*Nettavisen* Sport.

Den siste sykkelbohemen

Foto: Jarle Fredagsvik (www.procycling.no)

Ikke spør Frederik Wilmann om pulsmålinger. - Jeg bare sykler, jeg, sier 25-åringen.

21.06.11 09:22

- Jeg stiller opp på alt, men ikke med pappa, melder Frederik Wilmann i en tekstmelding når vi forsøker å rigge en intervjuavtale med ham hjemme på Lundene gård i Viggja.

Pappa er selvsagt tidligere proffsyklist Jostein Wilmann, men bortsett fra i åpningsreplikken, har vi ikke tenkt å skrive noe særlig mer om ham i denne artikkelen.

Dette skal dreie seg om sønnen, Frederik.

- Er det greit for deg å stille opp på nakenbilde med Jan Thomas og 20 grisunger? undrer vi.

- Lett! Jeg ser ikke problemet, lyder svaret.

På eksotisk grunn
I slutten av april har vi trøndersk grunn under føttene våre. Værnes lufthavn gjesper morgentrøtt mot oss, og været er omtrent som forventet: Grått, surt og med innlagte regnbyger.

- Ta omkjøringsveien utenom sentrum og følg skiltene mot Oslo. Etter fire mil møter du en stor rundkjøring og følger skiltingen mot Orkanger og Ålesund, instruerer han.

Vi følger planen slavisk og har få problemer inntil trafikken stanser opp ved Udduvollsbrua. Det er spredning i feltet, så dette er ikke snakk om en vanlig kø.

Det må være noe annet.

- Oi, en elg! konstaterer jeg småivrig bak rattet.

Ettersom skogens konge ikke hadde noe annet sted å springe, «stupte» den like godt over rekkverket og la på svøm innover mot elvebredden.

Dagligdags i disse trakter, men oppfriskende for et bymenneske på reportasjetur.

Pes med bilselger
Det bærer videre mot Viggja.

Et tettsted som huset 221 innbyggere i januar 2009. Det går likevel an å kjøre feil.

- Nå har jeg parkert ved et skilt det står Viggja på, opplyser jeg Wilmann per telefon.

- Ja, da snur du og sikter mot det store, gule huset etter 150 meter, forklarer han fra sykkelsetet.

Dagens første økt er allerede i gang, mens vi skal bli med på del to: Motopes med Pål Erik Krangsås.

Den nåværende bilselgeren har for øvrig vunnet den store styrkeprøven mellom Trondheim og Oslo hele fire ganger.

Ta en Wilmann i ørene
Wilmann Jr. er innom Norge en snartur før oppkjøringen mot Tour de Bretagne fortsetter på Mallorca. Da er det greit å ha lokalkjente sjåfører å stole på.

- Jeg kjører mye pes bak bil og dels scooter. Det gir konkurransefart og mye over det, også. Det er en veldig grei måte å holde farten i beina på. Jeg har kjørt en del løp, så det er ikke livsviktig akkurat nå, men i forkant av sesongen har jeg mange slike økter, forteller han.

Men der stopper kanskje også de fleste likhetene i treningsarbeidet til Frederik Wilmann og mange av de mest fremgangsrike norske proff- og amatørsyklistene.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Jarle Fredagsvik

Trønderen er nemlig viden kjent for å gå sin egne veier både i treningshverdagen og i veien mot karrieretoppen.

- Gino Van Oudenhove har brukt 5-10 år på å forme Frederik.

- Han er et så stort talent at han ikke behøver å bruke alle virkemidler for å komme seg til toppen. Å ta en Wilmann i ørene, enten det dreier seg om Frederik eller Jostein, er ikke like enkelt, forteller pesfører Krangsås.

Sykler mot sola
Det er andre som mener at dersom han hadde jobbet like hardt som for eksempel Lars Petter Nordhaug i Team Sky, hadde også Wilmann kjørt Amstel Gold Race og Lìege-Bastogne-Lìege.

Men 25-åringen viste via sitt proffopphold hos Skil-Shimano, selv om ikke det ble et lykkelig partnerskap, at det finnes flere veier til det beste selskap.

- Hvis jeg nevner pulsmålinger, innsamling av teknisk data og generell treningslære. Hva tenker du da?

- Jeg har ikke pulsmåler, ikke wattmåler, ikke speedometer. Ingenting! Jeg bare sykler, jeg. Jeg sykler mot sola, svarer Wilmann i bohemaktige vendinger.

- Føler du deg som en A4-syklist?

- Det må du spørre andre om. Jeg har en følelse av at den merkelappen ikke passer meg helt.

Langt fra idretten
For å forstå litt mer av Wilmanns veivalg, innstilling og framtoning her i livet, bør man se litt nærmere på bakgrunnen hans. Pappa Jostein er nevnt.

En av Norges største sykkelryttere gjennom tidene, men også han er en egenrådig og dels bohemaktig type.

Frederik er på alle måter en utrolig hyggelig gutt. Men som han selv skal få lov til å fortelle, kunne hovedgeskjeften hans per nå dreid seg om helt andre ting enn å havne foran i sykkelløp.

Halvveis inn i sitt fjerde år flyttet han nemlig til storbymetropolen Frankfurt.

- Det var langt ifra idrett, for å si det sånn, forteller Wilmann.

- Jeg hadde en bra barndom der, men det har ikke noe å gjøre med idrett når du bor i slik storby. Da driver du med alt annet rart. Da er du ramp og driver med hærverk, og verre ting enn det, når du blir eldre. Jeg var aldri borti slike ting, ettersom jeg flyttet til Norge i rett tid. Men det kunne fort ha blitt et annet utfall. Slik det ofte blir i store byer med gjenger og folk fra veldig mange kulturer.

- Kan du si noe om hva slags episoder du kom opp i?

- Jeg har gjort mye rart i Frankfurt. Jeg vil ikke gå i detaljer, men det kan ikke sammenlignes med å vokse opp i Norge. Uansett om man er oppvokst i Oslo, Trondheim eller en annen by. Dersom man vokser opp i Oslo, er det som å bo på landet i Tyskland. Å vokse opp i Frankfurt: Der er det mye som skjer. Når man blir 16-17 og begynner å dra ut på byen, da er det mye som skjer. Det er mye kriminalitet og en veldig farlig by. Men jeg hadde det helt topp der, og angrer ikke på at jeg bodde der.

Fremdeles 6.-klassing?
Som tysktalende 14-åring flyttet han så hjem igjen til Viggja i Sør-Trøndelag. I løpet av de elleve årene var det lite som minnet om toppidrett i Frederik Wilmanns liv.

- Jeg drev med friidrett i ett år. Da var jeg 11 år. Men jeg var en aktiv gutt, hele tid. Jeg raste rundt i byen. Det er et annet liv. Man går på gata og vokser opp der med en kompisgjeng. Man styrer med dem hele dagen, og holder seg aldri i ro. Vi lekte politi og røver. Vi ødela noen biler der, og måtte løpe fra det – og så videre.

Skolen var ikke et samlende sted for den oppvoksende Frederik. Han måtte gå 6.-klassen om igjen tre ganger.

- Du har det ikke på samme måten i Norge. Der kommer du deg videre, uansett. Jeg flyttet om sommerferien, så dersom jeg hadde begynt på igjen til høsten, hadde det blitt enda et år. Kanskje jeg hadde vært i 6.-klassen fortsatt, sier han og ler godt av seg selv.

- Er du fortsatt i opposisjon til skoleverket?

- Det er helt uaktuelt å ta opp noen fag eller ta mer utdanning. Jeg har ingen interesse av å sitte på en skolebenk og ta opp noe som helst. Det var ikke fordi jeg var dum at jeg ikke fikk det til på skolebenken i Tyskland heller, men jeg ga faen. Jeg var nesten ikke der, og når jeg var det, bråket jeg og gjorde helt andre ting.

Ekte vare
Fredrik får i seg noen brødskiver og en halv pizza mens vi prater. Han er hyggelig og imøtekommende, og bryr seg tilsynelatende lite om båndopptakeren som ligger på bordet foran ham.

Han gir gjerne av seg selv, men det man får ut er 100 prosent usensurert. Man får ikke tid til å fordøye det ene utspillet, før det slås til grunnen av det neste.

- Hva sier folk på laget ditt til at du dropper alt av målinger og tester i treningshverdagen din?

- Jeg blir jo mobbet litt for det på Joker, også. Jeg har ingenting. Jeg er kanskje gammeldags, men jeg synes det bare er forstyrrende elementer. Wattmåling er sikkert et topp hjelpemiddel, men ikke for meg. Det er bare i veien. Det er et irritasjonselement.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Jarle Fredagsvik

Wilmann hopper rett videre til en historie fra hverdagen i Skil-Shimano. Det sto på en måte ikke på utstyret der i gården. Syklene var blant annet utstyrt med SRM-måler (som måler watten – kraften – du produserer i tråkket).

Den var mest til pynt på nordmannens sykkel.

- SRM-måleren var ladet opp da jeg fikk den, innleder han.

- De batteriene varte kanskje i en måned. Etter det, så gadd jeg ikke å lade det opp. Jeg syklet rundt med en tom SRM hele året. Folk spurte meg: Sykler du med trådløs SRM – det koster 30.000 kroner i året.. Jeg driter i hva det koster. Hva skal jeg med det? «Vi kan kjøpe den, vi!», hørte jeg. Dere kan få den! Jeg har ikke noe bruk for det. Jeg har ingen interesse av det.

- Det hjelper ikke alltid å sjekke pulsen
Wilmann nekter uansett å bli med på det største utstyrsjaget når det kommer til sporten han elsker.

- Når toget går i et sykkelritt, så går det. Det hjelper ikke å følge med på pulsen da.

- Men er ikke dette en del av den moderne sykkelsporten?

- Jo, jeg ser at folk på Joker analyserer, sender diagrammer og sammenligner. Det er sikkert artig det, men jeg sykler heller en time lenger, svarer han bastant.

- Tror du at du med slike holdninger er del av en utdøende rase?

- Helt sikkert. Jeg har ikke syklet med mange som viser like lite interesse for dette som jeg gjør. Jeg kjenner til folk som nesten ikke kan trene om de har glemt pulsklokka. Hva gjør du da? Dersom du er så opphengt i pulsklokka, at du blir helt hjelpeløs dersom den ikke funker, da har det gått litt for langt. Å sitte der og sjekke pulsen hele tiden også. Det er en uting.

Tålmodige Gino
Viggja-gutten påstår hardnakket at sportsdirektør Gino Van Oudenhove ikke lenger lar seg hisse opp av slike holdninger.

- Han har i hvert fall ikke mast om det, forteller han.

Men det kunne han gjort, for den belgiske strategen på toppen av Joker Merida-pyramiden, er en mann villstyringen hører på.

- Hvem har betydd mest for sykkelkarrieren din?

- Det må være Gino. Helt klart.

- Hvorfor liker du å samarbeide med ham?

- Jeg har kjent ham helt fra starten av. Vi arbeidet sammen på juniorlandslaget. Jeg har lært mye fra ham opp igjennom årene, selv om han sikkert har vært frustrert over meg ganske mange ganger. Men han har også vært veldig tålmodig.

Joker-bølgen
Etter tapet av Edvald Boasson Hagen, reiste Joker-laget seg mesterlig i 2009-sesongen. Frederik Wilmann spilte en instrumental rolle i den oppturen.

Han vant blant annet en etappeseier under Tour Alsace, og vant Mi-Août Bretonne sammenlagt. Endelig fikk han vist fram klatreferdighetene og råskapen i ritt, og jammen dro han ikke inn en sammenlagtseier på det, også.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Jarle Fredagsvik

Sammen med Lars Petter Nordhaug og Alexander Kristoff, ble tre nye, norske sykkelproffer sendt på samlebånd ut i sykkel-Europa.

Mens Team Sky og BMC Racing fremdeles har troen på sine norske tilvekster, ble det fullstendig skjæring mellom Wilmann og Skil-Shimano.

- Enkelte vil si jeg har surret det bort
Det overrasket nok ingen at det var trønderen som fikk størst problemer med å innordne seg i sine nye omgivelser

- Føler du at du har fått ut det beste i deg hittil?

- Nei, det har jeg ikke.

- Hvor langt kan du nå?

- Det vil tiden vise, men jeg har helt klart ikke fått ut det beste.

- Hva kommer det av?

- Enkelte vil si at jeg har surret det bort, andre vil mene at jeg har stagnert. Jeg har sikkert gjort noen dumme ting. Det som skjedde i fjor, var heller ikke bra. Da var jeg absolutt ikke motivert, hele sesongen. Jeg er en trivselsperson, og der trivdes jeg ikke i det hele tatt. Det gikk til helvete. Jeg syklet hele året, men jeg trente ikke noe bra. Jeg trente ikke med hodet i det hele tatt.

Motivasjonen tilbake
I 2011 er ting både forandret og tilbake ved det gamle.

Lysten og motivasjonen er tilbake. Det er også treningsviljen. Den har Wilmann for øvrig alltid hatt, selv om han ikke er opptatt av de samme dataene andre utøvere produserer og analyserer underveis.

Denne uka er 25-åringen også tilbake i manesjen. Joker Merida stiller sitt aller sterkeste mannskap under etapperittet Tour of Norway.

Da er den særegne trønderen selvskreven i oppstillingen. Han håper arrangementet blir enda mer prestisjetungt i fremtiden.

- Timingen på dette prosjektet kunne ikke vært bedre, så det blir spennende. Jeg håper også at rittet blir oppgradert neste år. Det er på tide at noe slik skjer i Norge, forteller han.

På kjøret med Ola
Vi tar farvel med Wilmann på gårdstunet der det ligger og speiler seg ved randen av Orkdalsfjorden. Det lukter sjø og fargespillet er så vakkert slik det bare kan være under duskregn i fjæresteinen.

Tenke seg til at det er her Frederik Wilmann slo seg til ro og føler seg hjemme? Borte fra alle fristelser og fallgruver som tidligere hadde lokket fram rebellen i ham.

Tenke seg til at en tverr 14-åring som ikke forsto språket, kom hit utpå høstparten i 1999. Det var på den mørkeste tiden av året og svært langt unna storbypulsen.

Hva skulle han egentlig ta seg til?

En sykkeltur med Ola Kjøren (jevnaldrende terrengsyklist fra nabobygda Skaun) innover mot Trondheim sentrum ble vendepunktet. Slik havnet et av Norges råeste sykkeltalenter i støpeskjeen.

Råslipt, talentfull og fargerik. Selvsagt var det plass til en ny Wilmann i toppen av norsk sykkelsport.

Og da det hvinte og peip i sykler, pulsklokker og SRM-målere oppover Norefjell i starten av mai: Hvem var det da som tålte hardkjøret bedre enn alle konkurrentene sine?

Jo, nettopp; villdyret Wilmann.

Denne artikkelen ble først publisert i rittavisen til Glava Tour of Norway.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.