RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Legendens siste spark

Sist oppdatert:
2006 var et trist år. Det var da den forhenværende mureren, bokseren, fagforeningslederen og storscoreren forlot favorittklubben min.

Det er mange obskure hobbyer der ute. Noen samler på colakorker, noen på fiskesneller, andre blir ekstatiske skulle de få øye på ei linerle på Stad før påske.

Selv valgte jeg meg Exeter. Fotballaget Exeter City, godt gjemt i Conference League, Englands femte øverste divisjon.

Nå kunne jeg selvsagt komme stormende, og hevde at dette egentlig ikke er så forbannet sært. At laget har nærmere 4.000 tilskuere på de fleste av sine hjemmekamper, at spillerne tjener nesten det samme som en norsk Tippeliga-spiller, og at laget var to divisjoner høyere i ligasystemet da jeg startet å følge dem for snart 15 år siden.

Jeg skal likevel ikke engang forsøke.

Sære greier
Å følge Exeter ER sært, og å reise over tre-fire ganger hver sesong for å følge en gjeng (tidvis) hardtarbeidende, (ofte) scoringsvaksinerte og (alltid) svært lite elegante fotballspillere, gjør at man har en hobby som beveger seg helt i grenseland til innleggelse på mentalsykehus. Antall pundsedler brukt på et sted mellom 50 og 100 Exeter-kamper tør jeg ikke en gang tenke på, men en sjeldent forståelsesfull samboer er definitivt et must i en slik sammenheng, en svak legning mot selvplaging det samme.

- Var det verdt det? Får jeg ofte spørsmål om når jeg har vært over på en ny tur. Det var og er det. Hver gang.

Men i 2006 opplevde jeg noe av det mest vemodige i min tid som Exeter-supporter.

I lagets siste seriekamp hjemme mot Scarborough var ti års tjenester over, og den forhenværende mureren, bokseren, fagforeningslederen og storscoreren Steve Flack ble kastet innpå for å spille sine sist halvtime i Exeter-drakt. Tre og et halvt tusen tilskuere i en unison «Flacky’s gonna get yah!» hyllest, er sterkt. Atskillig sterkere enn 34-åringens fotballferdigheter, faktisk, men samtidig vel fortjent.

Mr Exeter
Steve Flack var nemlig så sjeldent som en lojal tjener for sitt lag, fortapt nederst i det engelske fotballhierarkiet. Da han kom til Exeter for £10.000 pund sensommeren 1996, visste klubben at de hadde investert i en klassisk target man. At de i tillegg skulle få en spiller like lojal mot Exeter som Ian Callaghan var for Liverpool og Steve Perryman for Tottenham, var derimot mer overraskende.

For de av leserne som deler undertegnedes interesse for fotball i de lavere divisjonene i England, så vil dere vite at det stort sett er to typer fotballspillere klubbene er i besittelse av:

* Den i fritt fall, som gikk fra å være innbytter i Premier League den ene sesongen, via en svak sesong for et lag to divisjoner lavere, og som ender opp på St Albans’ eller Scarboroughs liste over personas non gratas i klubben når sesongen er over

* Han derre gode venstrebacken på Mansfield som har hatt halvannen god sesong, før han flyr fort som f opp til Manchester City når Stuart Pearce eller noen andre vifter med noen ekstra pundsedler.

Steve Flack var så langt du kunne komme de overnevnte kategoriene.

Steve Flack var annerledes. Steve Flack var Exeter, tvers igjennom.

Et begrenset talent til tross, Flacky klarte å oppnå svært mye gjennom hard trening og gode holdninger. Hele ti sesonger gledet han tusener av Exeter-supportere med krigingen og innsatsviljen sin, og selv om han frustrerte nesten like mange med en teknikk du bare finner i norsk bedriftsfotballs laveste divisjoner, så var faktisk Flacky en spiller som alle motstanderlagenes manager trakk frem når de sa hvem de fryktet mest hos Exeter.

Når så en slik erketypisk britisk fotballspiller får fritt spillerom i ti sesonger hos en og same klubb, så blir du fort legendarisk.

Avslo tre millioner
Ikke bare det, på toppen av sin Exeter-karriere på slutten av 90-tallet scoret Flacky mye og regelmessig, og flere klubber lenger opp i divisjonssystemet viftet ivrig med sjekkheftene. Rundt tre millioner norske kroner var de høyeste budene på, men Flacky ble værende i sin favorittklubb.

Der opplevde han langt flere nedturer enn oppturer. Han var den siste Exeter-spilleren som scoret ligamål da klubben våren 2003 på høyst ufortjent vis røk ut av den noble forsamlingen av Englands 92 beste lag, og han startet så vel ikke-ligatilværelsen med Exeters første mål.

Hans karrieremessige høydepunkt kom i 2005 da han var blant Exeters elleve utvalgte var med å holde ikke ubetydelige Manchester United til 0-0 i FA Cupen på Old Trafford foran 67.551 tilskuere, en kamp som i realiteten reddet hans høytelskede Exeter fra å bli slått konkurs.

Av mer komiske øyeblikk kan neves den gangen lønnsutbetalingene til ham og de øvrige Exeter-spillerne brått hadde fått stoppet opp – totalt uten forvarsel. Da Flacky scoret i bortekampen mot Macclesfield , fikk Flacky låne capsen til en av tilskuerne, løp bort til bortefansen, snudde capsen og ba om almisser. Helt hysterisk, bortsett fra for dommeren, som belønnet stuntet med et gult kort.

Rød feiring
Og når man prater om kort: Steve Flack var klubbens fagforeningsrepresentant, og fikk en gang beskjed om å møte i London hos det engelske fotballforbundet for å redegjøre for Exeters tvilsomme plass på toppen av kortligaen. Dagen før møtet sikret den storvokste spissen seg en riktig så kjølig mottakelse i Lancaster Gate ved å bli utvist for usportslig oppførsel¿

Slike øyeblikk er det nå slutt på. 30 minutter hjemme mot Scarborough den 29. april var det siste jeg fikk se av Flacky i en rød-hvite Exeter-trøya. Nå må ta til takke med avfallsfrukt fra Rochdale og Bognor Regis, spillere hvis navn det knapt er vits i å lære seg da de uansett er borte neste sesong.

Flacky, på sin side, er tilbake hvor han startet - som murer.

I Exeter, naturligvis.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere