RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Timo Jaakonaho (Scanpix)

Det første – og det største

Sist oppdatert:
17. februar 2010 var dagen da fire års mareritt var over for Marit Bjørgen.

Nettavisens sportsjournalister har valgt ut sitt største idrettsøyeblikk i 2010.

I dag: Anders Skjerdingstad

17. februar 2010. Langrennsstadion i Whistler Olympic Park. Marit Bjørgen, 29 år, fra Rognes i Gauldalen forbereder seg til finale i den olympiske langrennssprinten.

Tårene presser på.

For hun har allerede skjønt det.

Hun kommer til å bli olympisk mester for aller første gang. Etter fire sesonger med tilsynelatende endeløs motgang er hun endelig så sterk når det gjelder at ingen kan slå henne.

Ingen i hele verden.

Ingen slår henne. Marit Bjørgen gjør akkurat som hun vil denne dagen (og ikke for siste gang i disse lekene, skal det senere vise seg).

VM-dronningen fra Oberstdorf er tilbake der hun var de uforglemmelige jubeldagene i 2005. Like sterk. Minst like sterk. Kanskje enda litt sterkere. Fysisk. Og ikke minst mentalt.

Jubelscenene er av den typen vi som sto der ikke glemmer. Ville hyl. Mange av dem. Armer i været og hopp til ære for fotografene. Gratulasjonsklemmer i en endeløs rekke. Fra lagvenninner. Konkurrenter. Fra støtteapparat og trenere (men ikke fra landslagstrener Egil Kristiansen, som er småsyk og sitter på isolat).

- Si noe, Marit! roper en av mine journalistkollegaer gjennom det høye plastgjerdet som skiller pressen fra løpernes omkledningsområde.

- Jeg er sinnssykt glad! Jeg har aldri hatt det så bra! kommer det raskt fra den andre siden.

Etterpå har Marit Bjørgen sagt at det ikke kom noen tårer etter løpet. I så fall var hun sannsynligvis den eneste ikke-gråtende nordmannen til stede.

Også der norsk presse sto samlet var det mange blanke øyne. For norske skijournalister har et spesielt forhold til Bjørgen. Beundring og respekt er stikkordene. Ingen har gitt mer av seg selv til norske medier – og dermed til det norske folk – enn Marit Bjørgen. I medgang, og ikke minst; i motgang.

For min egen del var det nok ekstra spesielt.

Jeg begynte å skrive om Marit Bjørgen allerede på midten av 1990-tallet, i lokalavisa Trønderbladet. Bjørgen var et stort talent allerede da – og visste knapt hva det ville si å tape et skirenn før langt ut i tenårene.

Omtrent samtidig som Bjørgen tok steget inn i den ypperste verdenseliten tidlig på 2000-tallet, skiltes våre veier midlertidig. Da hun ble verdensmester for første gang i 2003, satt jeg og ventet på en buss i Torrevieja – på vei til La Manga for å kle opp Erik Holtan i et eller annet kostyme til glede for Se og Hørs lesere.

Først i 2006 skulle jeg dekke mitt første internasjonale mesterskap som journalist i Nettavisen. Det skulle vise seg å være akkurat i tide til å få med seg en lang rekke av nedturer.

OL i Torino startet med sykdom og endte som de fleste husker med tårer og tidlig hjemreise. VM i Sapporo i 2007 ble ikke mer lystig, snarere tvert imot. Og om Sapporo var trist, var VM i Liberec i 2009 virkelig bare sorgen: Bjørgen reiste medaljeløs hjem fra et mesterskap for første gang siden debuten i Lahti i 2001. Underveis var hun innom tanken på å legge opp.

Marit Bjørgen la ikke opp. Sommeren 2009 gjorde hun i stedet det som på godt norsk heter «å ta grep». Og ikke ett grep, men mange. Det kan du lese mer om her!

Dermed kom hun til Vancouver-OL som favoritt. Så stor favoritt at det faktisk kom noen tårer da det «bare» ble bronse på åpningsdistansen 10 km fristil.

Trøsten var, som Bjørgen selv sa det etter den første premieseremonien på torget i Whistler, at det startet med bronse i Oberstdorf også. Lite ante hun da om at fasiten skulle bli identisk.

Tre gull. Ett sølv. En bronse.

Da Marit Bjørgen kom til Vancouver, manglet premiesamlingen det aller gjeveste en idrettsutøver kan vinne: OL-gullet.

Da hun reiste hjem, var det som Vancouver-lekenes dronning – og som tidenes kvinnelige olympier fra Norge. Bare Sonja Henie har like mange gull. Ingen andre kvinner er i nærheten av å ha Bjørgens totalt sju OL-medaljer.

Med komplett premiesamling, har Marit Bjørgen kunnet senke skuldrene.

Det framtida måtte bringe er bonus.

Hva passer bedre enn en bonusfest i Holmenkollen?

PS. Petter Northugs femmilsseier i Vancouver var også et stort øyeblikk, og en god nummer to på min liste. Det kommer imidlertid ikke opp mot Northugs første verdenscupseier i Falun, 8. mars 2006. Min opplevelse av det kan du lese her!

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere