RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Luis Suarez er en skam for Liverpool

Foto: Peter Byrne / Pa Photos
Sist oppdatert:
- Det var noe man var stolt av, det å være Liverpool-fan. Det er det ikke lenger.

(Spalten «20 tanker om Premier League» utgår denne uka, på grunn av sykdom. I stedet kommenterer Nettavisens sportssjef Roy Kvatningen situasjonen i Liverpool).

«Now that you’ve been broken down, got your head out of the clouds, you’re back down on the ground and you don’t talk so loud and you don’t walk so proud anymore»

Guns ‘n Roses, «Estranged»

KOMMENTAR: Det var noe man var stolt av, det å være Liverpool-fan. Jeg ble fan i 1982, da mine eldre, kule fettere viste fram fotballkortsamlingen sin og jeg likte både navnet til Liverpool og til Kenny Dalglish. Like etter fikk jeg se Liverpool smadre Everton 5-0 i merseysidederbyet. Dalglish storspilte og bidro til at Ian Rush kunne score fire mål.

Jeg forelsket meg i den vakre fotballen, som Dalglish sørget for utpå gressmatten og bestefargode Bob Paisley sørget for fra sidelinjen. Jeg forelsket meg i den vennlige atmosfæren. Liverpool- og Everton-fans satt sammen på tribunene. Paisley inviterte alltid motstandernes manager til en hyggelig fotballprat og sikkert en enda hyggeligere dram i sagnomsuste «The Boot Room» etter kampene.

Det var en barndomsforelskelse.

HTML EMBED

Det var lett å like Liverpool den gang. Det var en klubb som både spilte vakker fotball og som vant mesterskap. Begge deler tørket ut da Graeme Souness returnerte fra Skottland og overtok managerjobben, men den vakre fotballen kom tilbake da Roy Evans overtok.

Det ble ikke nevneverdig med trofeer da Robbie Fowler var på sitt beste (vi snakker siste halvdel av 90-tallet nå), men det var ofte spektakulært og underholdende. Jeg mislikte selvsagt at Manchester United hadde begynt å vinne, men sett bort fra dét hadde jeg lite å klage på. Jeg fikk strålende underholdning de fleste gangene jeg satte meg i sofaen for å se Liverpool spille kamp.

Det var en ungdomsforelskelse.

Jeg så debuten til Steven Gerrard. Jeg husker at han kom inn som høyreback da Vegard Heggem ble byttet ut. Han fikk noen kamper på backen – og var etter min mening ligaens beste høyreback fra første minutt der. Jeg glødet med enhver pasning Gerrard slo, med ethvert skudd han fyrte av.

Jeg var til stede på Westfalen stadion i Dortmund da Liverpool vant 5-4 mot Alaves i en ellevill UEFA-cupfinale i 2001, og jeg danset på utesteder i Oslo da Liverpool sto opp fra de døde i Istanbul i 2005.

HTML EMBED

Merseysidederbyet var ikke lenger like familievennlig, men mirakelet i Istanbul viste igjen at Liverpool var en unik klubb. Hvilke andre fans ville ha sunget «You’ll never walk alone» på stillingen 0-3 i en Champions League-finale?

Så kom kaoset.

Tom Hicks og George Gillett kom til byen med feite løgner og fattige kontoer, gullhåpet forsvant med Xabi Alonso, underholdningen ble borte og timene i sofaene ble bare kjedeligere og kjedeligere.

Jeg satt der likevel. Jeg ventet. Jeg visste ikke helt hva jeg ventet på, ikke før det dukket opp i form av Kenny Dalglish i januar 2011. Frelseren kom tilbake. Nye eiere hadde kommet inn og de lyttet til fansen. Til sånne som meg. Og vi ville ha Dalglish. Jeg ville ha Dalglish. Selvsagt ville jeg det. Det var jo han som gjorde at jeg forelsket meg i fotball, i Liverpool.

Luis Suarez ble hentet inn og Fernando Torres solgt. Det andre var nok uunngåelig og det første virket fornuftig. Suarez hadde overbevist stort i Ajax og for Uruguay. Han hadde også pådratt seg et frynsete rykte, men sånt kvitter man seg fort med i en familieklubb som Liverpool, under en kyndig leder som Dalglish. Sånn tenkte i alle fall jeg.

HTML EMBED

Torres ble erstattet med Andy Carroll, og det bekymret meg litt. Plutselig hadde vi ikke bare hentet inn én spiller med et frynsete rykte, men to. Carroll var en bråkmaker av rang, som flere ganger hadde havnet på kant med loven. Vi betalte 35 millioner pund. Carroll hadde imponert for Newcastle, men bare de fem siste månedene. Jeg stusset, men stolte på Dalglish.

Luis Suarez viste seg fra både en positiv og en negativ side umiddelbart. Han fintet, driblet og scoret mål, men samtidig filmet han ofte og forsøkte å snakke på motspillerne kort ved enhver anledning. Jeg stolte fremdeles på Dalglish, på at hans kyndige lederskap med tid og stunder ville få bort disse unotene, og lot meg blende av Suarez' ellers fenomenale ferdigheter.

Men det ble bare verre. Suarez ble utestengt for rasistisk hets mot Patrice Evra. Dalglish brydde seg bare om å forsvare Suarez, ikke om å ta vare på klubbens omdømme. Heller ikke om å ta skikkelig avstand fra rasisme, et tema man i Storbritannia anser som et av samtidens viktigste.

Karantenen ble sonet og jeg håpte at Suarez skulle komme tilbake som en klokere mann. Nå hadde Dalglish hatt rikelig med tid til å ta en alvorsprat med den uruguayanske spissen. Og Suarez selv hadde hatt like god tid til å revurdere sin oppførsel.

Comebacket kom mot Tottenham. Luis Suarez fikk gult kort for å sparke Scott Parker i ribbeina. Mange Liverpool-fans mener det var et uhell, de fleste nøytrale mener det var med vilje. Uka etter var Patrice Evra og Manchester United motstandere igjen. Suarez kunne endelig legge rasismesaken bak seg ved å ta Evra i hånda og gå videre. Suarez nektet – og Dalglish valgte igjen å forsvare spilleren sin.

HTML EMBED

Dagen etter ble de presset av klubbledelsen til å gå offentlig ut med hver sin beklagelse.

Hvorfor tar jeg opp dette nå? undrer du kanskje. Dette er jo over en måned siden. Vel, jeg tar opp dette nå fordi Luis Suarez igjen har dratt Liverpools drakt gjennom søla. Lørdag bokset han ballen i mål, og om dette ikke hadde blitt oppdaget av dommer Lee Mason, kunne det ha kostet Wigan de poengene som til syvende og sist kan vise seg å redde plassen deres i Premier League.

Jeg kjenner ikke igjen det Liverpool jeg forelsket meg i, det Liverpool hvor stemningen var så vennlig at fansen kunne sitte side ved side på tribunene. Kan hende det er jeg som er blitt voksen, kan hende det var forelskelsen som var naiv. Jeg vet ikke. Jeg vet bare hva jeg ser i dag:

Jeg ser spillere med tvilsom moral, jeg ser fans som forveksler støtte med fanatisme, jeg ser en klubb som dyrker og forsvarer juks og jeg ser en klubb hvor rasisme gjøres irrelevant i forhold til resultater og markedsverdi på spillerne der.

Og vet du hva? Jeg tror jeg har sett nok Liverpool nå. Det er på tide å ta en pause. Jeg kommer tilbake når Luis Suarez har dratt.

Roy Kvatningen
Sportssjef

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere