RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Jeg er verken geni eller idiot

Foto: erlend Aas/Scanpix
Sist oppdatert:
Under en biltur oppdaget Arne Scheie en annonse. Den skulle forandre livet hans.

MAJORSTUEN (Nettavisen): Året var 1971. Trygve Brattli tok over for Per Borten som statsminister. Verdens befolkning nådde 4 milliarder. Ole Paus platedebuterte, mens Øystein Sunde herjet hitlistene her hjemme med «Det året det var så bratt». Fotballspillerne Erik Mykland, Ståle Stensaas og Harald Martin Brattbakk ble født og Arne Scheie ble ansatt i TV-sporten.

Den da 27 år gamle Scheie hadde i utgangspunktet helt andre planer. Sportsentusiasten fra Skedsmo hadde nettopp tilbakelagt en cand.mag.-utdannelse som adjunkt på Universitetet og planen var å bli lærer. Allerede som student hadde Scheie gjort sin inntreden i skolen og med fag som norsk, statsvitenskap og historie som spesialitet var håpet å opplyse unge hoder.

- Den gang var «karrieren» lagt til å være i skolen. Jeg underviste der mens jeg studerte og det hadde sikkert blitt bra, det. Det var det som var tanken, sier Arne Scheie til Nettavisen.

På biltur med Tom Lund
I løpet av 1971 skulle imidlertid det planlagte karrierevalget bli tatt av banen og innbytteren skulle vise seg å få stjernetreff fra 30 meter og klinke ballen klistret opp i krysset. For det var sportsjournalist og kommentator NRK-profilen skulle ende opp som, det vet vi alle i dag. Men hvordan kom Scheie selv inn på tanken? Jo, den kom i løpet av en biltur litt utenom det vanlige.

Siden fotballstjernen Tom Lund hadde flyskrekk, ble det en rekke lange bilturer på Lillestrøm-helten på denne tiden. To av disse turene var Scheie så heldig at han fikk være med på.

- I 1971 var jeg med Tom Lund på to store bilturer, en til Bodø, der det norske ungdomslandslaget skulle spille mot Nord-Norge, og en til Stavanger, der det norske A-landslaget skulle møte amatørlaget til England. En venn av Tommy kjørte og jeg fikk være med. På turen til Bodø oppdaget jeg for første gang annonsen om et ledig vikariat i NRK, forteller Scheie.

- Jeg tenkte at jeg kan jo prøve dette, siden vikariatet bare var på seks måneder. Men selv etter å ha vært i NRK og møtt ledelsen hadde jeg ikke noen stor tro på at jeg skulle få jobben. En dag så ringte likevel Jarle Høysæter og sa at jeg var ansatt for å lage sportsrevy hver søndag, og det var det. Da vi kom til 1972 fikk NRK en ledig stilling og jeg ble bedt om å søke, sier han.

Siden har det gått slag i slag for Skedsmo-gutten. Han ble etter hvert en kjent og kjær stemme for alle som fulgte fotball og hopp, og loset nordmenn gjennom både tippekamper og hoppuker. Sport på fjernsynet var for alvor på vei til å bli et fenomen på 1970-tallet og Scheie havnet midt oppi det hele. Og det startet altså med denne bilturen, en tur Scheie fortsatt husker godt.

- Vi kjørte helt fra Lillestrøm til Bodø, det synes jeg var imponerende, og så kjørte vi hele veien tilbake etter kampen. Det samme gjaldt for Stavanger. Hvor langt det var? Det burde jeg visst, men jeg synes ikke turen var så veldig lang med så hyggelig selskap. Alle hadde skjønt for lenge siden at det var noe helt unikt med Tommy og bare det å få være med var stort for meg.

Og sånn for ordens skyld. Tommy Lund spilte 15 sesonger for Lillestrøm i perioden 1967-1982. Han fikk 47 landskamper og er regnet som en av Norges beste fotballspillere noensinne.

- Dette er litt på siden, men da vi reiste hjem fra Stavanger og hadde kommet til Vestfold litt utpå morgensiden, fikk vi tak i en avis der Agnar Larsen, tidligere landslagssjef i fotball, hadde skrevet i Aftenposten om Tommy og Tommy trodde nesten ikke at det var mulig å få så god kritikk. Han mente at han ikke hadde vært så god selv, men det var noe av det unike med Tom. Han var jo eventyrlig god og vi som hadde fulgt ham hjemme på Lillestrøm visste at han var et talent helt utenom det vanlige. Det var veldig morsomt å få være med på de turene, husker Scheie.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Scheies cupfinalehull
1971 har nå blitt til 2011 og Arne Scheie er fortsatt en sentral person i NRK-sporten. Nettavisen fikk møte den rutinerte og kunnskapsrike kommentatoren en forholdsvis grå og trist høstdag, men selv om været ikke var noe særlig å skryte av i Oslo, var stemningen på kontoret til den nå 67 år gamle TV-profilen god. Fotball, fotball, fotball og litt hopp ble fort samtaleemnet.

Scheie skal søndag kommentere sin 18. cupfinale i karrieren, dette året mellom Brann og Aalesund, og det tradisjonsrike oppgjøret er alltid et høydepunkt for veteranen. Cupen betyr faktisk så mye for Skedsmo-gutten at han har sett samtlige finaler i turneringen fra 1953 og fram til i dag. Eller rettere sagt, nesten alle. For selv Scheie har et lite hull og det finner vi tilbake i 1973.

- Det er litt interessant hvordan det skjedde. Hvis vi går tilbake til 1973, da ting var litt forskjellig fra 2011, hadde jeg levert inn et forslag om å reise og lage et innslag på Jan Stenerud, kicker i Kansas. Det hadde jeg fått gjennomslag for og da det kom til vurderingen rundt cupfinalen, sa ledelsen at jeg skulle til USA., så jeg fikk ikke dekke cupfinalen det året, forteller 67-åringen.

Og slik gikk det til at Scheie gikk glipp av 73-finalen mellom Strømsgodset og Rosenborg. Det var nok heller ikke mye trøst at journalisten fikk dekke juniorcupfinalen mellom Pors og Brann i Porsgrunn det året. Tre år senere var han imidlertid på plass da Brann møtte Sogndal i cupfinalen. Dette året fikk Scheie kommentere kampen på Ullevaal stadion for aller første gang.

- Når du er interessert i idrett og er så privilegert at du får jobbe med dette, er det stort bare å få kommentere og få være med på cupen. Men den første cupfinalen, jeg vil alltid huske den første. Jeg klatret opp på taket på gamle Ullevaal og kommenterte Brann - Sogndal. Brann vant kampen 2-1 og et litt pussig poeng ved den finalen var det som skjedde senere på kvelden.

- Da var det en utveksling mellom landene på sport og det kom usedvanlig mange henvendelser til Norge den kvelden. Det var nemlig så dårlig forhold ute på banen at det var lagt på sagflis og utlendingene oppfattet dette som snø. Derfor ville alle ha kampen, for folk ville se dette. Høydepunktene fra den cupfinalen ble sendt over hele Europa. Det er litt morsomt, sier Scheie.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Tilbud om sprit før kamp
Til tross for at Scheie har satt stemme til nesten 20 cupfinaler, er det kanskje den gamle gode tippekampen fra England som har vært med å gjøre 67-åringen til den folkekjære kommentatoren han fortsatt er i dag. Debuten i England kom allerede i 1973, stedet var Filbert Street og oppgjøret var Leicester mot Spurs. Og det var en smånervøs Scheie som troppet opp på balløya.

- Jeg husker fortsatt alt rundt det veldig godt. Spenningen, taket på Filbert Street, og den engelske veilederen som prøvde å skjenke meg rom og cola før kampen slik at jeg skulle roe meg ned. Han sa det hadde gitt gode resultater med danske og svenske kommentatorer tidligere. Jeg husker kulda, blåsten og den fæle stigen opp til taket. Alt sitter som om det skulle vært i går.

Scheie takket imidlertid nei til «en stram en» fra engelskmannen, men kom seg likevel helskinnet gjennom det hele. Totalt fikk han med seg 123 tippekamper fra England, før NRK måtte gi slipp på den så smått sagnomsuste lørdagsunderholdningen. 67-åringen beskriver tippekampen, som på mange måter har blitt et fenomen i norsk TV-historie, som en aldri så liten revolusjon.

- Det var på en måte TV-historie fra 1969 og framover når det var så lite tilbud ellers. Folk fikk en kamp direkte inn i stua på lørdager, kombinert med tippingen. Tipping og fotball på den tiden var noe helt spesielt. Jeg visste allerede den gang at dette var godt stoff, Men det har slått meg sånn i ettertid, når jeg treffer mennesker som var interessert på 1970- og 1980-tallet, hvor godt stoff det egentlig var. Folk snakker om dette som sine beste minner. Lørdag var det tippekamp med grøt eller hjemmelagd pizza. Det var et ritual. Og plingingen, selvfølgelig, sier Scheie.

NRK-profilen følger fortsatt godt med på engelsk fotball, og selv om økonomi nå har blitt en sentral aktør i toppligaen på balløya, synes Scheie fortsatt at både sjarm og spenning er intakt.

- Dette har blitt en verdensidrett i England, med de beste fra hele verden. Da jeg kommenterte var det bare de beste fra de britiske øyer i ligaen, stort sett. Det var jo en sensasjon om det kom en utlending på banen. Men det nytter ikke å sammenligne verken TV-produksjon, fotball eller noe annet før og nå. Og heldigvis er det sånn, at ting går i etapper, mener kommentatoren.

- Det ville vært urettferdig å sammenligne svarthvittbildene fra Molineux i 1969, med avbrudd i spillet, med det som kommer i dag. Det er jo en industri nå. Jeg synes det er sjarmerende og spennende i dag også, men det er mange som mener at gresset alltid var grønnere før. Men det vet vi jo at det ikke var. Men kan vi egentlig kalle det «engelsk fotball» i dag? spør Scheie.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Vil helst se fotball alene
Nå som han ikke lenger kan overvære kampene i England fra kommentatorplass, liker Scheie å se fotball hjemme innenfor husets fire vegger. Der har han alle de nødvendige kanalene.

- Er det noen i Norge som ser mer fotball enn meg? Joa, det er vel sikkert det. Noen følger med på den ene måten, mens noen følger med på den andre. Jeg følger med på både kutt og resultater og føler meg veldig privilegert der. Jeg har i mange, mange år nå også hatt engelske kanaler. Så jeg slipper å gå ut og se kampen. Det er rart, det der. Jeg liker å se fotball alene.

- Jeg er ikke sånn sosial at jeg gjerne vil sitte sammen med 50 andre mennesker og drikke øl på en pub. Jeg vil gjerne sitte å høre kommentaren og se bildene. Det å reise til England eller Tyskland for å se kamp har jeg blitt mer skeptisk til. Jeg har opplevd å få billetter bak mål. Da blir noe av nytelsen med fotball borte. Du kommer så langt unna og får ikke taket på alt.

Veteranen savner heller ikke tiden med tippekamp og store fotballmesterskap på NRK, men mener det er synd for rikskringkastingen at det stadig blir mindre sport som går direkte der.

- Det gjelder ikke bare for NRK, men for alle allmennkringkastere som har en forpliktelse til å sende litt av hvert. De kan ikke bare kjøre på en ting, og NRK skal ikke tjene penger. Slik er utviklingen. Jeg kan faktisk tidfeste første gang jeg tenkte over dette. Det var i 1990 under cupfinalen mellom Crystal Palace og Manchester United. På grunn av den plasseringen vi fikk da i kommentatorboksen, slo det meg, og det var også flere som sa at det nå var mer konkurranse og at det ikke bare var BBC lenger. «Nei vel, det er vel ikke det, da», sa jeg til det, sier han.

OL i 2014 vil gå hos konkurrenten TV 2. Den kommersielle TV-kanalen har også rettigheter til en rekke andre store idrettsarrangement de kommende årene. Dette betyr at hopprennet under 2014-lekene vil gå uten Scheie i bua. Noen flere mesterskap i fotball, som VM og EM, blir det nok heller ikke på Skedsmo-gutten med det første. Også der har andre aktører overtatt for lengst.

- Det er trist for NRK og seerne. Jeg ønsker TV 2 lykke til, det blir sikkert bra, det. Men etter å ha hatt OL i 60 år, og jeg kan ikke skjønne at NRK har gjort seg bort på noen som helst måte, er det jo klart det er trist. Men sånn må man ta til etterretning. Jeg får ikke gjort noe med det. Det er en utvikling, det der. Arne Scheie overlever uansett, men det er verre for NRK, sier 67-åringen.

- Det er NRK jeg tenker på her. Kommentatorer kommer og går, men NRK skal bestå. Om jeg noen gang har vurdert å skifte til en annen arbeidsgiver? Det har jeg aldri vurdert. Jeg har fått spørsmålet om jeg kanskje skal gjøre noe annet, eller være hos noen andre, men det har aldri vært reelt for meg. Men tanke på alt jeg har opplevd i NRK, hvorfor skulle jeg skifte beite?

(artikkelen fortsetter under bildet)

Det handler om poengene
Scheie blir tydelig engasjert når han snakker om NRK. Scheie blir i bunn og grunn svært engasjert uansett hva han snakker om og dette har også blitt ett av hans varemerker. Engasjement og kunnskap, det er liksom Arne Scheie, det. Mannen som kan fortelle deg alt du trenger å vite om fotball og hopp. Mannen som er et vandrende leksikon. Eller? Er du virkelig det, Arne Scheie?

- Jeg har nok hukommelse for det jeg mener er poenger. Hvem som spilte ytre venstre på Selbak i 1952 er liksom ikke noe stort poeng, men hvis vedkommende har vært i en finale og scoret fire mål eller gjort noe slik, så er det verdt å holde på. Det er dette jeg er opplært til. På 1960-tallet hørte jeg mye på BBC og synes det var imponerende hva de hadde. De hadde bestandig poenger ved fotballkamper og spillere. Det er den linjen jeg prøver å legge meg på også. Men du vet, for hver time nå så kommer det noe nytt, så det vanskelig å holde oversikten, sier han.

Og akkurat dette med poenger har alltid vært en viktig del av det Scheie gjør for å forberede seg til en kamp eller et hopprenn. Forberedelsene gjøres også på den gode gamle måten.

- Jeg har lært at kunsten er å bruke disse poengene når de er relatert. Statistikk kan brukes til så mye, hvis det blir straffe, utvisning, hva som helst. Det er der poengene skal være. Det er ingen vits å begynne med dette, men få det inn der det passer. Der tror jeg de fleste norske kommentatorer har gått en god skole hos de engelske kommentatorene, fortsetter 67-åringen.

- Jeg er av den gamle skolen, så jeg noterer ned ting. Jeg har for eksempel en bok hvor jeg noterer ned at som er viktig om cupen. Jeg prøver å tenke på hva som er de gode poengene i cupen og ved denne finalen. Det må jo ligge noen gode poenger der. Også har jeg jo som alle andre internett, for all del. Men du kan jo ikke alltid stole på det som ligger på nettet, sier han.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Bruker ikke bærbar PC
På det passe store og godt opplyste kontoret finner vi spor av en lang karriere innen sportsjournalistikken. Notatbøker, fotballprogrammer, terminlister og almanakker har Scheie tatt vare på i en mannsalder. Når han skal i aksjon støtter han seg på såkalte plater og bøker. Noen bærbar PC finner du i hvert fall ikke foran Scheie i kommentatorbua. Det trenger han nemlig ikke.

- Under Lillehammer-OL ble det sagt at vi ikke behøvde å forberede oss på noen ting, fordi vi bare kunne gå inn på PC-en eller i kommentatorsettet og ta ut det vi trengte, men de som tror det bare er å gå inn på PC-en når det blir en scoring, eller vi skal kommentere en hopper, den har ikke drevet mye med kommentering. Det må jo sitte der og da, forteller NRK-kommentatoren.

- Det er noe jeg har lært av Per Jorsett, som er i den situasjonen at han kan utrolig mye, nær sagt mer enn de fleste i verden, hvert fall de fleste i Norge. Da jeg kom til NRK sammen med Knut Bjørnsen så sa Jorsett at det viktigste for en journalist, i dette tilfellet en sportsjournalist, er å vite hvor du har det gode poenget når du trenger det. Det er ingen som kan forvente at du skal gå rundt å huske på slikt, men om noe skulle skje, er det greit å vite hvor du finner det. Når det gjelder meg så finner jeg dette i bøker og oppslagsverk som jeg drar med meg, forklarer Scheie.

Etter at internett kom har det blitt en mye enklere jobb å samle informasjon. Faktum er likevel at i store deler av den tiden Scheie har jobbet som journalist har ikke internett vært et alternativ. 67-åringen har derfor måttet bruke andre metoder for å tilegne seg kunnskap. Interessen for fotball startet imidlertid lenge før han startet i TV og også som ung var han en ivrig infosamler.

- I tillegg til å notere har jeg brukt oppslagsverk. Før internett kom var det om å gjøre å ta vare på gamle programmer, terminlister og almanakker. Jeg har masse slikt liggende i et skap på kontoret mitt. Da jeg var ung fikk vi info fra aviser og radio. På den tiden var det ikke engang søndagsaviser, så vi var veldig spent på mandagsavisene. Jeg husker hjemme på Skedsmo så måtte vi komme oss til Lillestrøm for å kjøpe de engelske søndagsavisene, eller i verste fall måtte vi til Oslo. Jeg husker godt at bladet «Tips» startet med lagoppstillinger fra England og det var svære greier. Men det var ganske sent det også. Selv da jeg begynte å kommentere tippekamper hadde vi ikke mye oppslagsverk. Så vi fikk informasjon gjennom engelske kolleger og aviser.

Scheie kan også fortelle at han hjemme har fullt av kladdebøker og den slags med fotballskriblerier. Som unggutt var han, som unggutter flest, også svært opptatt av den fascinerende idretten.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Straffesparket i Marseille
Men uansett hvor lenge du har fulgt fotball og uansett hvor mye du kan om en idrett, er det umulig å ikke gjøre feil i ny og ne. Som Scheie selv sier er dette kun et bevis på at vi er mennesker.

67-åringen er likevel ikke glad i å gjøre feil. Scheie mener fakta og resultater er noe man ikke kan bomme på i jobben han har, men at det også for han noen ganger «går ei pølse i slaktetida».

- Etter den første tippekampen kom det en kollega bort til meg og sa: «Det ble 3-0?». Ja-ha, det ble 3-0, hvorfor spør du om det? Visste du ikke det? Vi har jo begge sett kampen, tenkte jeg. Det viktigste med dette er å ha rett resultat og fakta riktig. Det er i ettertid veldig vondt å misse på slike ting. At det sto 0-0 til pause og at det ene laget vinner sånn og sånn, skal være riktig.

- Sånn i farten har det selvfølgelig gått ei pølse i slaktetiden og jeg har sagt 1-1, mens det står 1-0. Men for å være ærlig, i ettertid synes jeg det kanskje er verst å høre alt det der om straffesparket i Marseille. Hvor Rekdal havnet i galt fylke og i gal klubb og alt ble galt. Det rare med det, er at det er en av få kamper der jeg har fått mange positive tilbakemeldinger.

Scheie sikter selvsagt til den berømte VM-kampen mellom Norge og Brasil i Frankrike i 1998. Brassene tok ledelsen ved Bebeto, før Tore André Flo utlignet. Helt på tampen fikk Norge straffe og Scheie gikk bananas. «Er det straffespark», gjentok kommentatoren tre ganger etter at Tore André Flo hadde blitt holdt i trøya inne i feltet. «Det er det», svarte sidemann Lars Tjernås.

- Jeg hørte en etterligning av dette her om dagen, det er vel tre ganger jeg sier: «Er det straffespark?» Det understreker at vi ikke så det som skjedde, det var jo ingen på banen som så at Tore André ble dratt ned. Vi lurte på om dette var mulig. Han kunne jo ikke blåse frispark imot Tore André og alt omkring det som skjedde der og da, forteller Scheie fra den magiske kvelden.

Da Kjetil Rekdal noen minutter etter det første utbruddet satte straffesparket i mål, tok følelsene igjen overhånd. «Kjetil Reknett fra Molde og Werder Bremen», utbrøt Scheie på direkten.

- Hva kalte jeg ham? Rekvik, var det? Og Werder Bremen, nei, forstår du? Men det er også det som er så fascinerende med kommentering, i det øyeblikket, og jeg sier ikke at jeg går god for det, men der går kommenteringen over fra hjernen til hjerte. Det blir følelser. Det var helt uvirkelig da det gikk opp for meg at vi hadde fått straffe. Her kan Norge slå Brasil, forteller han.

- På kvelden, før jeg ringte hjem til bestevennen min, var jeg litt urolig, men da han sa at det var helt eventyrlig stemning og folk hoppet ut av hus og heim og løp ut i de store byene, da fikk jeg roet meg litt. Det å gjøre faktafeil som ligger der for ettertiden, det liker jeg ikke, altså. Men når det kommer til stykket, heldigvis, så er det ingen fasit på hvordan du skal kommentere og det er ingen fasit på hvordan du skal lage et intervju. Du legger igjen en del av deg selv. Det tar oss tilbake til engelskmannen som spurte om det ble 3-0. Det kommer jeg aldri til å glemme, sier han.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Et sted mellom geni og idiot
Den 23. juni 1998 var imidlertid ikke første gangen Scheie gikk av skaftet i kommentatorbua. Også en episode under ski-VM i Thunder Bay i 1995, har blitt en del av norsk idrettshistorie.

Da hopperen Tommy Ingebrigtsen mot alle odds gikk hen og vant gull under mesterskapet gikk Scheie tom for superlativer. Dette løste han på følgende måte: «Får jeg kysse deg, Jon», sa Scheie og henvendte seg til sidekommentator Jon Herwig Carlsen. Scheie selv synes dette i grunn var en naturlig reaksjon, men forstår ikke helt hvorfor den har fått så mye oppmerksomhet.

- Det blir veldig mye fotball og veldig mye hopp, og i en slik situasjon skal man jo være fagmann. Det er det samme for de som kommenterer nobelprisutdelingen eller et bokprogram. Men når jeg gjør noe som er litt på siden, som den kampen i 1998, eller når jeg spør Jon Herwig Carlsen om jeg kan kysse ham, så er det liksom det jeg får høre i ettertid. Folk har sagt til meg: «Det var så morsomt da du ville kysse Jon». Det blir lagt merke til når enn går litt utenfor det som er normalt, men det er vel som det er, både på godt og vondt, sier Scheie om episoden i 1995.

- Jeg vil gjøre jobben min. Om jeg er satt til å kommentere en fotballkamp eller et hopprenn, så vil jeg gjøre det på beste måte. Jeg følte vel det, den gang med Tommy, at jeg gjorde det på beste måte. Det var nesten en like stor overraskelse som at du eller jeg skulle vunnet, vel ikke så stor da, men det var stort og vi hadde brukt alle superlativene vi hadde, så sier jeg da til Jon: «Kan jeg kysse deg», og ja, sånn er det. Feil gjør du, men den dagen du ikke gjør feil lenger så er det noe galt. Jeg forsvarer ikke feil, men det viser at vi er mennesker, konkluderer han.

Et annet eksempel på det Scheie her peker på, kom under en tippekamp mellom Watford og Liverpool. En helt alminnelig kommentar ble nemlig tatt veldig godt imot av seerne hjemme.

- Jeg hadde en tippekamp mellom Watford og Liverpool, der det plutselig dukket opp et bilde av Elton John. Da sier jeg at det var hyggelig at han hadde tid til å være til stede her, for i morgen skal han ha konsert i Earls Court i London. Det var vel dette jeg fikk flest positive henvendelser om fra alle tippekampene jeg har vært med på, forteller Scheie om kampen i Watford.

- Jeg undervurderer ikke publikums røst, som det heter, men blir du skjelt ut et sted, er du som regel geni et annet. Jeg har tatt vare på en del avisutklipp fra mange av de store mesterskapene. I 1998 det var helt elleville tilstander, selv i en svensk avis. Da syntes jeg det var hyggelig, men jeg visste at det sikkert lå mellom det og en som mente jeg var idiot, sier han.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Scheies verste jobbmareritt
Når det kommer til stykket lander vi vel et sted mellom geni og idiot, de fleste av oss. Du skal imidlertid ikke se bort ifra at Scheie følte seg en smule nærmere idiot enn geni under en tippekamp mellom West Ham og Leeds. Da omtalte den norske kommentatoren West Hams Ian Bishop som Trevor Morley. Angivelig i hele 17 minutter. Scheie selv mener imidlertid det var 16 minutter.

- Helt riktig. Det var veldig, veldig forunderlig. Jeg satt og snakket om Bishop, så sa jeg at Morley har tilknytning til Norge. Jeg tror det pågikk i 16 minutter. I ettertid er det bra jeg ikke sa navnet hvert sekund. Morley var ikke så sentral. Men som jeg har sagt, så hater jeg å gjøre faktafeil, det skal du ikke gjøre. Vurderinger får man ikke gjort noe med, men faktafeil er ikke bra, sier han.

Dette er likevel ikke Scheies verste mareritt som kommentator. 67-åringen har selv en god historie som understreker hva han mener er det absolutt verste en kommentator kan oppleve.

- Det noen småhistorier om kamper som har blitt ødelagt. Det var en kamp mellom Milwall og Arsenal, og dette husker jeg som om det var i går. Brian Marwood spilte for Arsenal og skjøt fra 20 meter. Det var en fantastisk ball i krysset. Med en gang det skjer kommer reprisen og da sitter jo ikke jeg og ser ut på banen, jeg ser episoden på monitoren. Når reprisene er ferdige er spillet i gang igjen. Det begynner jo ganske raskt. Plutselig dytter den svenske kommentatoren borti meg og spør: «Målet ble annullert, ikke sant»? Da er kampen ødelagt for meg, erindrer Scheie.

- Jeg har ingen mulighet til å spørre noen om det. Jeg sitter og ser på monitoren. Det er en fantastisk scoring og det er ingenting som tilsier at den skal bli annullert. Så jeg kjører på at det er scoring. Da slår det meg. Jøsses, har det skjedd noe nå? Mens jeg har sett på monitoren? Har det skjedd noe jeg burde hatt med meg? I dag ville du selvfølgelig fått beskjed om slik, sier han.

Egentlig så fortalte Scheie denne historien for å videre kunne fortelle følgende:

- Grunnen til at jeg nevner denne situasjonen, er en BBC-kamp mellom Liverpool og Manchester City. Ray Kennedy, Liverpool-spissen, var oppe i duell med Citys keeper og headet i mål. Og da skjer det som jeg mener er det verste du etter min mening kan oppleve som kommentator. BBC-kommentatoren sier: «Det er en fantastisk scoring, Kennedy er høyere enn keeper og header i mål». Det er samme situasjon for ham. Han sitter og ser på en million repriser. Dette er altså i første omgang, så blir det pause. Da får kommentatoren produceren på øret som sier: «Her nede, Alan, så sier de at det står 0-0». Målet har blitt annullert for angrep på keeper, men det har han ikke fått med seg. Han har trodd det har vært 1-0. Det er noe jeg aldri vil glemme.

(artikkelen fortsetter under bildet)

- Har overgått min villeste fantasi
Det som startet under en biltur til Bodø i 1971 har etter hvert utviklet seg til en 40 år lang bemerkelsesverdig reise gjennom både norsk og internasjonal idrett. Arne Scheie har vært med på mange av de største øyeblikkene i norsk idrettshistorie og har på mange måter blitt en del av dem. Straffesparket i Marseille er legendarisk og det samme er hoppgullet i Thunder Bay i 1995.

Scheie har vært stemmen som har guidet oss gjennom tippekampen, mannen som har gitt oss hoppfakta på vinterstid og utvilsomt vært med å forme TV-kommentering slik vi kjenner det.

Høydepunktene er mange for mannen som søndag skal lose oss gjennom cupfinalen mellom Aalesund og Brann. De er faktisk så mange at han selv ikke klarer å trekke fram det aller største.

- Da sier jeg som Ole Brumm: Ja takk, begge deler. Jeg er så heldig at jeg er med på vinterstid og med fotball, og det er jo fantastisk. Som en nordmann, som har vært med noen år, kommer jeg ikke utenom OL på Lillehammer i 1994, med det som skjedde i Kollen i vinter som en god nummer to. Den folkefesten og det været som var på Lillehammer var stort. «Best ever games», som han sa Juan Antonio Samaranch. Og da jeg også fikk oppleve dobbelt seier i hopp, var jo det eventyrlig, sier Scheie om sine største opplevelser på vinterstid.

- Også har vi vært inne på det som skjedde i Marseille. Det å slå Brasil, verdens beste fotballag, i en VM-kamp, det er svært. Vi har de to englandskampene som også var vidunderlige. Den første helt uventet i 1981, mens det var litt annerledes i 1993. Engelskmennene ble jo litt redd oss i den kampen og ga opp når vi kjørte over dem. Men også det å få være med på min første tippekamp, min første NM-finale, det første VM. Høydepunktene står i kø, fastslår 67-åringen.

Kort oppsummert sier han følgende om karrieren som sportsjournalist:

- Det har vært en reise gjennom idrettshøydepunkter, som jeg aldri, i min villeste fantasi, kunne forestille meg da jeg gikk på folkeskole og var interessert i fotball og ski hjemme i Skedsmo.

PS: Her kan du lese de andre utgavene av «Det store intervjuet»:
1: Kjetil Rekdal
2: Aksel Lund Svindal
3: Alexander Dale Oen

4: Mix
5: Per-Mathias Høgmo

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere