*Nettavisen* Sport.

Torbjørn Nordvall

Derfor trenger vi supersprint

PROFIL: Johannes Klæbo.

PROFIL: Johannes Klæbo gleder seg til de nye langrennsplanene. Foto: Terje Pedersen (NTB scanpix)

Langrenn trenger en publikumsgren som i prinsippet kan gjennomføres i hele verden. Derfor håper jeg at den nye supersprintcupen World Sprint Series bare er begynnelsen på noe stort. Noe som kan gi langrennssporten den internasjonale tilveksten den også har behov for.

Dette er et meningsinnlegg fra Torbjørn Nordvall.

Snart er det klart for supersprint i Östersund igjen.

I år er konkurransen én av seks delkonkurranser i nye World Sprint Series med store prispenger i potten.

Premieren 9. november i «republikken» Jämtlands hovedstad etterfølges av renn i Tyskland, Italia, Russland og Norge.

NRK har sikret seg senderettighetene for hele serien. SVT sender også.

Den private arrangøren Sportskompaniet, med blant andre nordmannen Nils Marius Otterstad som en av de drivende kreftene, har unektelig lykkes med å skape et interessant konsept på kort tid.

Sannsynligvis blir det vrient å lokke de mest kjente navnene til sprint-arrangementene, ettersom FIS' egen verdenscup fortsatt er den store begivenheten med Johannes Høsflot Klæbo i spissen.

Landslagene lever sine egne liv i de respektive forbunds satsinger. Supersprint bør derfor ses på som et utmerket tillegg til menyen av langrennsøvelser som allerede finnes i verdenscupen, Visma Ski Classics og øvrige tradisjonelle cuper.

Først og fremst blir supersprintcupen et verktøy for å bygge opp langrennssporten i nye markeder, og for å stimulere flere ungdommer til å satse på en langrennsgren.

FIS' generalsekretær Sarah Lewis har i løpet av året vært i Kina for å promotere øvelser på rulleski.

Hun ser på rulleski som en katapult som på sikt kan gi tilvekst til langrenn i 1,4-milliarderslandet. Jeg mener at Lewis gjør rett i misjonseisene sine.

Om vi tenker ett steg til framover, kan rulleski og supersprint på snø bli nøkler som får skifamilien til å vokse og slo rot i flere verdensdeler.

At flere tiltrekkes av langrenn, og at flere føler at eksempelvis snøtilgang eller blodslit i tunge motbakker er avgjørende for hvor langt man kan nå med ski på beina.

Det er i alle fall hva jeg håper kan skje i framtida, sånn at ikke langrenn i hovedsak skal bli et anliggende for Norge, Sverige, Finland, Russland, noen italienere, slovenere og amerikanere.

En gammel stormakt som Tyskland vakler og har store problemer med rekrutteringen av nye eliteløpere. Akkurat som Canada, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Sveits, Japan ...

Mulighetene framover ligger i å tenke delvis nytt - og stort!

Norges stjerne Johannes Høsflot Klæbo er enig med meg i et intervju Nettavisen gjorde for et par uker siden.

- All innovasjon og nytenkning som kan få langrennssporten enda mer populær internasjonalt er veldig positivt. Jeg ønsker World Sprint Series velkommen og tror dette kan bidra positivt til større interesse rundt sporten, uttalte Klæbo til Nettavisen da.

Klæbo sier også at han ennå ikke har fått forespørsler om å delta i noen av konkurransene, men at det hadde vært gøy å måle krefter mot de raskeste skiløperne i verden om kalenderen tillater det.

I World Sprint Series' første utgave i 2020 er konkurransene lagt til Dresden i Tyskland (10. januar), Marcialonga i italienske Trentino (24. januar), König Ludwig Lauf i tyske Oberammergau (31. januar), Moskva i Russland (12. mars) og norske Hafjell (4. april).

For å arrangere en supersprint trengs det ikke mer snø enn det går an å finne fram selv i byer som New York, Shanghai, Tokyo eller Praha.

Hvor spennende høres ikke det ut?

Kanskje drøyer det ikke så mange år før vi har en flygende japaner, en kinesisk fartskule eller verdens raskeste skiløper bosatt på Manhattan i New York?

Arrangementer nær folket skaper ofte nysgjerrighet og interesse med en bra arrangør og markedsføring. 100-metersrenn blir tette. Det er tideler som skiller vinneren fra den siste i finalen.

I det bredere perspektivet kan nye skiklubber bli virkelighet der vi aldri hadde trodd at langrenn kunne slå rot.

Spennende med supersprint så langt i alle fall.

Verdensrekordholderen (11,03 sekunder), nordmannen Ludvig Søgnen Jensen, opptrer med en skøyteteknikk som skiller seg ut. Han bygger hele skigåingen sin på å oppnå maksimal fart med styrke, eksplosivitet og teknikk.

Svensken Karl-Johan Dyvik utfordret ham i fjor i Östersund og viste prov på en ekstrem kjapphet. Calle Halfvarsson hadde for eksempel ikke en sjanse til å henge med.

Søgnen Jensen er en supersprintløper tvers igjennom og er en pioner innenfor dette området. «Ludde» henger ikke med i det hele tatt mot de beste nordmennene i en tradisjonell sprint. Men han er raskest. «Ludde» kan bli en verdensstjerne!

Jeg tipper at det bor flere skigående med supersprintevner som «Ludde» Jensen, Linn Svahn og Marte Nordlunde ute i verden. Og at World Sprint Series bidrar til at nye skiløpere blir født, nye mannlige og kvinnelige profiler, sponsorer og nysatsinger fra mediebedrifter som aldri før ville lagt en krone i potten for å eksponere langrenn.

Internt i så vel det svenske som det norske skiforbundet er landslagslederne delt i oppfatningen av supersprint. Jeg forstår dem.

Den internasjonale olympiske komité (IOK) har allerede varlset at det kan ble færre grener på OL-programmet etter Beijing-lekene i 2022. Blir supersprint en suksess i skiverdenen kan den grenen rent teoretisk komme inn på OL-programmet, på bekostning av noen av dem som fra før er tradisjonelle grener.

Langrennsverdenen har behov for å vise IOK at den ikke er splittet, og har et felles syn på hvilke konkurransegrener man vil ha i fremtiden.

Samtidig er det nødvendig at langrennsverden vokser og ikke fortsetter å krympe for sin langsiktige overlevelses skyld, utenfor Nordens og Russlands grenser. Arrangørene av World Sprint Series utfordrer skiverdenen. Og det er bra.

/Torbjørn Nordvall

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.