt og stilte i Touren full av optimisme. Det gikk brukbart en stund, jeg lå på sjetteplass og ledet på Hinault med flere minutter. Men da vi kom til fjellene tok det brått slutt, forteller Wilmann.

«Hele målet med karrieren min var å vinne Tour de France»

Jostein Wilmann

- Der var nettopp i fjellene jeg skulle gjøre «mitt», men i stedet var jeg bare trøtt, sløv og nummen i hele kroppen. Kort sagt, jeg fungerte generelt veldig dårlig på sykkelen. Likevel, legene fant ikke ut hva som var galt, så jeg bestemte meg for å fortsette som før.

- Jeg husker jeg skulle sette inn støtet på Hinault på den tredje dagen i fjellene, men hadde ikke sjans til å holde unna. Han ble nok litt overrasket og dro selvsagt i fra, og jeg tapte bare mer og mer på de påfølgende etappene. Helt til den 19.etappen. Da hadde jeg ikke noe annet valg enn å bryte. Legen vår mente jeg «hadde dårlig moral» og gav meg amfetamin. Uten at det hjalp så veldig mye. Det var fryktelig ille, understreker Viggja-karen.

Nederlaget var et faktum for Tourens eneste nordmann det året. Fra å være den store sammelagtfavoritten til å sykle i gult inn i Paris, måtte han slukøret og syk sette seg på første flyet hjem. En tung bør å bære for den målbevisste trønderen.

- Det var forferdelig. Hele målet med karrieren min var nettopp å vinne Tour de France en gang, så skulle jeg legge opp og flytte hjem til Trøndelag.

- Tror jeg hadde vunnet
- Jeg følte jeg hadde sviktet alle; laget, fansen, familien og ikke minst meg selv. Jeg har vel fortsatt ikke helt kommet helt over det ennå, innrømmer Wilmann med en skjevt smil.

Spesielt har han latt tankene løpe fritt om hva som kunne ha skjedd på de franske landeveiene den sommeren.

- Jeg tror absolutt at halsproblemene kunne vært unngått hvis legene våre hadde vært litt mer oppmerksomme og våkne i forkant av Touren. Hvis jeg hadde fått anledning til å være i vanlig toppslag hele veien, ville jeg tatt sammenlagtseieren. Det er jeg helt sikker på, slår han fast.

- Jeg var i mitt livs form det året. Det skulle liksom bli «mitt Tour de France», men dessverre gikk det ikke etter planen, sukker han ettertenksomt.

Det uheldige 1982-året til tross, Wilmann gjorde tvert i mot ingen skam på de norske fargene i sine treårige «Tour-karriere». Faktisk er hans 14.plass fra debutåret i 1980 fortsatt den soleklart beste norske sammenlagtplasseringen i rittet noensinne.

- Jeg hadde ingen tro på et godt resultat det året, egentlig. Det var min første Tour-start, jeg var hjelperytter og hadde i grunn ingen muligheter til å kjøre for noe godt resultat på egen hånd.

- Men jeg merket likevel ganske kjapt at jeg hadde muligheten til å kjøre bra, og at Tour de France passet meg perfekt som ritt. Jeg hang med de beste i fjellene, og sikret 14.plassen til slutt.

- Hadde jeg derimot fått kjøre fritt kunne jeg nok havnet inne blant de fem beste. Jeg var i hvert fall god nok allerede da, understreker Wilmann.

«Fredrik er mye mer komplett som rytter enn det jeg noengang var.»

Jostein Wilmann om sønnen Fredrik.

Talentfull sønn
I dag – vel 24 år siden han la proffsykkelen på hylla, er fortsatt Wilmann-navnet sterkt representert i sykkelnorge. Jostein selv driver sykkelbutikk i Trondheim, mens sønnen Fredrik (21) er lovende rytter i norske Team Maxbo Bianchi.

Et større sykkeltalent enn opphavet, skal vi tro senior selv.

- Fredrik er mye mer komplett som rytter enn det jeg noengang var. Han har i grunn alt; rett innstilling, god kapasitet og effektiv teknikk. Han kan bli en veldig god allrounder, tror en stolt far.

- Og Norges neste sykkelproff?

- Ja, det kan han fort bli. Han kan fint slå følge i Edvald Boasson Hagens fotspor om et år eller to, men han må være tålmodig, bedyrer Jostein, som selv ble proff først i en alder av respektable 27 år.

Sykkelsporten har – enten man liker det eller ikke – vært gjenstand for kraftig dopfokus de siste årene. Wilmann selv har tidligere innrømmet at han prøvde et ulovlig preparat («Æ fikk en pille, men æ ane itj ka det va») i løpet av sin karriere, men at han raskt kuttet ut fordi det ikke gav han noe virkning.

- Irriterende dopfokus
«Sykkelsporten har en sykdom» proklamerte avisene i Akersgata etter Bjarne Riis' dopinnrømmelser i våres. Slike overskrifter får Wilmann til å se rødt.

- Altså, folk uttaler seg om noe de ikke har peiling på. La det være sagt med en gang; jeg er sterkt i mot alle former for doping og kunstig stimuli, men folk må ikke tro at man automatisk blir en god syklist kun ved bruk av doping. Man må også være i ekstremt god form, ha talent og ikke minst trene godt.

- Nøkkelen her er å prøve å forstå systemet rundt og innse at dette bare gjenspeiler det samfunnet det lever i. Man må også være klar over at dopbruk skjer innen mange andre idretter og på det private plan. Poenget er at man ikke må dømme for hardt. Folk fortjener en ny sjanse, mener Wilmann, som har en siste oppfordring til alle de som i forkant av årets Tour tenker «Nei, denne dopsporten vil jeg ikke følge med på»:

- Glem dopingen og nyt prestasjonene! Hvis man henger seg for mye opp i dopingproblemet og setter som kriterie at «jeg skal ikke følge med på noen idrettsgren hvor det er dop», så er det ikke så veldig mange idretter igjen å velge i.

Les hele intervjuet i TV 2s offisielle Tour de France-program.

GRATIS OPPSETT: Les Nettavisen på mobilen

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere