RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Heia de store!

Foto: Svein Ove Ekornesvåg (Scanpix)
Sist oppdatert:
KOMMENTAR: Det er bra for norsk fotball hvis de største er best.

Marek Sapara og Roy Miller på skadelista. Landslagsspill for Anthony Annan, Mikael Lustig og Abdou Razack Traoré. Karantene for Mikael Dorsin.

Likevel ledet Rosenborg komfortabelt 2-0 da Steffen Iversen, som har vært syk og dessuten ikke trives på kunstgress, måtte trå til fra benken mot Aalesund.

RBK vant rett og slett lekende lett 3-0 på bortebane over et lag fra øvre halvdel av tabellen.

Nå er Rosenborg ubeseiret på 14 kamper. På de fire siste er det blitt 12 poeng og 11-0 i målforskjell.

Det kalles mestertakter.

Og nettopp lørdagens kamp var en prøve på hvor solide Rosenborg er. Trener Erik Hamrén kunne knapt ha fått bedre svar.

Sto fram
For en så solid seier med et i utgangspunktet så svekket lag viser at RBK har stall til å tåle både skader, karantener – og salg.

Spesielt vil jeg tro Hamrén er fornøyd med responsen fra fire spillere:

* Andreas Nordvik (22) viste at han er en forsvarsspiller som holder mål på øverste nivå. Riktig nok har han foreløpig ikke de offensive kvalitetene til Dorsin og Lustig, men til gjengjeld er han kanskje enda bedre defensivt. Mot Aalesund viste han en timing og dristighet i taklingene som var imponerende, og på den måten hindret han mange potensielt farlige innlegg mot Tor Hogne Aarøy.

* Vadim Demidov (22) viste at han kan mer enn å spille midtstopper. Fylte hullet etter Anthony Annan som defensiv stabilisator på midtbanen på en utmerket måte.

* Kjell Rune Sellin (20) kom inn fra benken og viste at han er moden for større oppgaver enn andredivisjonsfotball. Serverte 3-0 på sølvfat til Rade Prica og var også selv nær ved å score. Brukte de 20 minuttene han fikk til å bygge selvtillit.

Playmaker Skjelbred
* Per Ciljan Skjelbred (22) viste endelig hva som bor i ham, etter å ha vært variabel i prestasjonene egentlig helt siden han pådro seg hjernerystelse mot Fredrikstad så langt tilbake som 3. mai. En vesentlig del av forklaringen er nok at Ciljan endelig fikk sjansen mer sentralt i banen, i Marek Saparas fravær.

I vinter – da Sapara ville bort fra RBK – stilte undertegnede følgende spørsmål: «Kanskje gjør Rosenborg uansett lurt i å dyrke Per Ciljan Skjelbred offensivt sentralt på midtbanen i 4-2-3-1-systemet Erik Hamrén jobber med å drille inn?»

Selvfølgelig har ikke Skjelbred skudd- og pasningsfoten til Sapara. Men nærteknikken er minst like bra, og mot Aalesund viste Skjelbred seg dessuten flere ganger som en kreativ spiller. For eksempel da han satte opp Rade Prica på åpent mål etter 54 minutter, og da han ti minutter senere tryllet fri Steffen Iversen til en gedigen RBK-sjanse.

Dessuten er Skjelbred en vesentlig bedre førsteforsvarer enn Sapara. Det viste han til fulle i forkant av 3-0-målet på Color Line. For det var Skjelbred som etter 75 minutter med intens løping tok seg bryet med å sette AaFK-keeper Anders Lindegaard såpass under press at han misset med utspillet som traff Sellin, som igjen serverte Prica til 3-0.

Med andre ord: Rosenborg har kanskje råd til å miste både Marek Sapara og Anthony Annan (heller dem enn Alexander Tettey og Per Ciljan Skjelbred, sett med trønderske øyne).

Bra for norsk fotball
At Rosenborg viser klasse, er selvfølgelig bra for norsk fotball. En spennende eliteserie er vel og bra, men det kan aldri bli et styrketegn at alle lag er involvert i enten bunn- eller medaljestrid (noen kanskje til og med i begge samtidig!) til langt ut på høsten.

Når fem av 16 elitelag ryker mot motstand fra lavere divisjoner i cupen, er det et varsko.

Derfor var det også bra at Vålerenga slo Sandefjord lørdag, og nå ser ut som en klar medaljekandidat i Tippeligaen. Forhåpentlig klarer også Brann å stabilisere seg på et høyt nivå i løpet av kort tid.

For gullstriden i norsk fotball bør stå mellom tre-fem lag, og det bør være de lagene som har ressursgrunnlag til å kunne opprettholde en stabil organisasjon og ikke minst en solid spillerstall. Det vil si lag som samler 15.000 tilskuere på kampene, og som har et stort næringsliv i ryggen.

Storbylagene, altså. Rosenborg, Vålerenga og Brann. Med Viking, Fredrikstad, Aalesund og Start som de fremste utfordrerne.

Slik er det i alle store fotballnasjoner (uten sammenligning for øvrig). I England handler det om fire lag (alle vet hvilke). I Spania egentlig bare om to. I Italia tre-fire. De samme hvert år.

Får vi stabilitet i toppen nasjonalt, øker mulighetene for at norske lag kan hevde seg i Europa. Suksess i Europa gir penger i klubbkassen, og større muligheter for videre utvikling. Det gjør dessuten norske spillere mer attraktive for storklubber i utlandet – som kan gi ytterligere penger i kassen, og gode norske spillere muligheten til å få utvikle seg på et høyere nivå i større ligaer.

Det vil igjen gjøre det lettere å stable på beina et slagkraftig landslag.

Derfor gjør jeg noe så politisk ukorrekt som å heie på de store.

Les flere sportskommentarer her!

PS. Nettavisens sportssjef Anders Skjerdingstad var subjektiv tilskuer på Lerkendal og fikk med seg de fleste av Rosenborgs hjemmekamper fra 1987 til 2002.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere