RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Året uten høydepunkter

(Scanpix)
Sportsåret 2003 er for meg året uten det desiderte høydepunktet. Det har vært mange fine og mindre fine stunder, men ingen som peker seg ut for min del.

2003 ble på mange måter et mellomår for meg. Mange gode prestasjoner, men ikke noe som skilte seg ut som det helt store øyeblikket sett med mine øyne.

Petter Solbergs VM-gull skiller seg kanskje ut som den største norske prestasjonen internasjonalt, men bilsport har aldri fått meg til å gå av hengslene. Derfor blir det også galt å si at dette var årets høydepunkt for meg.

Jörgen Brink
Jeg har grublet lenge og vel for å finne hva jeg husker best, og for å være helt ærlig; Det er mye jeg husker, men ikke noe som skiller seg ut.

Det første jeg tenker på er stakkars Jörgen Brink. Han skulle bare sikre et etterlengtet VM-gull i stafett for Sverige, men møtte veggen totalt en kilometer fra mål. Å se lidelsen i blikket hans da Thomas Alsgaard og tyske Axel Teichmann passerte ham like før de gikk inn på stadion i Val di Fiemme, var et øyeblikk jeg ikke glemmer.

At Alsgaard i tillegg vant spurten mot Teichmann, gjorde opplevelsen bare sterkere. Det var stafett på sitt mest dramatiske, og et klassisk eksempel på hvor lite som skiller mellom helt og syndebukk.

Foes tragiske dødsfall
En annen episode som gikk sterkt inn på meg i året som gikk, var det tragiske dødsfallet til Marc-Vivien Foe. Jeg hadde akkurat kommentert cupoppgjøret Brann-Strømsgodset på web-TV, og kom inn i heisen hvor jeg fikk høre at Foe hadde omkommet på banen under oppgjøret i Confederations Cup mellom Kamerun og Colombia.

Først trodde jeg ikke det var sant. Det kunne ikke stemme at en topptrent fotballspiller hadde dødd på banen. Etter hvert skjønte jeg hva som hadde skjedd. Å se superstjerner som Thierry Henry, Sidney Govou og Marcel Desailly strigråte da de gjorde seg klar til kamp, var en sterk opplevelse.

Da Henry dedikerte scoringen sin mot Tyrkia senere på kvelden til Foe ved å peke mot himmelen, gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Det er i slike stunder en skjønner at verdens beste fotballspillere ikke bare er høyt gasjerte underholdningsartister, men også mennesker som deg og meg.

Troen på herrene
Som håndballmann trodde jeg at herrelandslaget skulle stå for et av de positive innslagene for meg i 2003. Lovende takter i treningskamper og en relativ overkommelig motstander i play off til EM, ga håp om EM-sluttspill i Slovenia i februar.

Dessverre sviktet Glenn Solberg & co da det gjaldt som mest. Tap mot Portugal betyr at Norge blir sittende hjemme.

Et sluttspill for herrelaget ville betydd enormt for herrehåndballen her til lands, derfor var dette en stor nedtur for meg.

Som jeg åpnet med så har dette vært et år med mange øyeblikk, men de store høydepunktene har uteblitt for min del.

Håp om bedring
Nå håper jeg bare at 2004 vil bli et enda bedre år, med like mange gode øyeblikk, men som også har de store höjdarene.

Godt nyttår!

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere