RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Diagnose: «Liverpools syndrom»

Foto: PAUL ELLIS (AFP)
Sist oppdatert:
Nettavisens blogger lar seg imponere av rødtrøyene.

Fotball er et fantastisk fascinerende spill. Liverpool, akterutseilt i Premier League, men fabelaktige i Mesterligaen. År etter år. 5-0 over Real Madrid fordelt på to kamper har mer kompetente mennesker enn meg dissekert og gjennomanalysert, men jeg har bare lyst til å si at det er forbausende hvordan et lag kan tape 0-2 for Middlesbrough den siste dagen i februar, for deretter å vinne hårfønende 4-0 over giganten fra den spanske hovedstaden bare halvannen uke senere.

Jeg fatter egentlig ikke hvordan det er mulig å gå fra å være så underpresterende til så overpresterende på så kort tid. Men psykologi har naturligvis mye med saken å gjøre. Det skjer tydeligvis noe med Liverpool-spillerne når mesterligahymnen runger over høyttaleranleggene rundt omkring i Europa. Da kommer det noe over dem, en fandenivoldskhet spillerne i sjeldnere grad inspirerer hverandre til i det daglige Premier League-livet. Kanskje arenaen rett og slett må være så stor for at Liverpool skal kunne ta ut sitt makspotensial. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det er fornøyelig å se på, fordi det virker som om alle regler, alle faste mønstre, forsvinner når Liverpool er med i Europas gjeveste fotballturnering. Da er de kort og godt et helsikes godt fotballag. Sett med liverpoolske øyne er det bare så synd de sjelden makter å holde seg på det nivået særlig lenge. I hvert fall ikke i ligaen. Mye kan tyde på at det er en sykdom som hittil er forbeholdt Liverpool. Det er ingen andre lag blant de europeiske gigantene som minner om Dr. Jekyll og Mr. Hyde i like stort monn som det Liverpool gjør.

Likevel: det sier noe om hvilket nivå den engelske ligaen er på, og det er i hvert fall ingen tvil om hvilken serie som huser den beste fotballen i Europa. Mens England hadde tre av de fire beste lagene i Mesterligaen i fjor, er de samme tre lagene videre til kvartfinalen i år - i tillegg til Arsenal (de var også i kvartfinalen i fjor). De fire siste årene har et engelsk lag vært i finalen. I fjor var det sågar to. Det ser ut til at det bare er Bayern München, AC Milan og Barcelona som kan yte de engelske lagene en form for vedvarende motstand. Andre lag som stikker seg fram, gjør det bare sporadisk. Det er for eksempel lenge siden Real Madrid snuste på det gjeveste trofeet.

Barcelona var for inntil en måneds tid siden totalt overlegne i spansk fotball. Så begynte de å surre, men nå ser det ut til at de har funnet tilbake til storformen. 5-2 over Lyon onsdag kveld vitner om det. Thierry Henry, Lionel Messi og Samuel Eto'o bøtter inn med mål. Lyon har vært suverene i fransk fotball de siste fire-fem sesongene, men lykkes aldri mot sine pokalvinnende europeiske brødre. Det blir med forsøket.

Og vel leder Inter Serie A med god margin, men det er ikke noe kvalitetstegn for serielederen at de har en godtykk Adriano på laget.

Vel er han fortsatt en målfarlig herremann, men for å si det med Ivar Hoff: han burde snarest ta en telefon til Grete Roede. Det er heller ikke noe pre for et lag at en så til de grader over toppen-spiller som Luis Figo fremdeles får spilletid. Silkefot har han fortsatt, men steget er borte. Det trengs i Mesterligaen.

Bayern München imponerte stort mot Sporting Lisboa, men har ikke hatt noen jevn sesong i Bundesliga 1. Likevel kan man aldri avskrive det tyske storlaget, som har rutine fra den europeiske storscenen. Og man er selvfølgelig avhengig av en viss flyt eller flaks for å gå seirende igjennom hele turneringen. Det er derfor ingen lag så langt har klart å vinne turneringen to år på rad. Når marginene er så små, kan det nettopp være dem som vipper i den ene eller den andre retningen.

United var heldige mot Inter, en flyt som kan jevne seg ut allerede i neste runde. Man vet aldri. Det er også noe av den deilige fascinasjonen ved dette spillet.

Til helgen møtes United og Liverpool i serien, og hvis man skulle sammenligne lagenes prestasjoner i Mesterligaen denne uka, er det ingen tvil om hvor favorittstempelet bør ligge før helgens toppmøte de to lagene imellom. Bevares, det var fortjent at United tok seg videre på Inters bekostning, men de var usedvanlig slurvete til tider.

Liverpool imponerte stort og regelrett knuste Real Madrid.

Men til helgen er det likevel en klar fordel United på forhånd, gitt lagenes form i serien de siste månedene. Mens United har cruiset igjennom og vunnet rubbel og bit, har Liverpool - som var så imponerende i høst - bare slitt mer og mer. Og United er fryktinngytende på Old Trafford. Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse på noen hvis United kommende lørdag parkerer Liverpool for godt i kampen om ligatrofeet. Det er også usikkert hvordan en slik rus om feide over Anfield tirsdag kveld, vil slå ut i seriespill noen dager senere. Igjen: vi kan fort få se et utslag av det liverpoolske syndrom, men akkurat mot United tror jeg ikke det. Det handler om resten av sesongen, og det kan være en slags mesterligahymne i miniatyr, spilt på et bitte litt lavere volum. Morsomt og enormt spennende blir det i hvert fall.

Jeg synes for øvrig det er morsomt. Mens dommeren på Old Trafford ikke blåste for en eneste hands (jo, forresten, en hands han opprinnelig vinket videre, men noen sekunder senere blåste for fordi han skjønte at alle de andre utpå der hadde sett akkurat den samme handsen), dømte pipeblåseren på Anfield straffe for noe som aldri var i nærheten.

Fotball. Man må bare elske det.

THOMAS ENGER

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere