*Nettavisen* Sport.

Bradley kikker alltid opp mot tribunen når han er på kamp. Der står hans største inspirasjon

ÅRETS TRENER: Stabæks Bob Bradley er Nettavisens valg som årets trener i Tippeligaen.  Foto: Paul Weaver

Bob Bradley (57) om forholdet til kona, konfliktene med pressen og valget om å kaste en Princeton-utdannelse i søpla.

06.11.15 15:25

BEKKESTUA (Nettavisen): «Your tactic was a disaster».

I samme øyeblikk ordene forlater leppene til C Mores Joacim Jonsson, tar Stabæk-trener Bob Bradley et skritt frem og stiller seg ti centimeter unna svenskens ansikt.

Som et rovdyr går han rett i strupen på den som angriper.

«I totally disagree with you. This is just a stupid comment», smeller det fra amerikaneren.

Aldri redd for å ta en diskusjon.

Klikk på bildet for å forstørre.

 

Nå har den autoritære 57-åringen satt av en halvtime til Nettavisen denne høstdagen på Bekkestua.

Avtalen vår sier 15.00, og er det én ting vi har fått beskjed om av folk som kjenner Bradley, er det at vi for guds skyld ikke må komme for sent.

Vi tar ingen sjanser og møter opp på Nadderud 14.45.

To minutter senere åpner det seg en dør. Ut kommer Bradley og går med faste skritt mot Nettavisens utsendte.

«You are early».

På stotrende engelsk prøver vi å kontre med at det er bedre å være for tidlig enn for sen, men får ikke noe særlig respons.

Vi er her for å dele ut pris til Stabæk-treneren. Han vinner Nettavisen-prisen som årets trener i Tippeligaen etter å ha ført nedrykkstruede blåtrøyer til medalje i serien og cupsemifinale.

Inne på Stabæks provisoriske klubbhus finner vi oss noen stoler.

- Det var helt feil, det han sa. Jeg var ikke enig, og da sier jeg det. Det har jeg ingen problemer med, sier Bob Bradley når Nettavisen minner ham på seansen med C Mores Jonsson.

- Har du alltid sagt det du mener?

- Jeg har alltid vært sånn, men ikke alltid med pressen, forteller Bradley.

Klikk på bildet for å forstørre.

HAR JOURNALISTVENNER: - Det var en ung fyr med navn Kent McDill som jobbet som journalist da jeg trente Chicago Fire (1998-2002). Det første han sa til meg var: Jeg kan ingenting om fotball. Jeg var der i fem år, og jeg hadde etter hvert mange fine samtaler med ham. Jeg møtte ham igjen nylig, og da fortalte han at han hadde satt pris på at jeg tok meg tid til ham, og at han nå hadde tatt trenerkurs og ledet laget til sine egne barn. Jeg er heldig som har hatt slike historier. Foto: Paul Weaver


Da han som ung trener for Chicago Fire deltok på en pressekonferanse, fikk han et spørsmål han ikke likte.

Bradley sa det rett ut, han synes spørsmålet var urettferdig.

Da pressekonferansen var over, kom journalisten bort og var misfornøyd.

«Hvorfor tok du ikke opp dette etterpå, nå sa du jo dette foran alle sammen» klagde reporteren.

Den avtroppende Stabæk-sjefen rister på hodet når han husker tilbake.

- Da sa jeg til ham: «Du kan skrive artikler alle leser, og skrive hva du vil, men nå blir du fornærmet når jeg sier noe til deg foran 50 personer? Det er ikke slik det fungerer».

- Når man har fått noen sånne opplevelser, tenker man kanskje at man bør være litt mer forsiktig i fremtiden. Det er ikke verdt det. Etter hvert er jeg blitt mer og mer tilhenger av å si ting som de er, sier Bradley i dag.

Klikk på bildet for å forstørre.

TØFF: Bob Bradley lar ikke pressen slippe unna hvis vi sier noe han er uenig i. Men han kan også delta i lattermilde øyeblikk, og ifølge Stabæk-folk har amerikaneren god sans for humor. Foto: Jon Olav Nesvold (NTB scanpix)


Nettavisen har selv fått kjenne amerikanerens rett frem-holdning på kroppen. Det skjedde etter Stabæks sure 0-1-tap i «seriefinalen» på Lerkendal, da vi prøvde oss med et spørsmål han ikke satte pris på.

Rosenborg avgjorde som kjent kampen med en dramatisk 1-0-scoring på overtid, og da vi snakket med Bradley i pressesonen dristet vi oss til å spørre om «dette viser at Stabæk-laget hans ikke er modent nok til å vinne seriegull».

- Vær så snill, stopp med de spørsmålene. Det er ikke rettferdig. Jeg har et lag som kjemper i 90 minutter, og du spør om en dødball på slutten. Vi kommer hit for å ta tre poeng, og du spør om vi ikke er modne nok. Det er ikke rettferdig, sa en svært oppgitt Bradley.

Han snakket både høyest, fortest og sintest av alle i pressesonen den dagen. Han gjør det ikke alltid lett for pressen, noe det er flere eksempler på.

Da han etter en tippeligakamp ble hentet tilbake til pressesonen for tredje gang, gikk en smålei Bradley, med mobiltelefonen i hånden, bort til journalisten som hadde etterspurt ham.

«Now you call my wife and tell her why I’m late».


- Er du for krevende i intervjusituasjoner?

- Kanskje, men jeg krever ikke halvparten så mye av journalister som jeg krever av meg selv og spillerne mine. Da synes jeg det er rettferdig, sier han.

Han har høye standarder. Fotball er en tøff verden, mener amerikaneren, og enten det er spillere, trenere eller presse, gjør man seg fortjent til respekt.

- Jeg gir det ikke bort gratis. Har det vært tilfeller der jeg føler at noen i pressen ikke fortjener respekten min, og at jeg har gitt dem en kald skulder? Ja. Det er sånn jeg er, sier han.

- Tror du journalister frykter deg?

- Selv med spillerne mine kan jeg være tøff og krevende. Men jeg deler også fine øyeblikk og latter med mange av de ulike reporterne som kommer hit. Jeg sier til dem, hvis jeg slutter å herse med deg, det er da du virkelig er i trøbbel. Hvis du kommer hit uten at jeg kan gi deg «a hard time», hva er moroa da? Men jeg er ikke ute etter å skremme folk, svarer han.

Det sies at ingen i Stabæk våget å snakke til ham den første uka han var i Norge. Og som de dessverre har lært, man skal for all del ikke forstyrre Bradley mens han trener. Tiden på gymmen er hellig, og da skal han være i fred.

Han har allerede gjort unna dagens treningsøkt. Fotograf Paul Weaver går rundt og tar bilder mens amerikaneren lar seg intervjue.

Stabæks pressesjef Oddbjørn Vistnes sitter i rommet og lytter mens Bradley forteller at han setter pris på én ting med den norske pressen; han føler den prøver bli kjent med den ekte Bob Bradley.

- Dere har virkelig ønsket å lære hvem jeg er, hva jeg står for. Jeg har respekt når slikt skjer i pressen, sier han.

Han veksler mellom å si «football» og «soccer». Han bruker det første mest når han er i Europa, og «soccer» når han snakker med amerikanere, sier han.

Klikk på bildet for å forstørre.

FERDIG: Torsdag ble det bekreftet at Bob Bradley er ferdig som Stabæk-trener etter søndagens kamp mot Bodø/Glimt. Foto: Paul Weaver (Nettavisen)


Han er inne i sitt 35. strake år som fotballtrener. Men det var faktisk aldri planen at han skulle få en karriere innen fotballen.

Etter å ha fullført en tøff business-utdannelse på det svært anerkjente Princeton University i USA, fikk han seg en lovende jobb hos matvaregiganten Procter & Gamble.

Ifølge Budstikka ble han håndplukket til jobben.

Mulighetene lå vidåpne for en vellykket businesskarriere.

- Men vi kunne alle se at han ikke var lykkelig, sier broren Jeff Bradley til Nettavisen.

Dette skjedde på en tid i USA da fotball var en liten sport, men Bradley var sikker i sin sak da han fikk muligheten til å overta trenerjobben i Ohio Bobcats.

Bror Jeff husker det godt.

- Min far kunne kanskje ikke forstå hvordan hans egen sønn kunne ta en Princeton-utdannelse i 1980, en tid med veldig lite fotball i USA, og bruke den til å bli fotballtrener. Men faren vår har alltid bedt oss følge drømmene våre. Og nå tror jeg hele familien vår sitter tilbake og smiler, for den «crazy» avgjørelsen på den tiden har vist seg å fungere ganske bra for ham, sier Jeff Bradley.

- Min far stilte noen tøffe spørsmål, han er «old school», men respekterte at det var dette jeg ønsket å gjøre. Jeg visste at en businessjobb ikke var det rette for meg, bekrefter Bob.

- Broren din Jeff beskriver det som et «crazy» valg?

- Kanskje det var det for alle andre, men det var ikke det for meg.

Bradley forteller at foreldrene hans jobbet hardt for at sønnene skulle få muligheter de ikke hadde selv.

- Det setter man pris på, men alle må finne sin egen sti. For å bli suksessfull i livet, må man vite hvem man er. Og det finner man som regel ikke ut mens man går på skolen, sier Bradley.

Klikk på bildet for å forstørre.

TOK MEDALJE: Stabæk ble spådd til å kjempe i nedrykksstriden. Men denne mannen ville det annerledes. Foto: Fredrik Varfjell (NTB scanpix)


Han hadde ingen «backup-plan».

Bob Bradley gjorde som han alltid gjør, han gikk «all in» for å lykkes med fotballen.

«All inn» har han også gått med kona Lindsay. Hun er tilstede på alle kampene Bob Bradleys lag spiller.

Etter hvert har de skapt seg en vane sammen. Før hver eneste kamp bruker Bob tid på å finne kona på tribunen.

- Selvsagt. Jeg har ennå til gode å ikke finne henne.

Han smiler, og vi er usikre på om det er første gang i løpet av intervjuet.

Bob Bradley giftet seg med Lindsay i 1986, og sammen bor de på Sandvika. De er blitt glade i Norge siden de flyttet hit i januar 2014.

- I vår familie er hun utrolig spesiell. Hun er kona til en fotballtrener, moren til en fotballspiller, dette er tøffe jobber. Men den støtten hun viser meg, hun er helt utrolig. Når jeg får nye jobber, reiser vi alltid sammen, og vi er glade for tiden vi tilbringer sammen, sier han.

Uansett hvor «The Bradleys» har bodd i verden, har de alltid funnet ett eller to steder som er blitt «deres».

Når de går ut for å spise, føles det etter hvert ut som de spiser med venner, mener han.

- Det er mer ved meg enn skriking og kjefting på sidelinjen, og den delen av meg skal Lindsay ha all ære for, mener han.

- Hun er utrolig lite egoistisk. Hun var en lovende atlet inne lacrosse og landhockey, men fra vi giftet oss, og i hvert fall fra vi fikk barn, gjorde hun det til sin egen jobb å sørge for at alt var bra for oss andre, sier han.

Hver gang Bradleys navn blir satt i forbindelse med en større klubb, og han ikke får jobben, reagerer kona med sinne.

- Hun kan ikke forstå hvorfor noen klubber ikke engang tar seg tid til å prate med meg. Det gjør henne opprørt. Hun er en utrolig person, «the best», sier Bradley.

Bradley har en stor familie. Kona Lindsay, barna Michael, Kerry og Ryan, og barnebarna Luca og Quinn står han alle nær.

Klikk på bildet for å forstørre.

FAMILIEN: Fra venstre: Sønnen Michael, kona Lindsay, døtrene Ryan og Kerry, Bob helt til høyre. Foto: Privat med tillatelse


Når Bradley blir spurt hvorfor han liker seg så godt i Stabæk, pleier han ofte å bruke uttrykket «good people» som begrunnelse.

Personlighet, verdier og folkeskikk er viktig for ham.

- En av de egenskapene jeg har, som har fungert for meg, er evnen til å vurdere mennesker, sier han.

Det har faktisk hendt at Bradley har satt foten ned for en overgang i Stabæk fordi han ikke likte personligheten til den aktuelle spilleren.

- Vi har hatt diskusjoner og kommet frem til at karakteren og personligheten ikke var tilfredsstillende. Så ja, det har skjedd, bekrefter Bradley.

For amerikaneren er det nemlig ekstremt viktig at folk er skikkelige, profesjonelle.

Som Bradley selv beskriver det:

Good people.

Derfor spør han alltid «hva slags person er dette?» når han får vite om aktuelle signeringer. Han liker å møte spillere før de signerer, og noen ganger får han følelsen av at ting går rett vei.

- For eksempel helt i starten av perioden da vi hentet «Dio» i år. Jeg fikk en følelse av at han var en god person, en god lagkamerat med mye stolthet. Han hadde kvaliteter som kunne hjelpe oss, og vi fant tonen med en gang. Andre ganger dukker det opp spillere der ting mangler, sier han.

Klikk på bildet for å forstørre.

VANT: Årets trener Bob Bradley med Nettavisen-prisen 2015. Foto: Paul Weaver


Bradley har fulgt med på europeisk fotball i mange år før han kom til Norge og Bekkestua. «Jeg husker noen av de veldig gode Rosenborg-lagene under Nils Arne Eggen».

- De har mange gode ideer i dagens Rosenborg-lag også. Er jeg enig i alt? Nei.

LES OGSÅ: Disse vinner Nettavisen-prisen 2015

Han demonstrerer god oversikt over både dagens og gårsdagens fotball i Norge. Både Drillo og den gamle RBK-assistenten Bjørn Hansen blir trukket frem som menn Bradley respekterer.

Stabæk-sjefen ser alle de norske landskampene, til og med noen av ungdomslandskampene, og tror Norge kommer seg til EM i Frankrike neste sommer.

- De har en veldig god sjanse. Per-Mathias og hans stab fortjener ros. I de første kampene i kvaliken prøvde de seg litt frem og forsøkte å finne det rette laget, og den rette måten for dette laget å spille. Litt etter litt har de funnet en miks mellom veldig god mentalitet, de jobber bra sammen som lag og er vanskelige å spille mot. Laget har forbedret seg veldig, og de har en veldig god sjanse mot Ungarn.

Vi nærmer oss slutten av intervjuet. På kontorveggen bak Bradley henger det en signert Manchester United-drakt, men den er ikke hans. «Den hang der da jeg kom».

- Når du forlater Stabæk, hva slags arv (legacy) håper du å legge igjen?

- Legacy. Jeg hater det ordet. Men jeg håper folk vil huske meg for at jeg la hjerte og sjel i klubben. Og at de er stolte over måten klubben har utviklet seg på de siste to årene. Når jeg drar, håper jeg følelsen av det vi oppnådde sammen aldri forsvinner, sier han.

Han reiser seg opp fra kontorstolen. Søndag leder han Stabæk for aller siste gang.

- Jeg har gått inn i dette med hjerte og sjel, sier han stolt.

Ingen i Stabæk kommer til å glemme innsatsen.

LES OGSÅ: Portrett av årets unge spiller

LES OGSÅ: Portrett av årets spiller

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.