OSLO (Nettavisen): 10. september 2017 vil stå seg som en merkedato i Vålerengas historie. Det var dagen da Intility Arena åpnet, og de kongeblå fra Oslo hadde endelig fått et hjem. Dessverre for «Oslos stolthet» endte kampen i 1-2-tap mot Sarpsborg. Dagen etter skulle klubben på ny lide et stort tap på sin nye storstue.
I kampen mellom Vålerenga 2 og KFUM Oslo må Mohammed Abdellaoue ut med skade til pause etter å ha fått en kjenning i høyrekneet. Det samme kneet han måtte reparere som Stuttgart-spiller i 2014.
Han kjenner med en gang at det er noe galt. Kneet har vridd seg. I pausen hovner det opp. Dagene og ukene etter går til å ta bilder, og finne veien videre. Etter noen runder med seg selv bestemmer angriperen seg for å ta kampen nok en gang. En ny operasjon, en ny opptreningsperiode, et nytt stort steg tilbake.
- Jeg fikk beskjed om at jeg opereres halv elleve på formiddagen, og at legene hadde sett for seg et par timer. Da jeg våkna igjen etter operasjonen la jeg merke til at det kun hadde gått en halvtime. Jeg husker jeg tenkte «dette gikk jo fort, det er jo dritbra!», forteller «Moa» til Nettavisen.
- Nektet å akseptere det
Etter å ha fått summet seg, og kviknet til etter bedøvelsen, ønsker legen en prat. Moa ville bare vite at alt hadde gått bra. Optimismen blir til tvil.
- På rommet fortalte legen om hele operasjonen, og at denne typen inngripen ikke ville fungert i lengden fordi skaden var så alvorlig, jeg hadde en bruskskade i kneet, sier angriperen, som får beskjeden enhver fotballspiller frykter:
- Han sa rett ut «jeg anbefaler at du slutter med fotball nå, fordi skaden er så stor». Han forklarte at alternativ var en brusktransplantasjon, som ville gjort at jeg var ute i to år. Selv ikke da hadde jeg vært garantert å komme tilbake.
Samtalen beveger seg over på livet etter fotballen. På å fungere i det dagligdagse. Å kunne leke med sine egne barn.
- Jeg liker å være aktiv, og hadde jeg holdt på videre så hadde jeg fort endt opp med protese. Det ville jeg ikke. Det var et slag i trynet, fordi jeg trodde operasjonen hadde gått så bra.
- Hvordan reagerer man når man får beskjeden om at karrieren er over?
- Der og da er det litt «hva faen?», det er et sjokk. Jeg var fortsatt litt borte på grunn av bedøvelsen, så jeg måtte tenke. Man tenker «wow, hva er det som skjer nå?». Det var en tøff beskjed å få, og så begynner man å tenke «er det virkelig helt umulig å komme tilbake?». Jeg fikk samme beskjed fra to-tre av de fremste legene på kneskader, og de må man høre på. Men jeg tenkte «skal jeg godta deres svar, eller skal jeg kjøre på videre?»
- Du vurderte å blåse i legens anbefalning?
- Ja, jeg måtte gå noen runder med meg selv i starten. Jeg nektet å godta det. Jeg tenkte «dette er ikke slik jeg skal avslutte fotballkarrieren min». Så går det lengre tid, og de første månedene etter at det var over var ordentlig tøffe. Det du elsker mest i livet blir bare dratt fra deg. Det er en jævlig kjip følelse, forteller Abdellaoue.
Vålerenga-yndlingen er åpen om at han ikke hadde gitt opp håpet om en retur på banen, og startet opptreningen mot å fungere i samfunnet med en retur til banen som et endelig mål.
9. desember bekrefter Abdellaoue til Vålerengas hjemmeside at han har spilt sin siste kamp. Karrieren er over. Eller var den det? Det var ikke hovedpersonen selv like sikker på.
- Når jeg tenker over det nå, så var saken død da meldingen kom via Vålerenga. Men jeg nektet å godta det, jeg var fortsatt i en prosess med å akseptere at karrieren min var over. Jeg kom ikke til å spille mer, men det tok tid for meg å forstå.
- Så selv om du hadde gjort intervjuet og bekreftet at du var ferdig som fotballspiller, så hadde du ikke lagt opp i ditt eget hode?
- Ja. På en måte så visste jeg det, men på en annen måte hadde jeg ikke godtatt det. Nå kan vi si at det var en riktig avgjørelse, men for min egen del var det tungt å gi opp noe jeg elsker. Det burde aldri vært noe å tenke over, kneet mitt er ødelagt, det er ingenting mer å hente. Men på det følelsesmessige planet var det bare «faen, ass .. er dette virkelig over?», sier Moa.
Det siste året har han brukt på å gifte seg, reise og å forsøke å finne ut hvor veien går videre. Han har jobbet med Bundesligaen for Viasport, og håper også å involvere seg mer i Vålerenga-systemet i tiden fremover.
- Jeg har trengt en pause og fikk sett mer til venner og familie. Jeg fikk ting litt på avstand for å kunne puste litt. Jeg vil bli i fotballen, og gjøre noe der. Det er der jeg trives, sier Moa.
Benny Gullfot
Starten på en av 2000-tallets største karrierer i norsk fotball kom i Skeid etter at daværende Skeid-trener Kjell Sverre Hansen Wold noterte seg Abdellaoue som stod og hamret ballen i tverrliggeren inne i Linderudhallen med ekstrem kraft.
Han fant ut at angriperen spilte på andrelaget for juniorene til Skeid, men var fast bestemt på at de ekstreme kvalitetene fort kunne gjøre seg gjeldende på enda høyere nivå.
- Jeg husker jeg tenkte «det her er noe spesielt» da jeg så han spille for andrelaget på junior. Vi ville ha han med på a-lagstreninger allerede da, sier Hansen Wold til Nettavisen.
Etter noen treningsøkter ble det fort klart at Abdellaoue var et talent helt utenom det vanlige. Såpass spesielt at Hansen Wold og assistent Petter Halvorsen gav ham navnet «Benny Gullfot» etter de gamle Buster-tegneseriene.
- Det var kallenavnet mitt i Skeid. De mente jeg hadde en farlig venstrefot, og at jeg ofte stod riktig plassert. Jeg kunne nesten stå og klø meg i hodet på feltet, og plutselig lå ballen i føttene mine, og jeg satte den i mål. Kjell Sverre og Petter var de som bygget meg opp. De gav meg sjanser og lot meg kjøre mitt eget løp, det er en stor del av grunnen til hvorfor karrieren min ble slik den ble, sier Moa.
Det var nemlig slik at selv om Hansen Wold og Halvorsen gjerne ville flytte Abdellaoue opp fra andrelaget på junior til elitelaget, så nektet Abdellaoue. Det samme skjedde da de ville flytte ham fra elitelaget til førstelaget for herrer.
- Vi var forsiktige med Moa, fordi vi ønsket at han skulle få ta sine egne valg. Men han var nok et halvt år for lenge på andrelaget for junior, og et halvt år for lenge på elitelaget for junior før han tok steget opp. Vi visste han kunne bli noe spesielt, så vi passet på å ikke rushe det, forteller Hansen Wold.
Abdellaoue selv forteller at på den tiden handlet fotballen om å ha det gøy, ikke at det skulle presteres på førstelag eller at han skulle spille ute i Europa.
- Jeg var ikke klar. Du har noen spillere som alltid må ta nivået og alltid skal opp på a-laget. Jeg ville ha det gøy og spille hver kamp med kompisene mine. Der og da var det ikke så viktig å bli proff. Hadde jeg blitt pusha til å ta stegene tidligere, så hadde jeg slutta med fotball for lenge siden, forteller Moa.
Såpass var Moas dedikasjon til å ha det moro med fotballen at han som 17-åring ikke ønsket å starte kvartfinalen i cupen mot Vålerenga. Abdellaoue hadde nemlig andre prioriteringer:
- Jeg husker kvartfinalen, men det var en interkretskamp jeg mente var viktigere. Da valgte jeg å gjøre det jeg følte var riktig. Jeg bryr meg ikke om det er noe helt ville greier i den andre enden, for meg så var det en viktig kamp for interkrets, og den ville jeg heller spille.
- Men synes du ikke det kan virke som galskap å si nei til å starte en kvartfinale i cupen, som 17 år gammel Skeid-spiller mot Vålerenga?
- Jeg ser bildet, men det er sånn jeg alltid har vært. Jeg gjør ting som er riktig for meg. Jeg skjønner at det høres rart ut, fordi man vil alltid spille de kuleste og viktigste kampene. Den følelsen fikk jeg jo etter hvert. Men der og da var ikke fotballen så viktig for meg. Det var stort og viktig for mange, men kanskje ikke for meg ..
Etter hvert ble Abdellaoue lokket opp på førstelaget sammen med kompisene Daniel Braaten og Daniel Fredheim Holm. Sammen tapte de knepent 1-2 i cupens semifinale mot Rosenborg. 17 år gamle Moa startet kampen på Lerkendal.
Kort tid etter ble Abdellaoue invitert på prøvespill med Rosenborg på La Manga, sammen med kompisen Ibrahim «Ibba» Laajab, som senere spilte for blant andre Vålerenga og Bodø/Glimt. Da oppstod en situasjon tre Rosenborg-legender trolig ikke har glemt.
- Vi hadde en samarbeidsavtale med Rosenborg den gangen, så vi sendte ned Moa og Ibba for å trene med dem. Da hadde Fredrik Winsnes, Ståle Stensaas og Harald Martin Brattbakk kommet senere til oppkjøringen. Så de skulle spille mot Moa og Ibba på kortbane, forteller Hansen Wold.
Det endte med alt annet enn suksess for de tre RBK-stjernene.
- De knuste dem 22-1. De ydmyket dem såpass at Brattbakk slo til Ibba. Vi var bare glade for at Ibba ikke slo tilbake, for da hadde nok ikke Brattbakk reist seg igjen, forteller Hansen Wold.
Abdellaoue smiler når han får høre historien, og bekrefter Hansen Wolds versjon:
- Den treninga der var vi gode og kjørte på. Ibba har noen ferdigheter jeg ikke har sett noen andre ha. Da han kjørte rundt med Rosenborg-gutta, så ble de ganske forbanna. Det ble dårlig stemning, knuffing og slåssing. Det handlet om å vise hvem vi er, og at vi ikke er redde for noen. De var store navn i Rosenborg, men vi var der for å vise oss frem, sier Moa.
- Når Ibba leker med dem, så skjønner jeg at de blir forbanna. Han gjorde bare greia si, og jeg er glad for at han gjorde det.
Abdellaoue forteller at han ikke helt husker om det ble 22-1, men er klar på at det ikke var tvil på hvem vinnerne var den dagen.
- Vi kjørte over dem. Jeg husker de ble forbanna, og det var moro. Vi var to jyplinger, men jeg må helt ærlig si at det var Ibba som stod for showet og dribla dem ut og vekk fra banen. Jeg holdt meg litt i bakgrunn og scoret målene. Ibba dribla dem på rumpa og gjorde dem sure. Det var arbeidsfordelinga!
- Fikk du noe tilbud fra Rosenborg etter dette?
- Nei, jeg hørte ingenting etter det.
Lobbyvirksomhet på Oslo Øst
En klubb det skulle komme tilbud fra var Sandefjord. I 2007 fikk klubben akseptert et bud på Abdellaoue av Skeid, som igjen måtte tenke lenge og nøye over muligheten til å ta steget opp.
- De var i Eliteserien, og jeg møtte Tor Thodesen og Kaz Sokolowski, som styrte der den gangen. De hadde lagt opp et løp for meg om hvordan jeg skulle utvikle meg. Jeg var inne i mitt siste kontraktsår, og valgte å bli værende i Skeid, jeg tenkte at jeg kom til å få flere tilbud, sier Moa.
Et av tilbudene kom fra Lillestrøm. Problemet for de gulkledde var at det ikke hadde kommet på det tidspunktet det kanskje burde for Abdellaoues del.
- Jeg hadde prøvespilt der, men slik jeg forstod det så var jeg ikke ønsket. Det var først da Vålerenga kom på banen at de kom med et tilbud. Da hadde jeg allerede sagt ifra om valget mitt til Skeid, selv om de ville jeg skulle gå til LSK. De samarbeidet på den tiden, men jeg hadde bestemt meg for Vålerenga. Lillestrøm kom for sent, sier Moa.
Men Vålerenga hadde heller ikke vært overbevist om at Skeid-spissen var rett mann i starten.
Ifølge Abdellaoues tidligere lagkamerat, Freddy dos Santos, var det ikke før en av Moas mer kjente ungdomsvenner hadde mast hull i hodet på ledelsen i Vålerenga at de skjønte talentet som gjemte seg på Nordre Åsen.
- Jeg husker godt at Daniel Fredheim Holm maste på Jan-Erik Aalbu og Petter Myhre om at de måtte dra og se på Moa spille. Han kjente ham godt fra Skeid-tida, og så tilfeldig kan det være noen ganger, sier Dos Santos til Nettavisen.
Moa nikker samtykkende når han får høre fra Dos Santos at Fredheim Holm nærmest hadde tvunget ledelsen til å ta turen.
- Daniel Fredheim Holm og Thomas Holm (storebror til Daniel, og tidligere Vålerenga-spiller) var virkelig på jobb for å få meg til Vålerenga, humrer Abdellaoue.
- De snakket med Jan-Erik Aalbu og Petter Myhre, og drev solid lobbyvirksomhet. De ville ha dem til å dra og se noen av kampene mine på Bislett. Da de endelig kom, så scoret jeg mot Mandalskameratene og de likte det de hadde sett. De så en kamp til, og bestemte seg for å hente meg. Jeg hadde et halvt år igjen av kontrakten min, og etter litt forhandlinger ble vi enige om å signere en avtale fra og med 1. januar 2008.
Fra da Moa signerte for Vålerenga i juli 2007 til nyttår skjedde det mye i klubben. Petter Myhre var ikke lenger Vålerenga-trener, og inn kom Martin Andresen og et nytt stort satsningsprosjekt.
Nye penger var i omløp da klubben skulle bli «unike i Norge» og på sikt «unike i Europa» og «unike i verden». Sammen med Andresen kom profilerte stjerner som Kristofer Hæstad og Bengt Sæternes.
- Jeg tror Moa var heldig som hadde signert med Vålerenga før Martin kom inn. Jeg er ikke veldig sikker på om han hadde hentet Moa til klubben da han kom inn, sier Dos Santos.
Hovedpersonen selv tror den gamle lagkameraten er inne på noe.
- Jeg satt med den følelsen selv. Det var et skikkelig satsningsprosjekt, de henta store spiller i «Doffen» Hæstad, Lars Iver Strand og Bengt Sæternes. Jeg er ganske sikker på at Martin Andresen ikke visste hvem jeg var da han kom til klubben, sier Moa, som tror at Dos Santos fort kan ha vært med, noe uheldig, å gjøre at Andresens førsteinntrykk ble en del bedre.
- Du kan ringe Freddy og få en bekreftelse på at jeg dribla han opp og ned under oppkjøringa, og dro tre-fire luker på ham den første treninga i januar. Det kan jo ha vært en grunn til at Martin likte det han så, ler Moa.
Underveis i den oppkjøringen overbeviste Oslo-gutten Andresen om at han var en mann å satse på. Men før den første seriekampen fikk Abdellaoue klar beskjed fra sin nye trener.
Det kom nemlig frem at Abdellaoue ikke hadde fortalt Andresen en viktig detalj før seriestart.
- Martin kom bort og spurte «hvorfor har du ikke vært ærlig med meg?», og jeg skjønte ingenting. De hadde funnet ut at jeg hadde blitt utvist i siste seriekamp med Skeid, som gjorde at jeg var suspendert til serieåpningen. Martin lo godt av det, men var nok litt irritert fordi han måtte kjøre inn en ny spiss. Men han gjorde det også klart at jeg hadde starta, sier Abdellaoue.
To kamper senere kom den første starten. På Åråsen, mot erkerivalen Lillestrøm. Klubben som hadde oversett Abdellaoue etter prøvespill. Han passet på å minne de gulkledde om feilen ved å score to mål, og sikre 2-1-seieren for Oslo-laget.
- Den kampen gjorde alt. Du har hørt om oppgjøret, sett det fra tribunen, men aldri spilt det. Alt bare eksploderte. Alle ville vite hvem jeg var, jeg merka det veldig utenfor banen med media, sier Abdellaoue.
Abdellaoues første sesong på toppnivå ble et lite eventyr. Ni scoringer på 23 kamper i Eliteserien mot lag som Lillestrøm, Rosenborg og Molde var imponerende i seg selv, men dette kom i skyggen av cupeventyret for Moa og Vålerenga.
Oslos kongeblå tok seg nemlig hele veien til finalen på Ullevaal. Der ventet Stabæk, som hadde sust gjennom Eliteserien, og tatt seriegull. Kun noen uker før hadde de ydmyket Vålerenga på Nadderud.
Freddy dos Santos husker begge oppgjørene spesielt godt:
- Vi hadde fått juling, og tapt 2-6 bare noen uker i forkant og visste at hvis vi la oss bakpå kom vi til å tape. De hadde Veigar Pall Gunnarsson, Daniel Nannskog, Alanzinho, Pontus Farnerud osv, Det var et drømmelag, men de hadde én svakhet, forteller Dos Santos.
- Vi visste at de ikke ville ha Sandberg og Skjønsberg (midtstopperne) i én-mot-én-situasjoner. Så da startet vi selvfølgelig med Skeid-gutta våre på topp, og passet på å få dem isolert. Og de kjørte showet for oss.
I tospann, slik som i glansdagene hos Skeid, rev Abdellaoue og bestevennen Fredheim Holm Stabæk i filler. To mål hver og 4-1-seier henger høyt for Moa.
- Det er gode minner når du tenker tilbake på at du spiller på topp med en av dine beste kompiser i en slik kamp. Vi kjenner hverandre godt både på og utenfor banen, og den dagen bare klaffet alt. Det var en helt syk, forteller Moa.
- Hvor står den kampen i forhold til høydepunktet i karrieren?
- Den kampen er noe av det største jeg har opplevd. Spesielt med tanke på det vi gjorde som lag, og at vi egentlig hadde slitt i serien. Hvordan jeg presterte, lagets prestasjon, at Daniel og jeg scora to mål hver ... summen av dette gjør at det var en dag jeg aldri kommer til å glemme, sier Abdellaoue.
Manchester United
Seiersrusen etter cupfinalen hadde ikke rukket å roe seg før ryktene begynte å svirre rundt Abdellaoue. Flere medier begynte å rapportere om interesse fra Manchester United.
Det var uvisst i en god periode hva som egentlig skjedde. Var det tilbud om et prøvespill? Ønsket United å hente Abdellaoue permanent? Takket han nei?
- Det var mye prat om det der ..., sier Moa, som minnes det hele med et stort smil.
- Etter cupfinalen så begynte jeg å kjenne problemene i kneet mitt for første gang. Jeg hadde spilt for landslaget, og det var noe som var galt. Det var noe med menisken, og jeg var ikke hundre prosent. Uka etter begynte man å snakke om at United ville ha meg over på prøvespill, og for å trene med a-laget deres. Da var jeg veldig frem og tilbake, sier Moa.
Til slutt valgte han å la sjansen passere.
- Jeg tenkte «det er ikke vits, jeg er ikke hundre prosent, jeg skal operere kneet». Det var aldri noe konkret tilbud fra United eller at jeg avfeide dem. Jeg måtte operere kneet, og det var det viktigste, sier Moa.
- Jeg kunne ikke dra dit med et halvt kne. Ingen hadde fått noe ut av det. Alternativet her var at jeg dro over og kanskje ikke engang hadde kunnet fullføre treningen. Det hadde sett så dumt ut. Det kunne ha ødelagt ryktet mitt, og ødelagt kneet mitt fullstendig. Det var så klart at jeg måtte operere da United kom på banen at det ikke var vits, forteller mannen som selv heier på et annet lag i rødt i England.
- Så det handlet ikke om at du faktisk er Liverpool-fan?
- Haha, det var det ikke! Men vi kan jo si at det var det! Kanskje jeg bare burde sagt «nei, det kan vi drite i, jeg er Liverpool-fan!» Selvfølgelig hadde jeg dratt over hvis jeg hadde følt meg bra, men det viktigste var å få orden på kneet.
Etter at en overgang til Groningen også falt igjennom ble spissen værende i Norge. Og i 2010-sesongen var det absolutt ingen i Eliteserien som kunne hamle opp med Vålerenga-yndlingen.
- Det året visste vi at vi kom til å score minst ett mål i alle kampene Moa spilte. Da vi hørte om klubber som kom på besøk var det en slags «wow-faktor» rundt ham. Det er noe av det beste jeg har spilt med, forteller Dos Santos, som får gjenklang hos sin gamle lagkamerat.
- Jeg følte meg fantastisk. Jeg følte jeg kunne score i hver eneste kamp. Jeg var inne i flytsonen, laget presterte og jeg følte jeg fikk viste meg fra min beste side, sier Moa.
Livet etter Enke i Hannover
15 mål på 20 kamper, og ti av de på hans siste syv kamper gjorde at tyske Hannover ikke kunne sitte på sidelinjen stort lengre. Sommeren 2010 gjorde de sitt andre fremstøt på spissen.
- De hadde vært på meg helt på slutten av overgangsvinduet i januar i 2010. Da hadde de fulgt meg i ett år, kanskje litt mer. Jeg var på La Manga på oppkjøring, og det var tre-fire dager til vinduet stengte. De måtte forsterke og ville ha meg i januar. Da var det snakk om lån med opsjon på kjøp, og det var jeg klar for. Vålerenga hadde gjort det klart at det ikke ville skje, forteller Moa.
Seks måneder senere gjorde Hannover, som hadde holdt seg i Bundesligaen med nød og neppe, alvor ut av interessen for Moa, og hentet han til Tyskland.
Dennis Draber driver nettstedet 96Freunde.de, som er en av Tysklands største Hannover-sider, og husker kun Abdellaoue med positivitet og glede.
- Abdellaoue var en målscorer med vanvittig teknikk. Han kunne dunke ballen i mål fra 30 meter, og etter vanvittige løpssituasjoner. Med spillere som Abdellaoue og Didier Ya Konan (tidligere Rosenborg) kunne Mirko Slomka iscenesette «10-sekunders-regelen» som gikk ut på å vinne ballen og avslutte på mål i løpet av kun ti sekunder, forteller Draber.
Han forteller at Abdellaoue kom inn og var med på å løfte Hannover etter en tung tid. I november 2009 tok stjernekeeper og klubbikon Robert Enke sitt eget liv etter en lang kamp med depresjon.
- Han var en stor person. Jeg ble aldri kjent med ham personlig, men jeg kunne høre det på hvordan folk beskrev ham. Det var vanskelig å snakke med folk om det som hadde skjedd, og jeg forstod at dette var noe som kom til å prege folk i all tid fremover, sier Abdellaoue.
Han forteller at følelsene var spesielt i sving under minnesseremoniene for Enke i årene etter hans død, og at veien opp til AWD Arena (Hannovers hjemmebane) byttet navn til Robert-Enke-Strasse.
- Det tok lang tid før gutta gikk videre etter at det skjedde. Nå husker man de gode tingene han gjorde på og utenfor banen. Man minnes en god person. Men det var merkelig ... det er vanskelig å forklare, men man følte det på stemninga. Det var trist, sier Abdellaoue, som forteller at trener Slomka hadde lagt opp et treningsprogram som tidvis tok spillerne vekk fra fotballen.
Det handlet i stor grad om å bedrive andre ting. Trene kampsport, tennis, sykling. Aktiviteter som kom uten forventninger, og bare for moro. Slik at spillerne skulle fokusere vekk fra forventningene som kom av å spille fotball på øverste nivå i Tyskland.
- Tror du det er noe man kanskje glemmer? At selv om dere er fotballspillere, så er dere også mennesker som tenker og føler som resten?
- Ja, det tror jeg fort kan glemmes. I tillegg handler det jo litt om hvordan du er som type. Det blir fort en machokultur der du ikke vil vise at du er svak, om du forstår meg rett. Man skal gjøre det klart at man ikke kjenner press, og at alt går bra. Noen elsker presset, noen blir nervøse og andre takler det rett og slett ikke. Slikt må vi respektere. Det har vært mer fokus på dette i det siste, og jeg tror det fortsatt er mange som ikke sier det de tenker eller føler. At ting er mørkere enn mange tror.
- Hva tenker du om det?
- At det er trist. I fotballen hauses vi opp og skal være forbilder og enkelte kan tro vi er uovervinnelige. Man tenker fort at man skal være sterk hele tiden, og så glemmes det at vi også er mennesker. Dette avhenger av deg som person, hva slags mennesker du har rundt deg og hvor trygg du er på deg selv. Det er trist dersom dette går så langt at folk ikke tør, eller har aksept for å prate om ting som dette, forteller Moa, som selv forteller om å ha oppsøkt mental trener for å takle egne problemer under skadeopphold.
- Jeg har opplevd at man har snakket om å få inn en mental trener og folk har reagert med «hæ? Hvorfor? Trenger vi det?» Det blir til at man skal vise seg frem, og vise at man er sterk hele tiden, sier Moa.
- Det er trist at det skal være sånn. Fotballspillere er som alle andre mennesker, og alle har problemer, det skal ikke være farlig å snakke om at man har et problem. Man må bli mer bevisst, og snakke om det. Dette er en naturlig greie, ingen er perfekt eller har det bra hele tiden.
Overraskelsen
Selv om mye av fokuset for mange var på det som hadde skjedd utenfor banen, forteller Draber at Abdellaoue var del av et lag som fikk Hannover til å drømme om storhetstid.
Fra å ha gått fra nesten nedrykk og sorg, endte den første sesongen i Tyskland med 10 scoringer på 26 kamper i den tyske Bundesligaen for spissen.
- Jeg følte meg bra da jeg kom, og noe jeg følte var viktig for min egen situasjon var at jeg fikk tillit fra start. Alle gutta hadde hatt en knallhard oppkjøring, jeg kom fra sesong og var i form. Jeg kom fire dager før første kamp, og ble bare kasta inn i det, sier Abdellaoue.
- Jeg fikk ikke tenke engang, jeg visste såvidt hva gutta het. Treneren sa at jeg var matchklar og kastet meg inn til min første Bundesliga-kamp. Jeg fikk beskjed om å gjøre greia mi. Det hjalp veldig, og da rekker du ikke tenke og du bare spiller. Jeg tok med meg flyten og formen fra Norge, og ville bare fortsette den i Hannover.
Blant de store høydepunktene den sesongen var seieren hjemme på AWD Arena mot selveste Bayern München. Abdellaoue tegnet seg på scoringslisten allerede etter 16 minutter.
- Den første sesongen var helt vill. Vi satte et lag som bestod av 14-15 mann, og alle var stort sett skadefrie. Det var aldri dårlig stemning, og de som ikke spilte backa opp resten. Vi var en enhet og hadde et veldig godt miljø på og utenfor banen, forteller Moa.
Han forklarer at en av tingene som virkelig overrasket han med tysk kultur og fotball var hvordan det stod i kontrast med stereotypen om at tyskere er kalde, grå og metodiske. Det gjorde at han kunne slå ut i full blomst i sin første sesong i Tyskland.
- Vi var overraskelseslag nummer én og endte på 4. plass. Plutselig skulle vi til Europa, og alt var helt crazy. Jeg merka det på hele klubben, i byen .. hvordan stemningen var og hvor glade folket var. Det var en boost for alle sammen, og man merket at de hadde trengt en opptur.
I Europa League året etter imponerte Moa med å score mot Sevilla i kvalifiseringen til turneringen, samt i åttedelsfinalen mot Standard Liege. Det skulle bli stopp i kvartfinalen der de møtte selveste Atlético Madrid.
- De hadde noen helt ville spillere. Falcao, Courtois, Diego ... Falcao var helt syk å se på. De var helt outstanding og tok hjem Europa League to år på rad. Det var kjedelig at vi trakk dem i kvartfinalen, for hadde vi møtt dem litt senere, så tror jeg vi kunne slått dem, sier Abdellaoue.
Men selv om han kan se tilbake på å ha spilt mot noen av verdens fremste fotballspillere, som Falcao, Arjen Robben og Manuel Neuer, så er det ting han ikke har lagt merke til på banen.
- Jeg vet de er gode spillere, men jeg har alltid vært sånn at når jeg er på banen så kan det være mot stjerner eller foran 80.000 på tribunen og jeg er bare i min sone. Det høres litt rart ut, men jeg får ikke ting med meg. Det er støy, men jeg får ikke ting med meg. Når dommeren blåser i gang kampen, så er det gjort. Man forsvinner litt inn i sonen, forteller Abdellaoue.
Uansett har spesielt prestasjonene mot Bayern München blitt brukt flittig i tiden etter Tyskland-karrieren.
- Jeg har avsluttet diskusjoner med «hør her ... jeg har gjort dette, eller jeg har scora på han her», haha! Noen ganger må jeg gjøre det! Det må brukes for det der er verdt, ikke sant? Det er heldigvis litt lov med de nærmeste, jeg pleier ikke å være så eplekjekk.
Draber i 96Freunde forteller at det lenge har vært et lite mysterium hva som egentlig skjedde da Moa forlot Hannover til fordel for Stuttgart. Lenge har det vært spekulert i hvorvidt det var en krangel med trener Mirko Slomka som ble avgjørende.
Selv er Moa klar på at det aldri var noen krangel mellom ham og treneren i klubben.
- Jeg hadde sagt ifra om at jeg ville vente med å skrive ny kontrakt, og dette var i en periode der jeg ikke var i form, og ikke spilte. Etter dette kom en periode da jeg var i god form, og ikke fikk spille. Det tok jeg opp med treneren, og etter det ble det en slags rar stemning. Vi var ikke i nærheten av en krangel, men ting ble som de ble.
Og mens ting ikke stemte i Hannover, så var det en sovende tysk gigant som tok kontakt.
- Tilbudet fra Stuttgart kom inn, og jeg var veldig fornøyd med det. Jeg følte det var riktig. Hadde jeg sagt nei, så ville jeg ha angret på at jeg ikke tok sjansen. I ettertid kan vi snakke om det var det jeg egentlig burde gjort, og i etterpåklokskapens navn kan vi være enige i at jeg nok burde blitt værende.
- Så du angrer på at du gikk til Stuttgart?
- Med tanke på hvordan ting ble: selvfølgelig. Hvis jeg kunne gått tilbake og rette på én ting i karrieren min, så hadde jeg rettet på det. Stuttgart er en stor klubb, det er masse historie og store spillere. Det var et steg opp fra Hannover, jeg ville teste meg selv og se hvor langt jeg kunne nå.
Hverdagen i en storklubb
Tiden i Stuttgart er ikke en periode Abdellaoue ser tilbake på med et bredt glis. Det skulle ta 274 dager mellom hans siste mål for Hannover, og hans første i Stuttgart. Ikke før i januar 2014 kom den første scoringen for klubben.
Men istedenfor å skylde på en turbulent tid i klubben eller mangelen på gode arbeidsforhold, velger Abdellaoue, veldig enkelt, å plassere skylden på seg selv.
- Det fungerte ikke fordi jeg, enkelt og greit, ikke presterte godt nok. Det er ingenting annet å si. Jeg fikk sjansen tidlig i sesongen og presterte ikke, jeg var ikke i god nok form og tok ikke sjansen når den bydde seg.
- De spillerne man hadde rundt seg den gangen er et nivå opp fra Hannover, klassespillere, og du må ta vare på sjansene dine hver eneste uke. Jeg har ingen andre å skylde på enn meg selv, sier Abdellaoue.
På Moas to sesonger i Stuttgart hadde klubben hele fire forskjellige trenere, over fem ulike perioder (Huub Stevens hadde jobben to ganger). Hverdagen i en storklubb var veldig forskjellig fra den han var vant til fra før.
- Jeg følte at jeg hadde kvalitetene og nivået for å komme meg dit, men alle de gangene jeg fikk sjansen så presterte jeg ikke. Og da er det klassespillere fra alle kanter som kommer inn og tar den sjansen. Slik er det når du spiller i en storklubb, og dette lærte jeg voldsomt mye av.
I konkurranse med blant andre den bosniske stjernespissen Vedad Ibisevic ble det derfor ikke all verden med sjanser for Abdellaoue, til tross for at det så ut til å begynne å løsne i januar 2014.
- Vi har en liten sesongoppkjøring på vinteren etter pausen, og da kom det første målet. Jeg følte meg i god form, scoret tidlig og spilte et par gode kamper. Så kommer det et par dårlige kamper, og man lærer at veien fra banen til benken er veldig kort. Jeg klarte aldri å holde på flyten, og du må være på tå hev hele tiden, forteller Moa.
32-åringens tid i Stuttgart vil nok uansett huskes best for skadene, og spesielt den første alvorlige kneskaden sommeren 2014.
- Jeg hadde fått gode tibakemeldinger av trener Armin Veh, og var i godt slag de første tre ukene av oppkjøringen. Jeg skulle noe så simpelt som opp i en duell og landet forkjært, og kjenner med en gang at det er noe som ikke stemmer. Jeg fullførte den treninga og sa ifra til fysio og lege, forteller Moa.
På MR-bildene blir det konstantert at han har fått en bruskskade i høyrekneet. Etter å ha sjekket med legene i Tyskland, samt sin egen hjemme i Oslo er de enige om at kun en operasjon kunne fikse sakden.
- Det var rart og tungt. Jeg hadde vært ute i fire-fem uker med strekk eller kneproblem før, og da visste man at man var tilbake relativt kjapt. For å være helt ærlig, denne gangen visste jeg ikke om jeg kom tilbake. Legene sier at du kommer tilbake, men det er en bruskskade og opptreningen kan gå begge veier. De sier at du blir fin igjen, men du merker at du blir usikker, forteller Moa, som også forteller at alvorlige skader virkelig tester dedikasjonsnivået.
- De første seks ukene satt jeg på sofaen med en maskin rundt beinet som går sakte frem og tilbake på kneet. Slik satt jeg i åtte timer hver dag i seks uker for å få tilbake bevegelsen. Så kommer all drittjobbinga med restituering. Du må være klar på hva du skal igjennom, og jeg visste jeg ville det.
Etter å ha gått glipp av en hel sesong i Stuttgart med kneskade hadde ting endret seg. En ny trener, Alexander Zorniger, hadde kommet inn etter Huub Stevens andre opphold som trener. Andre spillere ble dermed prioritert.
Det betød at Moa ikke lenger hadde den tiltenkte plassen i Stuttgart. Tiden i den tyske storklubben var over.
- Både jeg og Vedad Ibisevic fikk beskjeden om at vi var ferdige i klubben, og det er helt fair. Jeg sa at jeg hadde to år igjen av kontrakten og vil kjempe meg tilbake på laget. Så går det et par uker der jeg skjønte at jeg ikke var i nærheten. Du blir fortalt at du skal trene med andrelaget, og blir dyttet litt ut av klubben. Det gikk bare én vei, forteller Abdellaoue.
- Da måtte jeg gå noen runder med meg selv igjen. Enten kunne jeg spille andrelagsfotballen, eller så kunne jeg dra, finne et sted for å komme meg i form, spille kamper og få en ny start på karrieren. Jeg valgte det siste.
Han forteller at det var snakk om utleie til 2. Bundesliga, samt muligheter i Nederland. Men da Vålerenga kom på banen, var det, slik som i Skeid-dagene, ikke noe annet alternativ.
Veien hjem
7. august 2015 bekreftet Vålerenga på en pressekonferanse at de hadde hentet tilbake Moa på en 4,5-årskontrakt som strakk seg ut 2019-sesongen.
- Jeg tenkte ikke på kontrakter, jeg ville bare ha gleden tilbake med å spille fotball. På dette punktet måtte jeg finne tilbake til den gleden. Jeg håpet jeg kunne komme tilbake til den formen jeg var i før jeg dro, starte karrieren på nytt, komme i form, returnere på landslaget og få muligheten til å dra ut igjen.
- Du signerte for fire og et halvt år med Vålerenga, men du hadde ikke tenkt å bli?
- Ambisjonene var der. Om jeg sa jeg hadde kommet for å bli, så betød det at jeg hadde vært fornøyd med det. Misforstå meg rett, dersom jeg aldri kom ut igjen, så hadde jeg ikke blitt skuffa eller lei meg. Da hadde jeg kommet tilbake til klubben min, og der kunne jeg bli. Men jeg var såpass sulten på å vise at til tross for de to siste årene i Stuttgart, så kunne jeg spille på et enda høyere nivå.
«Gleden med fotball» er et begrep Moa bruker flere ganger når han skal beskrive sin retur til fotball. Han passer på å presisere at han hadde ikke sluttet å være glad i fotballen.
- Når du ikke får spille fotball på lang tid, så gir du faen i alt. Du vil bare spille fotball. Da følte jeg at Vålerenga var det riktige stedet for meg, forklarer Moa.
Returen hjem til Norge ble i starten fokusert rundt høye forventninger, og spørsmålene rundt enda høyere lønninger. Han er uansett klar på at returen til gamleklubben ikke handlet om det økonomiske.
- Jeg kunne blitt i Tyskland og sagt «jeg har kontrakt» og tjent masse, masse penger på det. Det var ikke viktig for meg, jeg ville spille fotball. Forholdet til penger var ikke viktig for meg der og da. Så kommer skriveriene og klikksakene om at jeg tjente så og så mye, og det betales så og så mye i denne handelen. De tallene stemte ikke med tanke på at min kontrakt i Stuttgart ble avsluttet, sier Moa.
- Jeg sa fra meg masse penger for å komme hjem til Norge. Det sier seg selv at jeg ikke fikk i nærheten av like mye i Vålerenga som i Stuttgart. Og det var ikke viktig for meg, det viktige var å få i gang karrieren igjen.
- Hva var det som ble løyet om?
- Tallene som kom ut stemte ikke. Enkelt og greit.
- Hvilke tall snakker du om da?
- Det husker jeg ikke, men det var snakk om flere millioner i øst og vest.
- At Stuttgart betalte deg ut en masse penger for å dra, tenker du på?
- Ja, riktig.
- Og det stemte ikke?
- Nei, det stemte ikke. Men sånt skrives om, og sånn får det bare være. Det er mye fokus på økonomi og penger, og jeg skjønner det. Det er skattelister og alt det der. Hadde penger vært fokuset hadde jeg ikke dratt hjem, da hadde jeg blitt i Stuttgart eller dratt til et eksotisk sted for å tjene penger. Økonomisk sett så var det dummeste jeg kunne gjøre å dra til Norge. Men det var ikke fokuset mitt.
For Moa handlet det om å komme tilbake på banen, og vise hva som fortsatt bodde i ham. Han er klar på at målet var å nå nivået han hadde i 2010 før han dro ut.
Problemet var at hver gang det så ut til å være på gang, så stoppet skader ham fra å holde seg inne i den flytsonen. Og noe av det som hadde gjort Moa til «Benny Gullfot» forsvant mer og mer med årene.
Freddy dos Santos forteller at Vålerenga hentet Moa hjem med det forbehold om at han måtte restitueres før man kunne håpe på å se han i godt gammelt slag:
- Det var trist med alle skadene, og det prega ham. Han var alltid på hugget, alltid først. Skadene tok det fra ham, og det var der de store problemene kom på banen. Det var veldig klart, sier Dos Santos om Abdellaoues retur.
Selv er hovedpersonen klar på hvorfor han ikke maktet å nå tilbake på nivået han jaktet:
- Man tenker på hvordan ting skal gjøres, og går inn for å gjøre det, men så går det for tregt. Det er det samme når man ikke er i form, at ting går fortere enn du er vant til. Man henger etter hele til, og du må få flere kamper for å finne denne rytmen igjen. Men det er ganger du tenker «der foran mål kommer det til å skje noe nå», men du kommer deg ikke bort dit fordi du tenker for mye. Det er ikke lenger instinktet som styrer, sier Moa.
6 mål på 18 kamper i sin første fulle sesong tilbake i Vålerenga gav håp om en positiv utvikling i 2017, og selv forteller han at han følte seg bra inn mot sesongen.
- Man får ikke ta valget selv
En ankelskade fra den første seriekampen mot Viking fortsatte å plage spissen før den første eliteseriekampen på nye Intility Arena. Dermed fikk han bare 20 minutter i 1-2-tapet.
Dagen etter var altså en av norsk fotballs mest innholdsrike karrierer over.
- Det verste er at jeg ikke fikk ta valget selv. At man ikke får avsluttet på egenhånd. Når man gir seg, så vil man gjerne gjøre det på egne premisser. Man vil ikke bli fortalt at ting ikke går lenger. Det gjør prosessen vanskeligere, sier Moa.
Det er kanskje bare passende at Moas siste scoring for Vålerenga kom samme klubb som han scoret sitt første: Lillestrøm.
Han er uansett klar på at når han nå ser tilbake på karrieren, så fylles han kun med én følelse:
- Jeg er veldig stolt over det jeg har gjort. Jeg hadde en fin tid og en fin karriere, og egentlig er jeg mest glad for at dette skjedde da jeg var 32, ikke 22. Jeg setter veldig stor pris på de tingene jeg har opplevd.
Blant de tingene han har opplevd er 33 kamper og syv mål for det norske landslaget. Selv er han klar på at han helst skulle likt å sett antall mål ligge på et sted mellom 15 og 20.
- Jeg fikk mange kule kamper, spilte under flere trenere og var med over en lengre periode. Og så er det selvfølgelig skuffende at jeg aldri fikk oppleve et sluttspill med Norge. Det er målet man har hver gang man er med på et landslag, sier Moa, som ikke lar det overskygge stoltheten over en fin karriere.
- Jeg fikk noen kule og viktige kamper, og de er de man husker, venter på og lengter etter. Jeg er fornøyd med karrieren og hadde også en fantastisk tid på landslaget, sier Moa.
Oslo-gutten ser tilbake på tiden som Benny Gullfot i Torshovbingen, cupfinalen med Vålerenga og helt i Hannover. Blant dette der finner man også en karriere der skader og opptrening satte en stopper for de virkelige høydetoppene. Uansett er angriperen nå klar for å legge fra seg tiden som fotballspiller.
- Jeg har hatt en fin tid, og karriere. Nå starter jeg et et nytt kapittel der jeg tar med meg alle de fine tingene jeg har opplevd, smiler Moa, som fortsatt ikke er helt sikker på hvor veien tar han videre.
Han forteller at han ønsker å jobbe i fotballen, og å jobbe med barn. I sin tid i Skeid jobbet han blant annet på en skole ved siden av fotballkarrieren.
Men kanskje tiden på banen ikke er helt over?
- Jeg ble spurt av Kjell Sverre Hansen Wold, som trener Rommen, om ikke jeg kunne høre med deg om du ville spille for ham igjen?
- Haha, han har spurt meg allerede! Du må skrive i artikkelen at han må ringe meg, så tar vi en kopp kaffe, og snakker om det. Det kan bli et comeback i Rommen, smiler Mohammed Abdellaoue.
