Med en innholdsrik meny i høyfjellet og bare én tempo på programmet, er det mange som har stemplet den 101. Tour de France som en skreddersydd utgave for klatrerne.

Les også: Her er Tour de France 2014

Likevel er det lagt inn flust av fallgruver for forhåndsfavorittene på veien fra Yorkshire til Paris (5. til 27. juli). I en rute designet for å bevare spenningen gjennom tre uker, kan selv det minste feilskjær få fatale konsekvenser.

Chris Froome, Nairo Quintana og Vincenzo Nibali er naturlige favoritter, men sykkelritt avgjøres på veien – ikke på papiret.

1. Yorkshire
Neste år får vi den nordligste Tour de France-starten noensinne. Med Grand Départ i Yorkshire begynner det å bli tydelig at rittdirektør Christian Prudhomme ikke lar seg styre av fastlagte konvensjoner. Prologen virker ikke å være en favoritt hos den franske toursjefen og åpningsetappen til Harrogate er ventet å bli en nervøs affære.

Likevel er det andreetappen til Sheffield som har vekket interesse hos mange. Etappen som forserer de engelske dalene er kliniske renset for flatt terreng og minner om vårklassikeren Liège-Bastogne-Liège. De siste 30 kilometerne går over smale, kronglete veier og er dekorert med fire, sylskarpe bakker.

Med den gule trøye på spill kan selv hjemmelaget Team Sky få det vanskelig å kontrollere begivenhetene, når angrepshissige opportunister à la Thomas Voeckler går «all in».

2. Paris-Roubaix light
Brostein er på ingen måte et fremmed element i Tour de France-sammenheng. Flere av de ni sektorene som venter rytterne under neste års femte etappe fra Ipers til Arenberg, er blant de røffeste man finner mellom Paris og Roubaix.

Sist gang Le Tour tok for seg den grufulle granittsteinen gikk Thor Hushovd helt til topps. I 2010 ble bare 10.9 kilometer brostein tilbakelagt og flere av partiene var ganske ordinære. Likevel ble mange av sammenlagtrytterne avslørt, da bare Cadel Evans, Andy Schleck og Ryder Hesjedal fullførte i frontgruppa med Hushovd.

Etappen til Arenberg for tre år siden blekner imidlertid i forhold til etappen fra Amiens til Roubaix i 1979. Med sikte på å skape et spektakulært inferno hadde arrangøren dekorert den niende etappen med elleve sektorer og totalt 30 kilometer brostein. Rittleder Bernard Hinault punkterte, men ble også holdt igjen av streikende gruvearbeidere og tapte til slutt tre minutter til sine argeste konkurrenter.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

En skadet syltynn klatrer er typisk for et Tour-besøk på brosteinen. Det skjedde med Iban Mayo i 2004 og med Fränk Schleck i 2010, da han krasjet ut av rittet med kragebeinsbrudd ved Sars-et-Rosières – en sektor som returnerer neste år.

De fjærlette klatrerne er ekstra sårbare på dager som dette og vil mer enn vanlig være avhengige av assistanse fra sine spesialiserte hjelpere. Yngstebror Schleck ble eksemplarisk gjetet gjennom farene av Paris-Roubaix-mester Fabian Cancellara i 2010.

Chris Froome og Bradley Wiggins må forvente det samme fra klassiker-troikaen Ian Stannard, Geraint Thomas og Edvald Boasson Hagen. Astana (Nibali) og Movistar (Quintana/Valverde) har imidlertid ingen oppassere med samme naturlige fintfølelse for det utilgivelige underlaget.

3. Vogesene
Prudhomme kaller dem Frankrikes tredje fjellkjede. I nyere tid ble Tour de France-seerne først kjent med Vogesene da etappe sju gikk i mål på La Planche-des-Belles-Filles i 2012. Chris Froome vant etappen og Bradley Wiggins tok gul trøye idet som var en britisk maktdemonstrasjon. Med stupbratte partier i verneverdige og telegeniske omgivelser er klatringen til La Planche det man kaller et vakkert monster.

Den åttende etappen til Gérardmer blir også en tøff nøtt. De siste 25 kilometerne spilles ut på svært smale veier. Klatringene opp Col de la Croix des Moinats og Col de Grosse Pierre (maks 16 prosent) vil utvilsomt tære på de fleste før den skarpe finalen opp til La Mauselaine – 1.6 kilometer à 10.3 prosent.

Foran 2014 har Prudhomme lagt enda mer vekt på denne delen av Frankrike. Av de totalt 25 fjelltoppene i neste år ritt er elleve plassert i Vogesene. Tre etapper er et rekordantall og betyr at fjellkjeden har ingenting å misunne Alpene eller Pyreneene. Ingen forventer at Tour-arrangøren kan flytte fjell, men nå forsøker de iallfall å flytte vår interesse.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

4. Pyreneene
Tre etapper er lagt til tourens tradisjonelle terreng i Pyreneene, og på papiret fremstår de ut som en god blanding av gammelt og nytt.

Etter en hviledag Carcassonne, hvor rytterne har proppet seg fulle med næringsrik Cassoulet, legger de ut på rittets lengste etappe. 237 kilometer til Bagnères-de-Luchon, som for 53. gang besøkes av la Grande Boucle. Porte de Balès (11 kilometer à 7.7 prosent), som blir siste klatring før nedfarten til mål i Luchon, er imidlertid en novise i Tour de France-sammenheng og er bare brukt tidligere ved tre anledninger.

Den mest minnerike av hvilket da en kynisk Alberto Contador utnyttet Andy Schlecks kjedetrøbbel i 2010. Spanjolen angrep like før toppen og hentet 39 sekunder på en illsint Schleck, som mistet den gule trøyen. Avstanden var den sammen i Paris, men Contador mistet som kjent tittelen etter en positiv dopingprøve. Den kontroversielle episoden omtales som «Chaingate» og har gitt Port de Balès solid fotfeste i historiebøkene.

En årvåken Nibali, som har sitt naturlige angrepsterreng i utforkjøringene, vil prøve å skade Froomes sammenlagtambisjoner her.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Den påfølgende etappen ender på Pla d’Adet og markerer 40-års jubileet av gjenfødelsen til tourlegenden Raymond Poulidor. Denne gang er imidlertid etappen 60 kilometer kortere, og bør inspirere rytterne til eksplosiv og angrepshissig kjøring. Kortere etapper er blitt vanligere i de store etapperittene og har ved flere anledninger gitt fyrverkeri fra start til mål.

5. Bare én tempo
Du må imidlertid 60 år tilbake i tid for å finne sist gang en Tour de France-utgave inneholdt kun én tempoetappe. Året var 1953 og Louison Bobet vant den avsluttende tempoen – 70 kilometer mellom Lyon og St. Etienne, men franskmannen ledet med nesten ni minutter allerede.

2014 forventes å bli et tettere løp. Arrangøren håper nok lite eller ingenting skal være avgjort i sammendraget før den 54 kilometer lange tempoetappen mellom Bergerac og Périgueux. Det kan imidlertid bli vanskelig å konstruere, tatt i betraktning Froomes overlegne allsidighet som etapperytter.

Siste tempoetappe før Paris kan derfor bli en kjedelig formalitet, hvis ikke Yorkshire-dalene, brosteinen, lavfjellet i Vogesene eller nedfarten fra Balès affiserer den store britiske favoritten.