*Nettavisen* Sport.

Fred Heggen

Er det sunt for min psykiske helse å holde med Vålerenga fotball?

- Det er mørkt ute, og det er kun mørke tanker som fyller mitt sinn. Kommer jeg noen gang til å smile eller le igjen? Psykiater Fred Heggen skriver om de mentale utfordringene som følger med på lasset som Vålerenga-supporter.

- Det er mørkt ute, og det er kun mørke tanker som fyller mitt sinn. Kommer jeg noen gang til å smile eller le igjen? Psykiater Fred Heggen skriver om de mentale utfordringene som følger med på lasset som Vålerenga-supporter. Foto: Foto: Terje Bendiksby (NTB scanpix)

Særlig helsefrembringende kan det umulig være å holde med et fotballag som prestasjonsmessig må karakteriseres som uforutsigbart.

Jeg har faktisk stilt meg selv spørsmålet ved flere anledninger de siste årene, uten at jeg har kommet frem til et entydig eller klargjørende svar.

Lykkerusen som følger etter en vunnet kamp, er dessverre et altfor sjeldent fenomen til at man kan håpe på en helsemessig gevinst ved å holde med Vålerenga fotball.

En typisk hjemmekamp

En typisk hjemmekamp på Intility stadion begynner som en folkefest foran fotballanlegget. Vålerenga-supportere overalt. Skjerf, gensere, capser i Vålerengas farger.

Stemningen stiger, etter hvert som kampropene øker i styrke, og det er ikke fritt for at man kjenner effekten av det frigjorte adrenalinet

Show på scenen før kampen. Barna sparker fotball i fotballbingen. Voksne drikker øl og spiser hamburgere innenfor sperringene. Høy musikk. Liv. Latter.

Inn på tribunene

Det nærmer seg kampstart, folk forflytter seg inn på tribunene. Jeg har kjøpt sesongkort, og har plass på den hovedtribunen som er forbeholdt Vålerengas supportere. Til venstre bak det ene målet, hvor det kun er ståplasser, holder Klanen til.

Norges beste supporterklubb begynner tidlig å lage et fantastisk liv, med bannere, sang og klapping, og klarer fint å overdøve bortelagets supporterklubb som holder til på motsatt side av stadion.

Stemningen stiger, etter hvert som kampropene øker i styrke, og det er ikke fritt for at man kjenner effekten av det frigjorte adrenalinet.

En del av et fellesskap

Følelsen av å være del av et fellesskap er sterk, for rundt deg sitter eller står det mennesker som alle håper Vålerenga fotball skal vinne kampen som skal starte om noen få minutter. Alle hjertene banker for det samme laget, for de samme spillerne, for den samme klubben.

Når den særegne, fengende melodien forsiktig settes i gang, er det helt naturlig for oss å stå opp fra stolsetene, og klappe takten. Først kommer representanter for Mini-Klanen løpende over banen, med VIF-flagg i hendene.

Deretter følger de voksne flaggbærerne i lange klyv, før de stiller seg opp foran Klanen, og stolt løfter fanene mot himmelen.

En høytidelig prosesjon

Så kommer spillerne fra de to lagene i høytidelig prosesjon inn på banen, og applausen som Vålerenga-spillerne får fra hjemmepublikummet, er både raus og inderlig. Kampstart er nå like rundt hjørnet.

Vålerenga kjerke

Men først skal selvfølgelig «Vålerenga kjerke», sangen som Trond Ingebretsen skrev for å ære sin far, Trygve Ingebretsen, og som har blitt sunget foran hver eneste hjemmekamp siden 2001, fremføres av hjemmepublikumet.

Alle reiser seg, løfter skjerfene over hodet, og synger Norges beste klubbsang.

Bønda i byen

I det sangen begynner, forsøker selvfølgelig bortelagets supportere å ødelegge den høytidelige stemningen som brer seg utover stadion, ved å hyle og skrike det de makter. Men vi synger bare ufortrødent videre, mens vi alle tenker det samme: Ja, ja, sånn er det når bønda kommer til byen!

Sterk tekst

Og den som ikke får gåsehud på ryggen av å høre «Vålerenga kjerke» bli sunget av tusenvis av forventingsfulle supportere, må være følelsesmessig avstumpet, spør du meg. Første verset lyder:

«Da høsten var som klarest – en september ettermiddag

strødde skjebnen ut små gnister på Vålerenga.

Bud gikk ut over byen – til kvinne og til mann

om at kjerka opp i parken stod i brann."

Teksten er kruttsterk, og jeg lar meg alltid rive med av denne fortellingen om så vel brannen i Vålerenga kjerke som minner fra tiden på Galgeberg og Etterstad:

"Så mange minner – og tanker – lever i en menneskekropp

knytter oss til steder der vi vokste opp.

Kjærlighet til ei gate – til et hus og til en gård

der vi brukte våre aller beste år.»

Nødvendig med en realitetsorientering

Selv om det føles godt å synge om gamle minner, hender det jeg blir forstyrret av en ubehagelig realitetsorientering som presser seg på: Jeg kommer jo ikke fra Vålerenga; jeg er faktisk Askim-gutt!

Men slike uvesentligheter må bare vike når klimaks nås med finalen på sangen:

«Og orgelet spilte aleine – jeg sverger på at det er sant

og kjerkeklokka ringte – da taket til slutt forsvant.

Naken, grå og øde – som en skygge mot åsen bak

stod Vålerenga kjerke – med himmel’n sjøl til tak.»

Sangen er ferdig, vi har foreløpig gjort vårt. Stemningen er elektrisk, vi synger, roper, og vi svarer når Klanen inviterer oss med til å heie på laget.

Kampen er i gang

La oss si at kampforløpet blir som følgende: Kampen er i gang. Vålerenga starter friskt, går tidlig opp i angrep. Spillerne har både ferdigheter og selvtillit, og tidvis eier de banen.

De er offensive og uredde, og der fyres det første skuddet av. Over mål! Jeg - og noen tusen andre - så ballen i motstanderens mål, og skuffelsen kjennes godt i mellomgulvet.

Heldigvis skårer vi ti minutter ut i 2. omgang, og jeg brøler som en halvgal lottomillionær

Men det blir flere sjanser. Nytt skudd! Denne gangen til side for mål. Deretter en heading i tverrliggeren, før nok et skudd - en hundre prosent sjanse - går utenfor. Hvor vanskelig kan det være å sette den jævla ballen i nettmaskene?

Usikkerheten brer seg

Kampen bølger frem og tilbake. Motstanderlaget har begynt å yppe seg, og Vålerenga virker plutselig å ha blitt litt usikre. Flere feilpasninger, et mer omstendelig spill på midtbanen, som ikke omsettes i angrep mot motstanderens mål.

Klanen holder fortsatt trykket oppe, mens vi på langsiden har falt litt av hva angår heiarop eller sanger.

Vi ligger under

Så skjer det som vi alle fryktet skulle skje: Det andre laget skårer! Vi ligger under 0-1. På hjemmebane!

Der og da skjer det noe på den tribunen hvor jeg har sitteplass; det blir helt stille. Som om målet i mot oss umiddelbart erstatter forventning og glede med vantro og redsel. Stemningsskiftet er så dramatisk at det vil være rart hvis ikke Vålerenga-spillerne merker det.

Hjemmepublikumet forventer en snarlig utlikning, for kun det kan gi fornyet håp om en etterlengtet seier. Men det skjer ikke. I stedet øker feilprosenten i ballspillet, og man får inntrykk av at spillerne ikke lenger tror på egne ferdigheter.

Sinte mennesker

Gradvis vokser det frem et sinne i oss, som selvfølgelig må omsettes i verbale utageringer mot såvel dommere som spillere på bortelaget. Utskjellingene blir heftigere jo lengre tid det går, uten at VIF skårer mål.

Like før pause øker bortelaget ledelsen til 2-0. Det er nok mange av oss som kjenner at luften går ut av ballongen.

Nytt håp

Det blir en lang pause. Jeg begynner å se for meg et skrekkscenario, hvor vi taper med et tosifret antall mål, og jeg lurer på hvordan jeg skal klare å takle en slik påkjenning. Heldigvis skårer vi ti minutter ut i 2. omgang, og jeg brøler som en halvgal lottomillionær. Det er nytt håp i den nervepirrende kampen.

Min psykiske helse har rett og slett ikke godt av slike opplevelser som den jeg nylig har hatt på Intility stadion

Det andre laget er opptil flere ganger farlig nær ved å øke ledelsen igjen, men vi klarer å stå i mot. Noen minutter før slutt utlikner vi etter et fantastisk angrep, og hele stadion eksploderer i glede.

Aldri har vel et uavgjort resultat vært mer etterlengtet, og det er bare smil og latter rundt meg.

5 minutter

Det legges til minst fem minutter ekstra spilletid, og sjelden har tiden gått så langsomt. Stillheten råder. Fem minutter har gått. Vi har klart det. Tilsynelatende. For bortelaget får lov til å avslutte med en corner. Ballen lempes inn foran målet vårt, en av bortespillerne får et drømmetreff, og ballen sitter i nettmaskene bak vår ulykkelige målvakt.

Vi har tapt!

Vi har tapt! Jeg tror det ikke, jeg klarer ikke å ta det inn over meg. Jeg forsøker ikke å se eller høre jubelen fra bortelagets supportere, som hemningsløst hyller egne spillere.

Jeg snur meg, beveger meg som en slagen mann mot utgangen, ute av stand til å snakke eller tenke. Det eneste jeg klarer, er å banne.

Jeg banner som på autopilot når jeg kommer ut av stadion, og slutter meg til «begravelsesfølget» som nedtynget av sorg beveger seg mot Helsfyr stasjon.

Det er mørkt ute, og det er kun mørke tanker som fyller mitt sinn. Kommer jeg noen gang til å smile eller le igjen?

Dette har jeg ikke godt av

Reisen hjem føles ulidelig lang, og jeg vet jeg mest sannsynlig vil få en søvnløs natt. Jeg forstår at jeg ikke kan holde på slik fremover; min psykiske helse har rett og slett ikke godt av slike opplevelser som den jeg nylig har hatt på Intility stadion.

Jeg innser at jeg må slutte å gå på fotballkamper.

Neste dag

Neste dag er det fortsatt litt sårt, men jeg kjenner at jeg kommer til å klare å riste av meg nederlagsfølelsen fra kvelden i forveien.

Dessuten hjelper det litt å gå på Imperia Gym for å trene. Der møter jeg nemlig en fyr på min egen alder, som også er Vålerenga-supporter. Når han ser meg, sier han: «Det går faen ikke an!» Og så svarer jeg: «Nei, fy faen!»

Og så snakker vi ikke mer om den saken. Livet går da videre selv om tapet var forsmedelig.

Neste hjemmekamp

Jeg vet også at på neste hjemmekamp vil jeg nok en gang utfordre skjebnen, og risikere å få en ny psykisk knekk.

Jeg vet jeg heller bør holde meg hjemme, men jeg klarer bare ikke å la være å møte opp på Intility stadion. Der vil jeg nok en gang synge om kirken på Vålerenga som brant, før jeg entusiastisk vil heie på laget jeg setter så høyt.

«Naken, grå og øde – som en skygge mot åsen bak

stod Vålerenga kjerke – med himmel’n sjøl til tak».

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.