Klokka 13:28 onsdag den 16. juli slår hjertet mitt fortere enn det vanligvis gjør på denne tiden av døgnet.

På dag 11 av den elleville ferden mellom Brest og Paris, har Kurt Asle Arvesen kommet seg med i det som kan være det avgjørende bruddet.

Vi snakker Tour de France og vi snakker sykkel. En heftig konkurranse som forener mareritt og eventyr på to hjul.

Det er en klassisk Arvesen-etappe: 90 flate kilometer innledningsvis, deretter opp førstekategorien Sommet de Portel. En etappe som ikke betyr en dritt for sammenlagtfavorittene. En etappe der det riktige bruddet, med de riktige ingrediensene vil få lov til å gå.

Sammen med Kurt Asle hadde også Jens Voigt og Andy Schleck for klarsignal fra teameier Bjarne Riis om å gå for etappeseier denne dagen.

Som TV-seere blir vi ofte snytt for fyrverkeriet i starten av Tour de France-etappene. Jeg satt trofast foran skjermen i Oslo. Herfra dekket jeg «hvert tråkk» – slik vi gjerne omtaler det selv – for vår livedekning.

Men vi gjør jo ikke det. Før Arvesen kom seg løs hadde vært omtrent 40 bruddforsøk. Kurt var litt morgenrusten som vanlig. Han så kompisen Jens forsøke seg gang etter gang.

Da feltet langsomt begynte å snuse på 40 kilometersmerket var eresfjordingen klar. Det første forsøket mislyktes, også det andre. Men på tredje forsøk kom Arvesen seg løs fra hovedfeltet. Det var dagens brudd. De talte 13 mann.

Jeg gjør et kvantesprang i tid: Det er 4,2 kilometer igjen til målgang i Foix idet Martin Elmiger sprenger utbrytergruppen i fillebiter med sitt eksplosive rykk.

Én mann følger: Det er vår mann, Kurt Asle.

Duellen finner sted omtrent der de kjører inn Amael Moinard. Han forlot gruppa etter ti mils kjøring, men har for lengst gitt opp idet «5 kilometer igjen»-skiltet skimtes i det fjerne.

Herfra og inn dreier det hele seg om erfaring, disponering av krefter og taktikk.

Arvesen har vært med i slike finaler før. I Giro d’Italia har han to vellykkede brudd bak seg. Begge endte med etappeseier.

I Frankrike har han vært med i finalen to ganger tidligere. Fasiten er en sur 2. plass og en 5. plass.

Han har ikke fått mye gratis etter 10 år som proffsyklist. Levekårene som toppsyklist føles innimellom like dårlige som for fjellbjørka som klorer seg fast på Jamtetinden i Eresfjorden.

Les også: «Hallo, Kurt! Kan du høre meg?»

Og til tross for at Arvesen har mistet grepet om styret flere ganger i dette rittet tidligere, har han alltid reist seg opp igjen. Årene med hardtrening og bitre nederlag har herdet romsdalingen.

Vi nærmer oss oppløpet i Foix. Selve himmelporten på dagens etappe.

- Jeg ville ikke komme bakpå i spurten. Jeg ville ikke bli låst eller sperret inne. Jeg håpet på at en normal spurt skulle holde, forteller Arvesen meg.

Fra 4,2 kilometer og fram til hit hvor vi har kommet nå – forbi svingen, ut på selve oppløpet – har CSC-rytteren gjort mye av jobben selv.

TV2-kommentatorene sitter svette og bannfulle i bua si. Martin Elmiger er skyteskiven.

Han har ikke tatt grovjobben sammen med nordmannen og er ifølge Johan Kaggestad og Christian Paasche årsaken til at både Alessandro Ballan og Koos Mourenhout har tatt igjen de to.

Arvesen ligger først og er nødt til å starte spurten. Han venter at noen skal komme opp på siden av han, men det skjer ikke.

I løpet de føringene han har tatt hittil, har han helt bevisst ikke gitt sine hele og fulle 100 prosent. Erfaringen hans forteller ham at det må spares til en eventuell finale.

Den finalen er her og nå. Kanskje får han ikke denne sjansen igjen.

Det er to hundre meter igjen og Arvesen spurter som en gal. Det gjør også Elmiger. Det gjør også Ballan – som vant VM senere på høsten. Mourenhout er kjørt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ut på oppløpet utfolder en rose av tre desperate syklister seg. Ballan til venstre, Arvesen i midten og sniken Elmiger smetter ut til høyre.

Sveitseren vet godt at det å ligge i dragsuget bak en annen rytter i spurten (i slipstreamen), kan gi ham opp mot 30 prosents fartsøkning på grunn av luftmotstanden.

Elmiger har større fart enn Arvesen, men har satt i støtet for seint. Over målstreken rekker nordmannen så vidt å strekke en hånd i været.

I Nettavisens lokaler står jeg som en målløs nisse. Vant han? Klarte sveitseren det? Hva var det egentlig som skjedde her?

Svaret ga seg selv med en adrenalinpumpende arm som ble strukket mot himmelen fra Norges mest tapre sykkelrytter. Som 33-åring fikk Kurt Asle Arvesen endelig oppfylt drømmen som har drevet ham gjennom hele sykkelkarrieren.

Og Norge fikk en ny idrettshelt å trykke mot sitt bortskjemte bryst. 1,5 centimeter var alt som skulle til. Seier!

Treningskompis Knut Anders Fostervold sa det slik via SMS:

«Jeg elsker deg, Kurt!»

Jeg nøyer meg med å omskrive tittelen på tysk teknohit på en snedig måte:

- Encore un Foix!

Gjerne allerede til sommeren.

Klikk her for full oversikt over sportsnyhetene