Gå til sidens hovedinnhold

Beklager, Northug!

Selv ikke Petter Northug eller Marit Bjørgen når opp i denne sammenhengen.

Selvsagt burde mitt største idrettsminne i 2011 handle om en langrennsløper. Marit Bjørgen, Petter Northug og Therese Johaug tok til sammen åtte gull under VM i Holmenkollen og ga alle nordmenn noen fantastiske opplevelser.

Mitt største idrettsminne handler likevel ikke om langrenn. I 2011 fikk jeg nemlig se favorittlaget mitt live for første gang.

Det er noe rart med timingen min når det gjelder nettopp favorittlaget. Jeg ble en fan først året etter at de vant ligaen. Det tok meg 18 år å se det live for første gang – og da bommet jeg med noen få dager på å få se lagets og ligaens beste spiller.

Startet i 1993
Det forrige avsnittet kunne nesten handlet om Liverpool. Det er favorittlaget mitt. Og min favorittspiller der er både skadet og nær statusen som ligaens beste spiller – Steven Gerrard. Men dette handler ikke om Liverpool. Dette handler ikke om fotball, selv om fotball er den sporten jeg drev med selv og kan best.

Dette handler om «The Coolest Game on Earth». National Hockey League. NHL.

Kjærligheten til det kuleste spillet på jord startet med TV-spill og statistikk. Tre kompiser og jeg skulle leie en videofilm, men fant ingen som lokket og endte i stedet opp med en Sega-maskin (en slags spillkonsoll som man brukte i steinalderen) og spillet NHL ’93.

Vi satte opp en turnering og fant fram penn og papir for å notere ned alle resultater, mål og assists selv. Vi måtte jo ha en poengliga. Vi valgte hvert vårt lag. Rune tok St. Louis Blues, Geir tok Detroit Red Wings og Jens tok Chicago Blackhawks (han har familie i Chicago) og jeg valgte Pittsburgh Penguins.

Hvorfor? Aner ikke. Muligens fordi jeg hadde hørt om Mario Lemieux. De hadde nettopp vunnet Stanley Cup, men dette var før internettets utbredelse og jeg hadde ikke fått med meg akkurat det.

Mario Lemieux scoret gang etter gang, ikke bare i virkeligheten, men også på Sega-maskinen. Han vant poengligaen, tror jeg. Og NHL vant meg.

Utrolig, når man ser spillet i dag:

HTML EMBED

Liverpool først, så Pittsburgh
Så begynte jeg å drømme. Om å reise til USA, om å se NHL live. Men jeg var fortsatt en Liverpool-fan først og en Penguins-fan dernest, så reisene gikk til Merseyside i stedet for Pennsylvania.

Årene gikk og drømmen holdt seg i live. Robbie Fowler, Steve McManaman, Stan Collymore og Rob Jones (vi må aldri glemme Rob Jones) forsvant fra Liverpool og mye av moroa ble med i koffertene deres.

Gerard Houllier kom inn, vi vant UEFA-cupen (stor, stor opplevelse å være på finalekampen i Dortmund), men et eller annet sted på veien forsvant moroa. Det ble for mange kjedelige kamper. Samtidig fikk vi stadig større tilgang til NHL. Kampene ble sendt live på internett. Fantasiligaene var ekstremt mye morsommere. Jeg ble hekta på å sjekke kampfaktaene hver morgen fra oktober til juni.

Fotball er gøy, fotball har jeg spilt selv, fotball forstår jeg, men hockey fascinerte meg plutselig mer. Det skyldtes ikke bare alle statistikkene (velkommen etter, Premier League!) i NHL, men også selve spillet. Det å gli over isen med skøyter på beina, det å kontrollere en puck godt nok til å finte ut andre, godt nok til å skyte den forbi en keeper. Det er så mye man må mestre for å være god i ishockey.

Det er rett og slett et veldig komplisert spill.

Jeg forstår endelig hvorfor min gamle lagkamerat Bård Sørlie droppet fotball i stedet for ishockey. Han endte opp som kaptein for Vålerenga og landslagsspiller for Norge, så valget var nok klokt, selv om han var særdeles talentfull også i fotball.

Her er forresten en video som viser NHL-spillet i 2011:

HTML EMBED

Fantastisk arena
Det er vel på tide å komme til saken. Mitt største minne fra idrettsåret 2011. Jeg ville bare først forklare hvorfor det var så stort for meg endelig å komme til Pittsburgh i Pennsylvania, USA. Nå skjønner dere tegninga.

I høst dro jeg sammen med en barndomsvenn til USA. Vi la basen til New York, og var der den første helgen, før vi leide bil og dro til Pittsburgh. Kampene til Penguins er alltid utsolgt, men det var ikke noe problem å skaffe billetter da vi prøvde på nettet en måned før avreise.

Taxiselskapet i Pittsburgh har monopol og kundefiendtlige arbeidsvaner. De plukker ikke opp kunder på gaten og henter bare kunder på de adressene som til enhver til passer sjåføren. Vår adresse passet ikke i rushtiden, men vi ble kjørt til arenaen av en hyggelig dame på hotellet vårt.

Consol Energy Center er, for alt jeg vet, den nyeste og mest moderne idrettshallen i verden. Den sto ferdig bygd i august 2010 og har fabelaktige fasiliteter. 800 tv-skjermer med HD-kvalitet er for eksempel spredd rundt i bygningen, så du aldri skal gå glipp av det som skjer på isen.

Det er utrolig behagelig å gå på kamp når bygningsarkitektene har tenkt på alt: Praktisk talt ingen kø noe sted. Det gikk raskt å komme inn, det gikk raskt å kjøpe mat og drikke og det gikk raskt å bruke toalettet i pausene.

Kampen var likevel det viktigste. Lagets – og NHLs – største stjerne var satt ut av spill på grunn av hjernerystelse, men det gikk rykter om at han ville gjøre comeback i vår kamp, hjemme mot Colorado Avalanche.

Jeg var optimist.

Den perfekte idrettsmann
Sidney Crosby er noe for seg selv. Den perfekte idrettsutøver. Ingen skandalehistorier. Ikke noe tøys, bare hundre prosent fokus på å gjøre sitt beste og bli den beste.

Da han debuterte i NHL, ble han den yngste spilleren til å nå 100 poeng (mål + assists) i en sesong. Sommeren etter brukte han ferien til å trene knallhardt for å øke farten sin.

Året etter vant han poengligaen og hjalp Pittsburgh til finalen i Stanley Cup, noe som forlenget sesongen hans med to måneder. Han tok ikke mange fridagene den sommeren, heller. Da trente han ekstra på dropper, for han var ikke god nok der.

Den tredje sesongen førte han Pittsburgh til topps i Stanley Cup.

Tirsdag 15. november var han imidlertid ikke å se, da Pittsburgh møtte Colorado. Vi måtte klare oss uten Sidney Crosby, Penguins og jeg. Ekstra ansvar på skuldrene til Jevgenij Malkin, som også har vunnet poengligaen i NHL og er en av klodens aller beste spillere. Jeg var fortsatt optimist.

Speakeren fortalte at Pittsburghs kamp for 218. gang på rad var utsolgt og pucken ble sluppet på isen.

Elendig start
Jeg ble sittende ved siden av en 150 kilos bedreviter. Pokker. «Nei, det får jeg tåle», tenkte jeg. Men det påvirket selvfølgelig stemningen i hallen. Jeg hadde forventet mye lyd, men det var forholdsvis stille nå.

Jay McClement ga Colorado ledelsen etter et kvarter, helt ut av det blå. Pokker. «Ja, ja, vi snur dette!», tenkte jeg, selv om det på ingen måte så nærliggende ut. Det var fortsatt stille i arenaen. Det minnet meg om den gang jeg så Liverpool hjemme mot WBA. Selv ikke på Anfield er stemningen på topp hele tiden.

Matt Duchene økte til 2-0 for Colorado etter en utsøkt dragning. Pokker. Men Jordan Staal reduserte til 1-2 bare 71 sekunder senere og ga meg optimismen tilbake.

David Jones la på til 3-1 for Colorado 16 sekunder før den første pausen, etter horribelt forsvarsspill av Paul Martin. Pokker igjen. Pittsburgh var elendige i den første perioden. Kanskje den dårligste innsatsen deres i hele år.

Jeg forsøkte å være optimist, men det ble ikke gjort enklere av det bedrevitende fjellet til høyre for meg.

Pascal Dupuis reduserte til 2-3 i andre periode, men fremdeles spilte Pittsburgh elendig. Crosby var ute av spill og Malkin fikk lite til å stemme, selv om han prøvde hardt.

Fenomenal avslutning
Pittsburgh Penguins har ligaens beste trener i Dan Bylsma og det var synlig i tredjeperioden. Det tok bare et drøyt minutt før Brooks Orpik utlignet til 3-3, assistert av Jevgenij Malkin. Nå ble publikum også med i kampen.

Så tok Malkin og James Neal over showet.

Malkin er for Pittsburgh det Fowler var for Liverpool: Uforutsigbar og på sitt beste i den absolutt ypperste verdensklasse. Og det var nettopp en prestasjon i ypperste verdensklasse han tok fram da jeg og kameraten min satt i Consol Energy Center denne kvelden:

HTML EMBED

Dette praktmålet ga Pittsburgh ledelsen 4-3. Så satte James Neal inn 5-3. Da Kris Letang økte til 6-3 rocket Consol Energy Center akkurat så mye som jeg hadde sett for meg på forhånd.

Endelig fikk jeg selv se Pittsburgh på sitt beste!

Jeg fikk ikke sett Sidney Crosby, men jeg fikk se Pittsburgh score seks mål og vinne. Jeg fikk se Jevgenij Malkin vise fram sine magiske triks. Jeg fikk se lagets nye målmaskin, James Neal, score. Jeg fikk se Consol Energy Center eksplodere i jubel.

Det er mer enn nok til at Pittsburgh-turen sitter igjen som mitt sterkeste idrettsminne i 2011.

God jul og godt nyttår!

P.S. Jeg venter fortsatt på Sidney Crosby. Han kom tilbake en uke etter at vi var der, og gjorde tolv poeng på åtte kamper før han igjen forsvant ut på grunn av hjernerystelse.

Reklame

Black Week: 10 superkupp du bør sjekke ut