Gå til sidens hovedinnhold

- Manchester City lærer aldri

Ett år etter klubbens første ligagull på 44 år, er kaoset tilbake.

KOMMENTAR: Det er rom for å diskutere hvorvidt historien til Manchester City er verdt å respektere, men det må i alle fall være åpenbart at klubben burde lære av den. Sjeik Mansour bin Zayed Al-Nahyan og Abu Dhabi United Group (ADUG) respekterer den åpenbart ikke.

De virker heller ikke spesielt villige til å lære av den.

Vi får gjøre et forsøk, vi.

La oss for eksempel gå tilbake til sesongen 1998/99, som var et stort jubelår i Manchester. Byrivalen United vant trippelen den sesongen; Ligaen, FA-cupen og Champions League. Dette står fortsatt som den største prestasjonen et engelsk klubblag har gjort på én sesong.

Hva med City?

Jo da, City vant også mange kamper den sesongen. Det ble for eksempel 1-0-seier på The Moss Rose i september, mot Macclesfield Town. Måneden etter ble et lag som Colchester United slått 2-1 på Maine Road.

Aller best gikk det på Turf Moor, mot Burnley. 6-0! Shaun Goater scoret hat trick i den kampen. City stilte ellers med eksempelvis Nicky Weaver i mål, Gerard Wiekens i forsvar og Ian Bishop og Kevin Horlock på midtbanen.

Manchester City kom seg til playoff den sesongen, og vant finalen – på Wembley – 3-2 etter straffekonk mot Gillingham. Det sikret opprykk. Ikke til Premier League, men fra League One til det jeg foretrekker å kalle andredivisjon, det vi i dag kjenner som The Championship.

Noen lurer kanskje på hvordan en storklubb som Manchester City hadde havnet så langt ned i systemet. Svaret er overforbruk av penger og underforbruk av fornuft. På det verste hadde City – hvis hukommelsen ikke spiller meg et puss – over 40 spillere i stallen på 90-tallet.

Tre år tidligere kunne City for eksempel velge mellom Niall Quinn, Gerry Creaney, Uwe Rösler, Nigel Clough, Mikhail Kavelashvili, Paul Walsh, Carl Griffiths, Fitzroy Simpson og Adie Mike når de to spissplassene skulle fordeles.

Garvede City-fans husker denne delen av klubbhistorien godt.

Den har egentlig ikke endret seg så mye. Utålmodigheten har vært den samme i flere tiår nå. Kjøpegalskapen har vært den samme i flere tiår. Forskjellen er at Manchester City kan kjøpe bedre spillere nå, takket være at pengebingen til sjeik Mansour bin Zayed Al-Nahyan er større enn bingene til Peter Swales, Francis Lee og John Wardle var.

Nå har utålmodigheten altså gått ut over Roberto Mancini, som i fjor ledet Manchester City til klubbens første ligatittel på 44 år.

City ender på andreplass denne sesongen, og har dermed for aller første gang i klubbens historie vært blant de tre beste lagene i England i tre år på rad.

En mager trøst, selvfølgelig, når eierens konklusjon er at Mancini «ikke har klart å oppnå noen av klubbens mål denne sesongen, med unntak av kvalifisering for neste sesongs Champions League» og derfor må sparkes.

Spillerstallen er selvfølgelig råsterk og god nok til å kjempe om ligagullet. Det er fullt mulig å argumentere for at Mancini ikke fikk maksimalt ut at troppen han hadde til rådighet. Det er likevel klokt å ta med i betraktningen at det også finnes andre lag som satser knallhardt og har fabelaktige spillerstaller.

ADUG sier farvel til kontinuiteten med dette managerbyttet, og jeg er overbevist om at det først og fremst skyldes Manchester Citys elendige resultater i Champions League, både denne sesongen og den forrige.

Det er et fair argument, for så vidt.

Jeg skulle likevel gjerne sett at City ville lære litt av historien. Om klubben ikke vil lære av sin egen historie, kunne den jo tatt turen til Old Trafford og sett hvordan United bygde sitt vinnerimperium der.

Det startet i 1986, med å hente den unge manageren Alex Ferguson fra Aberdeen. Han var ingen suksess – United endte på 11.-plass den første sesongen, deretter på 2.-plass, 11.-plass, 13.-plass, 6.-plass og 2.-plass.

United lot ham få en sjuende sesong, og med den kom den første ligatittelen.

Da løsnet det også skikkelig.

Det har gått 27 år og 15 City-managere siden United ansatte Ferguson. Han har sittet alene i managerstolen fram til nå, og belønnet klubbledelsens tålmodighet med totalt 13 ligatitler.

Når han nå gir seg, er det som den største manageren i britisk fotballhistorie. Det ble han takket være klubbledelsens tålmodighet.

I Manchester City er det imidlertid utålmodigheten som råder. Slik har det alltid vært.

Og slik er det fortsatt.

Roy Kvatningen
Sportssjef

Reklame

Black Friday: Her får du oversikt over alle salgene