SOGNSVANN / RÆLINGEN (Nettavisen): Himmel og helvete. Berg-og-dalbane. Oppturer og nedturer. Svart og hvitt.
Ordene er beskrivende for karrieren til bryteren Stig-André Berge. Mannen som fikk hele Norge til å hoppe opp og ned i sofaen under sommer-OL i Rio.
Oslogutten har i løpet av en lang karriere opplevd det meste. I 2016 toppet det seg på mange måter. Først mistet han moren til kreft og bare noen måneder senere sto han på pallen i OL, med medalje rundt halsen. Det har vært blod, svette, tårer, men også mange smil på veien mot drømmen. I intervju med Nettavisen forteller «Stigga» litt om den lange reisen han har vært på, og letter på sløret om veien videre.
En knapp måned har gått siden bronsebragden i Rio og vi møter bryteren på Olympiatoppen i Oslo. Dette er 33-åringens første besøk her, siden han returnerte til Norge for kun noen uker siden.
Allerede på parkeringsplassen kommer den første gratulasjonen og inne i resepsjonen kommer den neste. Vi slår følge med «Stigga» ned i treningsrommet og der venter flere gratulanter. Bryteren får på seg treningstøyet, mens vi utstyrer oss med svenske vernesko og rusler etter.
Ikke lenge etter at Berge har hoppet opp på tredemølla for å gjennomføre det han beskriver som en koseøkt, dukker et kjent fjes opp. Skiskytteren Emil Hegle Svendsen kommer bort og slår av en prat.
Svendsen hopper like så godt opp på mølla ved siden av og plutselig har vi to OL-medaljører i sikte. Fotografen knipser i vei som besatt.
Det har blitt mange gratulasjoner og mye oppmerksomhet etter at Berge med tårer i øynene og blåmerker i ansiktet kunne slippe et jubelbrøl for evigheten løs i Carioca Arena 14. august. I et Rio-OL med få norske høydepunkter, var Berges bronse en bragd for minnebøkene.
- Det er nå det artige begynner. Det å møte folk jeg har sett hver dag på trening, og snakke med dem. Det er koselig å få gratulasjoner, da blir jeg minnet på hva jeg har vært med på og hva jeg har gjort. Men vi idrettsutøvere er litt spesielle, når vi har oppnådd noe, prøver vi å legge det bak oss, slik at vi kan se mot nye mål, sier Berge til Nettavisen.
Drama i USA
Selv om hele Norge fikk en ny idrettshelt da Berge sikret seg bronsemedaljen i kamp med Rovshan Bayramov fra Aserbajdsjan er ikke oslogutten ny i gamet. 33-åringen deltok både i Beijing i 2008 og i London i 2012, men begge gangene endte det med tap i første kamp.
Fram mot lekene i Brasil hadde bryteren jobbet enda hardere og enda mer dedikert enn noen gang, men i løpet av disse fire årene med blodslit, var det også tider der drømmen om medalje i Rio holdt på å gå i knas. I vinter mistet Berge som nevnt moren til kreft og han vurderte en periode å legge opp, men løftet han hadde gitt til moren, om å ta medalje i OL, hjalp ham gjennom sorgen og motiverte ham til å fortsette reisen mot målet.
I ukene før OL holdt drømmen igjen på å bli knust, denne gang på grunn av en infeksjon i kneet. Under en treningsleir i USA fikk bryteren påvist en såkalt stafylokokkinfeksjon, en kjøttetende bakterie. Berge og teamet rundt ham gikk ut og sa de hadde kontroll på infeksjonen, men sannheten er at det ble et par meget nervøse og frustrerende dager for veteranen.
Det var en reell fare for at OL kunne gå fløyten.
Gode råd var plutselig blitt svindyre.
Telefonen ble plukket opp.
- Jeg hadde erfaring med en slik infeksjon fra tidligere, men hadde ikke erfaring med å få antibiotika for det i USA, så vi ringte hjem til legen i Norge og fikk beskjed om at jeg måtte på sykehuset, snitte opp kneet, klemme ut gørra og starte på antibiotika. De første 48 timene etter et slikt inngrep, er ganske kritisk. Fungerer medisinen, eller fungerer den ikke?
(artikkelen fortsetter under bildet)
- Da antibiotikaen begynte å virke og tok knekken på det, så var det greit, da kunne jeg begynne å trene rolig igjen, men det ble et par dager helt uten trening hvor jeg var skikkelig nervøs for hvor lang tid det skulle ta. Det kan ta ti dager og det kan ta tre måneder. Gudskjelov tok det ti dager.
Lettelsen var enorm.
Etter nedturen i London-OL for fire år siden, uttalte Berge i etterkant at han hadde lagt ned fire år med trening, for seks minutter på matta. Denne gangen, kunne det endt med at han ikke en gang kom til startstreken.
- Det kunne vært fire år med trening for en byll på kneet. Det var mye som gikk gjennom hodet mitt de dagene, og da er det ekstra ille å være på samling i utlandet. Da ligger du i senga mellom hver eneste økt og jeg ble liggende og bare tenke på dette, forteller 33-åringen.
LES OGSÅ: Berge ga moren et løfte
I senga presset de vonde tankene seg på.
Negativiteten tok overhånd. Han tastet inn en SMS.
- Jeg lå der i 24 timer og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det var mye som gikk gjennom hodet mitt. De første tankene jeg hadde, og som jeg sendte melding om hjem til dama var: «Der røk OL». Det var det jeg fryktet, men man blir fort veldig negativ i hodet når slike ting skjer.
Med en slik infeksjon er det heller ikke snakk om å trosse smerten. Det er rett og slett ikke lov å konkurrere med noe slikt i kroppen. I verste fall kan stafylokokker være en svært alvorlig infeksjon, spesielt den gule typen som også kalles MRSA, den er nemlig motstandsdyktig mot antibiotika.
For en idrettsutøver kan det å være ute med en slik infeksjon i tre måneder, eller enda lenger i ekstreme tilfeller, være svært ødeleggende og i Berges tilfelle kunne det altså kostet ham OL-deltagelsen.
(artikkelen fortsetter under videoen)
- Jeg har sett hvor stor skade den infeksjonen kan påføre. Du får ikke konkurrere, enkelt og greit. Jeg kunne gått på medisinkontrollen, men da hadde jeg fått beskjed om at jeg ikke fikk delta. De sier bare: Du er ferdig.
Selv om Berge, takket være inngrepet og antibiotikaen, raskt fikk kontroll på infeksjonen, måtte alle planene for den siste OL-oppkjøringen endres.
- Vi hadde jo ikke lagt inn det her i planen og det går ikke an å forberede en periodiseringsplan eller en treningsplan for å toppe formen med et sånt tilfelle som det her. Så da måtte vi endre alt. Det vi gjorde veldig genialt, da, var at hele teamet hadde hundre prosent tro på at dette her kunne bidra til at jeg tok medalje. Vi snudde det til noe positivt. Vi tenkte nå har jeg fått litt hvile, og jeg savnet plutselig å gå på matta.
- Jeg tror ikke det var så dumt, når jeg ser tilbake på det nå. Jeg ble enormt sugen på å bryte i den perioden der. Det var faktisk positivt at den operasjonen kom, når den kom. Vi kunne hatt uflaks. Hadde den kommet en uke senere, så hadde det vært mye verre, forklarer 33-åringen.
Tøffing fra Rødtvet
Etter koseøkta på Olympiatoppen blir vi med hjem til Stig-André og samboeren Rosell Utne. Paret flyttet tidligere i år inn i en villa på Rælingen, rett ved Lillestrøm. Bryteren sitter tilbakelent i sofaen og snakker med oss, mens Chanelle, en fransk bulldogg, løper iherdige runder mellom sofaen, kjøkkenet og verandaen. Huset 33-åringen bor i, ble for øvrig bygget til nåværende Rosenborg-trener Kåre Ingebrigtsen.
Det var imidlertid et helt annet sted Stig-André tok sine første brytetak. Berge kom til verden den 20. juli 1983 og er oppvokst i Groruddalen. Han forteller at han nærmest ble født på brytematta og at bryteklubben på Kalbakken, som lenge var hans andre hjem, har betydd enormt for ham.
Allerede i tre-fireårsalderen fikk Berge sitt første møte med brytingen. Storebror Ken-Roger var også bryter, og «Stigga» gjorde som lillebrødre flest, hang etter storebroren overalt. Det ble en del juling i starten.
(artikkelen fortsetter under bildet)
- Jeg hang jo alltid i rumpa på ham, uansett hva han gjorde, men ettersom årene gikk, begynte jeg sakte, men sikkert å ta ham igjen. Broren min ble norsk guttemester i sin tid, men han ga seg med bryting tidlig, i 17-18-årsalderen. Jeg tror det har hjulpet meg mye, det å ha en storebror å se opp til, og det var fint å kunne gi litt juling etter hvert, ikke bare få.
33-åringen var aktiv i flere idretter som ung og bemerket seg både i fotball og innebandy. Med Grei ble han blant annet norgesmester i innebandy på guttenivå. Det var likevel ikke tvil om at det var bryting som var Berges kall her i livet.
Det skjønte han allerede i ung alder.
Og både mamma og pappa fikk klar beskjed av unge «Stigga».
- Brytingen ga meg mer enn de andre idrettene. Jeg tok ting veldig fort på andre arenaer, også, men det var noe som trigga meg litt ekstra ved det å være alene på matta med en motstander, mann mot mann.
- Det var moro å drive med både fotball og innebandy ved siden av og det tror jeg har hjulpet meg med å bli allsidig. Jeg skulle gjerne fortsatt med innebandy lenger, jeg ga meg som 19-åring, men det var bryter jeg alltid ville bli. Da jeg var ung sa jeg til mamma og pappa at jeg ville til OL.
Ifølge de som kjenner Berge, var han faktisk så talentfull i idrett som ung, at de mener han kunne nådd verdenstoppen i hvilken som helst sport.
33-åringen er ikke helt avvisende til påstanden.
- Kanskje, det. Men jeg kunne nok ikke hevdet meg i verken basketball eller høydehopp, sier den 1.65 meter høye bryteren, med et lurt smil.
Også på brytematta var han en ener fra første stund. Skal vi tro tidligere trener Rune Pedersen Murby, vant han over langt eldre gutter, allerede i en alder av fire år.
Talentet var åpenbart for alle som så ham i aksjon.
- Jeg var veldig god i både fotball og innebandy, uten å skryte så mye av meg selv. Jeg var slik i ung alder, at når jeg gikk inn for noe, så skulle jeg gjøre det hundre prosent. Derfor var jeg alltid på trening og uansett hva det var, så gjorde jeg det ordentlig. Jeg tok ting veldig fort.
Oppveksten på Rødtvet i Groruddalen beskriver han som en fin tid med gode kamerater. Det var de som ga ham kallenavnet «Stigga», et navn han har gått under siden. Han beskriver vennene, som han fortsatt har et nært forhold til i dag, som «sunn, norsk ungdom» som drev mye med idrett.
- Mange har et litt skjevt bilde av Groruddalen. Da jeg gikk på NTG ute i Bærum var det mange som spurte meg om: Er det ikke farlig å bo der? Det er jo ikke farlig å bo der. Jeg har aldri opplevd én eneste episode, jeg, på mine 30 år der. Jeg elsker Groruddalen og er stolt av å være derfra.
(artikkelen fortsetter under bildet)
- Det å vokse opp i Groruddalen har aldri vært noe negativt for meg, kun positivt og det er noe jeg er vanvittig stolt av, forteller 33-åringen.
Det var også i ungdomsårene at bryteren fikk de karakteristiske blomkålørene - som brytere ofte har.
Det til morens store fortvilelse.
Da han dukket opp hjemme, kom det et hjertesukk.
- Jeg var vel femten år da de blomkålørene kom. Jeg kom hjem fra trening og da sa mamma: Nei, gutten min, nå har du ødelagt utseendet ditt. Det var litt rart å komme hjem til den beskjeden. Mamma ville at jeg skulle operere med én gang. De kan snitte opp og dra ut brusken, og jeg husker vi gjorde det, også, men som dere ser har det ikke blitt noe bedre.
- Det er mange som synes det er litt status å ha det, men jeg tenker ikke så mye over det. Det er ikke så mange som ser det på meg, heller. Det finnes mange som har mye verre blomkålører enn meg, slår han fast.
BERGES KJÆRESTE: - Skjønner ikke hva den gutten er lagd av
Bortsett fra litt problemer med hørselen, fordi ørene mangler de naturlige buene, har ikke bryteren pådratt seg så mange varige mén av idretten sin.
- Det er ikke noe jeg kommer til å fikse på senere. Det er en del av meg, og en del av karrieren min. Det skal synes at du har vært ute i krigen og at du har kjempet for medaljen. Det å gå av matta med en blåveis eller et igjenklistra øye, det er en del av sjarmen med denne sporten, sier han.
Kjærligheten
I løpet av en lang karriere har Berge vunnet 15 NM-gull og blitt nordisk mester fem ganger. Han har et sølv fra EM i 2007 og en bronse fra VM i 2014, i tillegg til bronsemedaljen han kriget seg til under OL i Rio.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Tankene om å legge opp har streifet ham flere ganger, men etter nedturen i London i 2012, er det spesielt én person som har motivert «Stigga» på veien mot nye mål. Det er samboeren og forloveden, Rosell Utne.
Mens vi skravler i vei med 33-åringen om både det ene og det andre, har Rosell satt seg sammen med hunden Chanelle på gulvet for å lytte.
Det nærmest glitrer i øynene på Berge når han snakker om kjæresten.
Han forteller ivrig hvor viktig hun har vært for ham.
Rosell er også tidligere bryter, men ble stoppet av skader.
- Det er synd at hun måtte legge opp, men for meg er det jo bra. Hun tar vare på meg. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har henne, sier han.
Det var på brytematta det oppsto søt musikk.
Men «Stigga» var litt eldre, åtte år eldre, og manet til tålmodighet.
- Jeg sa hun måtte vente til hun ble 20. Jeg er noen år eldre, så jeg kunne ikke gå på «barnerov», heller, så vi ventet til hun var voksen nok til å ta sine egne avgjørelser, sier «Stigga» og ser mot samboeren.
(artikkelen fortsetter under bildet)
- Vi var treningspartnere, på en måte, vi trente samme sted og i samme klubb. Det var da vi begynte å trene mye mer sammen, at det oppsto følelser, og vi gikk fra å være treningspartnere til å bli samboere. Det gikk jo fort, men jeg er veldig glad for det i dag, utdyper han videre.
Berge er helt klar på at Rosell er hans viktigste støttespiller. «Det blir mange fine ord om deg, nå», sier han til Rosell, før han snakker videre.
- Jeg slipper å tenke på mye dagligdagse ting, som å vaske tøy og lage mat. Jeg prøver å lage mat innimellom, men får beskjed om at jeg skal hvile eller at jeg skal gjøre meg klar til trening. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har den støttespilleren, det hadde vært vanskelig uten henne.
- I et samboerskap, der én er toppidrettsutøver, blir fokuset ofte på den ene personen. Hun har vært gjennom det selv, så hun vet hva som skal til. Hvor mye jeg må hvile, hvor mye jeg må spise, hvor mye jeg må sove.
- Blir det noe bryting i senga? skyter fotograf Paul inn.
- Ja, selvfølgelig, det blir parterretrening, kontrer «Stigga» til latter fra både oss og samboeren. Selv hunden Chanelle, som fortsatt holder et bra tempo rundt i stua, stopper opp et lite sekund, og vi kan høre et knis.
Egoisten «Stigga»
Det kan høres ekstremt ut at Berge kun skal trene og sove, mens samboeren tar seg av alt annet i livet hans. Rosell har tross alt også en vanlig jobb. 33-åringen er den første til å innrømme at han er litt egoist.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Han har faktisk omtalt seg om egoist i flere intervjuer tidligere, men hva legger han egentlig i det? De vi snakket med i forkant av intervjuet, som kjenner bryteren godt, tegnet nemlig et bilde av noe helt annet.
- Livet vårt, det dreier seg om meg. Det blir jo veldig egoistisk, men jeg prøver jo så godt jeg kan å gi tilbake når jeg har mulighet. Det tror jeg er viktig. Når jeg er utenfor sesong så skal vi gjøre ting som Rosell har lyst til. Etter OL-kvalifiseringen, da jeg var klar for Rio, og jeg hadde reist veldig mye, hadde jeg mest lyst til å være hjemme, men for oss, som par, var det viktig at vi tok en uke i syden, forteller oslogutten.
- Det viktig å være klar over at du er egoist. Når jeg kommer hjem etter trening og Rosell ikke er hjemme, kan jeg sovne på sofaen. Da må hun liste seg rundt her når hun kommer hjem, slik at hun ikke vekker meg. Det er ingen selvfølge at jeg skal få sove her halvannen time. Det er viktig for meg å vise henne at de tingene faktisk betyr noe, sier han.
- Hun venter kanskje andre takter når du legger opp?
- Jeg tror ikke hun venter det, faktisk. Når jeg lykkes, så lykkes hun. Jeg så den gleden hun hadde over medaljen i Rio og det var stort for meg å kunne dele det med henne. Jeg er ikke sikker på at hun venter at jeg blir så veldig annerledes når jeg legger opp, en gang, men jeg må jo prøve, for da skal ikke livet vårt bare dreie seg om meg, lenger, sier «Stigga».
Håpet nå er å kunne være litt mer hjemme med kjæresten de kommende årene, selv om Berge allerede har begynt å tenke mot nye bragder.
De siste årene har bryteren hatt 200 reisedager i året.
I 200 av 365 dager har han nærmest bodd i en bag.
- Det er vanvittig slitsomt å være borte så mye, så jeg håper vi kan få litt bedre økonomiske rammer, slik at vi kan leie inn sparringspartnere. Kanskje det kan bli mer attraktivt for utlendinger å komme til Norge og ligge på samling her, nå? Da slipper vi å hele tiden reise til Polen, Ukraina, Aserbajdsjan, eller Kirgisistan. Ja, det håper jeg virkelig, men vi må søke oss til de stedene der det er best treningsforhold og viser det seg at det fortsatt er best i utlandet, så må vi jo dra dit.
Det er heller ikke bare i parforholdet at oslogutten mener han kan være egoist, også i treningshverdagen bruker han dette ordet om seg selv.
(artikkelen fortsetter under bildet)
- Det er mange begreper som omfatter ordet egoist, men jeg er egoist i så måte at jeg gir veldig mye av meg selv, og gir jeg ti prosent av meg selv til en gruppe, så får jeg 20 prosent tilbake. Derfor er det bedre for meg å gi av meg selv. Det gjelder med alt, man må gi til venner, for å få av venner, også. Det er sånn jeg er egoist, ikke for å være dust. For jeg er jo snill.
De som kjenner «Stigga» godt, har i hvert fall ikke et vondt ord å si om ham, og slik sett ser det ikke ut til at bryterens egoisme påvirker de rundt ham i stor grad. De Nettavisen har snakket med, beskriver typen «Stigga» som «alltid blid, glad og til å stole på». Videre beskrives han som en type som «alltid får ting gjort, og når han setter i gang med noe, går det fort».
- Ja, det stemmer vel egentlig, det. Men noen ganger tar det litt tid. Spesielt med sånne dagligdagse ting. Jeg er vanvittig strukturert på trening og det jeg skal gjøre for å bli bedre i min idrett. Men når det kommer til å pusse vinduer eller male terrassen, så kan det fort ta litt mer tid. Skifte lyspære? Ja, jeg skal bare sove en time først, og så kan jeg gjøre det. Men jeg er veldig sånn, setter jeg meg et mål, så gjør jeg alt for å nå det målet. Da går det fort og jeg tenker at dette skal jeg klare.
- Jeg prøver jo å være blid og omgjengelig. Jeg har en innstilling som er slik at hverdagen ikke blir noe bedre om du går rundt og er sur og grinete. Alle kan ha dårlige dager, men jeg prøver å snu det som er negativt til noe positivt, og det tror jeg er en av mine viktigste egenskaper, sier han.
24-timersutøveren
Dette at brytekjempen er en populær mann, blant venner og bekjente, kom tydelig fram da han for noen uker siden kom hjem til Norge. Stig-André, Rosell og noen nære venner dro rett på ferie til Natal i Brasil etter bronsebragden, og da 33-åringen omsider returnerte, ble han møtt av et stort oppbud på Gardermoen. Til «Stiggas» store overraskelse, forsvant imidlertid vennene like fort som de hadde dukket opp.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Berge skjønte ikke helt hva som foregikk, men da han låste seg inn i huset på Rælingen, ventet den samme gjengen der, klare for fest.
I huset ser vi fortsatt spor av festlighetene. Både ballonger, OL-ringer i papir og spiselige medaljer av sjokolade vitner om et lystig lag. På kjøkkenet henger det både gratulasjonskort og bilder fra vennene.
Men hvordan tar egentlig toppidrettsutøver seg en fest?
Vi diskuterte temaet allerede før vi møtte Berge denne dagen.
Drikker han alkohol?
- Jeg er absolutt ikke avholdsmann, slår han raskt fast.
- Det er én ting som kommer inn her. Når kan du ta en fest? Det er viktig å koble ut og slå av bryteren innimellom. I perioder er jeg helt avholds, da tar jeg ikke en øl til maten, engang, selv om vi sitter på fancy restaurant med sponsorer eller noe slik. Alle andre kan drikke, men jeg drikker cola.
- Men etter et mesterskap, etter VM eller EM, så er det godt med en liten fest og en liten utblåsning, for å starte med blanke ark mot en ny toppform, det er viktig å bryte opp innimellom, forklarer Berge.
Det er likevel ingen tvil om at 33-åringen er det vi kaller 24-timersutøveren. Bryteren har ofret mye for å lykkes på brytematta og i perioder lever han nærmest som en munk, men fullt fokus mot ett mål.
Spesielt fram mot Rio, der Berge for første gang fikk et helproft opplegg rundt seg, har han jobbet målrettet og dedikert med et mål for øyet.
(artikkelen fortsetter under bildet)
- Det er ingen selvfølge at idrettsutøvere skal kunne leve av det, men det krever faktisk mye å trene to ganger om dagen og vie livet sitt til det. Jeg må sove halvannen time hver dag, mellom øktene, for å kunne gi hundre prosent på treningene. Da er det avgjørende for meg å kunne drive proft, helproft, ikke semiproft og jobbe ved siden av. Det tar for mye krefter og da går det til slutt utover treningen, og til slutt utover resultatene.
- Vi har hatt landslagstrener før, også, men ikke det samme opplegget som jeg fikk i de fire årene fram mot Rio. Jeg har trent vanvittig mye alene, men nå har jeg vært i en gruppe, som har gjort at alle har hevet seg. Har jeg en dårlig dag på trening, så gjør de at jeg får en hundreprosentdag. De drar meg opp. Det er mye gi og ta i en sånn gruppe og jeg tror det har vært en suksessfaktor.
BRONSEDRAMA: - Han forsøkte å knekke fingrene mine
Trene, spise, sove.
Slik har livet til Stig-André vært i lange perioder fram mot OL.
Bryteren innrømmer at det er en litt spesiell livsstil.
- Jeg har tenkt på OL hver dag siden London. Uansett hvor jeg er og hva jeg har gjort, så har jeg tenkt på OL. Alle valgene vi har tatt, det gjelder ikke bare meg, men oss som par, har dreid seg om hva som er best for meg, med tanke på Rio. Når legger vi inn ferie? Hvilket hotell velger vi på ferie? Det må ha treningsrom. Sånne ting. Når kan jeg være med venner? Når har jeg ikke tid til å være med venner? forteller 33-åringen.
(artikkelen fortsetter under avstemningen)
- Kort fortalt har alt dreid seg om Rio. Da blir det litt tomt etterpå, når du er ferdig med den fireårsplanen. Hva gjør vi nå? forklarer han videre.
Det er heller ikke bare treningen som er tøff for oslogutten. I ukene inn mot konkurranse handler det mye om å komme inn i riktig matchvekt. Til vanlig veier «Stigga» 66-67 kilo, men i konkurranse bryter han i 59-kilosklassen. Det betyr at han i løpet av kort tid må ned mange kilo.
I forkant av Rio-OL fikk den såkalte svettedrakten til Berge mye oppmerksomhet, i et NRK-innslag, men det er bare én av flere tiltak som må gjøres for å komme ned i riktig vekt. Matinntaket begrenses også.
«Stigga» kaller det pining.
Og det høres ikke spesielt festlig ut.
- Den er tøff, den vektpiningen, men jeg har vært med i så mange år nå og har gode rutiner på det. Jeg har gjort det så mange ganger, så for meg er det en del av toppingen. Gjør jeg ikke det, så kommer jeg ikke i form, så det er viktig for meg å spisse formen med vektnedgangen, sier han.
(artikkelen fortsetter under bildet)
- Det blir mindre og mindre mat. Jeg holder meg mest mulig unna karbohydrater, og får i meg proteinene. Men jeg kan ikke gå for lenge sånn, heller. Den siste uka er det knallhardt, da kan det være to knekkebrød to ganger om dagen, bare for å få litt mat i magen. Det er litt rart, egentlig, men jeg vet jo at det kun er en kort periode jeg har det så vondt. Derfor er det ikke noe problem å ha det litt vondt.
- Kan det være farlig?
- Det er viktig å ha kunnskap om det og vite når det skal gjøres. Ungdom og juniorer, for eksempel, skal ikke gjøre det. Det er bare tull, de har ikke nok kunnskap, men er du rutinert seniorutøver, så kan du gjøre det.
Berge sier han har lekt med tanken om å bryte i en høyere vektklasse, bare for å slippe slankekjøret, men påpeker at han da vil møte motstandere som til daglig er både tyngre og høyere. Ifølge Berge passer også brytestilen i 59-kilosklassen ham bedre, enn i andre klasser.
Men han utelukker ingengting. Kanskje blir 66-kilosklassen neste steg?
«Stigga» + Bertrand = sant
Den observante leser har sikkert lagt merke til det, allerede. Berge har på mange måter perfeksjonert kunsten i å snu noe negativt til noe positivt. Det må man kanskje også være god på, når nedturene står i kø, men det er på ingen måte noen tilfeldighet at bryteren tenker på denne måten.
Mange har trukket fram det mentale som bryterens største styrke, men de samme folkene sier også at det ikke alltid har vært slik med 33-åringen.
Vi må tilbake til 2007 for å finne et viktig vendepunkt i Berges karriere.
Et foredrag på Olympiatoppen.
Berge blir inspirert. Han går bort, og tar kontakt.
Dette var første gang han møtte Erik Bertrand Larssen.
- Jeg satt og hørte på Erik holde foredrag og det var et eller annet ved ham som inspirerte meg. Jeg gikk bort til ham og spurte om vi kunne ta et møte og en prat. Noen dager senere snakket vi sammen på telefon. Fra den dagen har jeg alltid hatt lyst til å trene etter et møte med Erik. Hver gang jeg legger på røret, eller går ut døra hjemme hos ham, så har jeg lyst til å trene. Derfor er det samarbeidet viktig for meg, forteller Berge.
Bertrand Larssen, som også har hjulpet en rekke andre, norske profiler med det mentale, har jobbet med bryteren siden det møtet.
(artikkelen fortsetter under bildet)
- Han er kanskje den som er mest på meg når det går dårlig. Det er veldig mange som er på deg når det går bra, men det er ikke så mange som er der når det går dårlig. Da jeg røk ut i Beijing og London så var han der, hver dag. Han var på telefon, han sendte meldinger, og spurte hvordan det gikk. Hvordan skal vi endre planen for å jobbe videre? Sammen med samboeren min, er han den personen som virkelig hjelper meg med å få tilbake selvtilliten. Det er en ting som fascinerer meg, at han er så på når det går dårlig og så trekker han seg litt tilbake når det går bra.
Vi skal heller ikke se bort ifra at den grå sofaen vi sitter på, er et resultat av samarbeidet mellom «Stigga» og hans mentale sparringspartner.
- Erik har lært meg vanvittig mye og han er en viktig støttespiller og sparringspartner opp mot mesterskap. Jeg sparrer mye med ham og deler mye med ham. Det gjør jeg med alt, egentlig. Hvis jeg skal kjøpe ny sofa, så er det nesten så jeg ringer ham og spør om det er lurt eller ikke.
- Hvordan utfordrer han deg?
- Han kan være støttende og han kan være knallhard. Han kan snakke rett fra levra og si hva han mener. Han kan stille meg et spørsmål, og hvis han ikke er fornøyd med svaret, så sier han det, forteller Berge.
I én av bøkene sine har Bertrand Larssen skrevet følgende om bryteren: «De fleste toppidrettsutøvere vet hva som skal til for å nå toppen, men Stig-André Berge er én av få som faktisk gjennomfører dette».
- Det er veldig stort kompliment å få. Det er noe jeg tenker på i treningsarbeidet hver dag. Har man det tungt, det snør sidelengs, og man vet man skal ut å løpe én mil, så er det nok mange som kunne tenkt seg å krype under dyna og bare ta seg en time til på øyet. Mentaliteten min er at OL er om tre år, går jeg ut og løper nå, så er det bra for OL om tre år.
Berge lar seg også inspirere av kollegaer i idretten.
Martin Johnsrud Sundby og Olaf Tufte er to som gir ham mye.
- Vi har mye å lære av mange, alle sammen. Martin og Olaf er litt like som meg som personer, og de er enere i sine idretter. Av Martin kan jeg lære grunnkondisjon, hvordan jeg skal trene i grunnperioden og det har han gitt meg mange tips på. Jeg har faktisk kopiert en del av mølleøktene hans, for å bedre grunnkondisjonen min, forteller Berge.
- Det er mange som sier: Hvorfor skal du trene som en langrennsløper? Du er jo bryter, og kampen din varer seks minutter, mens Martin går fem mil på ski. Det nytter ikke å sammenligne på den måten. Det handler om at Martin er så enestående i idretten sin, at det garantert er noe jeg kan lære av ham. Jeg ønsker å lære av de beste og Martin utfordrer meg.
Tokyo 2020
Da vi møtte Stig-André Berge denne høstdagen, først på Olympiatoppen og senere i sofaen hjemme hos ham på Rælingen, var det langt fra noen tilfeldighet at han var på trening denne dagen. Den første av to økter.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Som han sier innledningsvis, så ser bryteren allerede mot nye mål og selv om han ikke kan si det høyt ennå, er det tydelig at målet er OL i Tokyo.
- Jeg føler jeg aldri har vært bedre. jeg har aldri vært så god som jeg er nå. Derfor vil jeg gi det en fireårsperiode til og se om jeg kan bli enda bedre, for det er jeg sikker på at jeg kan bli, sier Berge om framtiden.
I 2020 er oslogutten 37 år.
Ingen hindring, ifølge ham selv.
- Alder har noe å si hvis du har kropp deretter. Jeg føler at jeg har en ung kropp, jeg blir nesten aldri skadet, i hvert fall ikke alvorlig. Så for meg har ikke dette med alder så mye å si.
I hovedsak så avhenger en videre satsingen av økonomien. Dialogen med sponsorene er allerede i gang, og Berge håper flere av dem ønsker å bli med ham videre, men kan ikke si noe hundre prosent før neste år.
- Det er veldig vanskelig å si hvor mye jeg trenger, en spesifikk sum, men ting må gå rundt, slik at jeg kan betale huslån og vanlige utgifter.
LES OGSÅ: Berge åpner for OL i Tokyo
Men å bli rik av brytingen, det har han igen tro på at han blir.
- Det hadde vært fint og hatt litt ekstra penger, slik at jeg kan dra på ferie, eller gjøre litt ting som jeg vil innimellom, uten å måtte spare i to år. I Norge er det kun et fåtall som blir rike av idrett, og det er heller ikke noe mål, men desto bedre rammer jeg kan ha rundt livet, desto bedre. Alle ønsker jo det, men så lenge det går rundt, er jeg fornøyd, sier han.
Bryteren må imidlertid trolig belage seg på kutt i landslagssatsingen fra Norges Bryteforbunds side. Pengene strekker rett og slett ikke til, og det vil trolig bli kutt i antall trenerstillinger.
(artikkelen fortsetter under bildet)
- Ja, det er snakk om det. Vi vet ikke hundre prosent hvordan det blir, men det blir ikke to hundreprosentstillinger på senior. Forbundet har ikke råd, rett og slett, det koster for mye penger, og det er veldig, veldig synd. For da har vi ikke den kompetansen rundt oss til enhver tid, som vi har hatt nå en stund. Jeg håper de kan få plass litt ekstra kroner, så vi kan få de rammene rundt oss som vi ønsker å ha, forklarer 33-åringen.
Dette stopper likevel ikke Stig-André Berge på veien mot Tokyo.
Han ønsker fire nye år med blodslit.
Han ønsker fire nye år med knallhard trening og total dedikasjon.
Han ønsker fire nye år, fordi han ønsker et gull. Det har han ikke.
Fire nye år med Rosell som støttespiller. En periode hun for øvrig har gitt uttrykk for at hun mer enn gjerne er klar for, hvis «Stigga» ønsker det.
Heldigvis har paret også andre ting å se fram til.
Neste sommer gifter de seg.
- Ja, vi har satt det som mål at vi skal gifte oss. Vi har ikke fått planlagt så mye enda, og skal vi gifte oss i juli, så har vi sinnssykt dårlig tid, men vi prøver. Det tror jeg hadde vært koselig for oss begge to, og alle rundt oss.
- Blir det en ny fireårsperiode, tror jeg det er greit at vi i hvert fall har fokus på bruden i én dag i denne perioden, sier han, og smiler stort.
(flere bilder fra intervjuet under - foto: Paul Weaver)