*Nettavisen* Sport.

Riise: - Jeg trodde jeg var lykkelig

Foto: Roy Kvatningen (Mediehuset Nettavisen)

Møt John Arne Riise i  «Det store intervjuet».

12.06.16 19:12

LONDON (Nettavisen): To små bikkjer løper rundt beina på meg. De er så små at det er umulig ikke å bli sjarmert av dem. På kjøkkenet står Louise Angelica Markussen (22) og lager middag. Stemningen er behagelig avslappet hjemme hos John Arne Riise (32), hvor både jeg og mamma Berit Riise er på besøk.

John Arne og kjæresten har nettopp flyttet inn i et nytt hus en times kjøring unna arbeidsplassen til fotballprofilen, som for tiden er Craven Cottage, hvor klubben Fulham holder til.

Jeg spør ham hvor viktig det er å trives utenfor banen for å prestere på banen, og legger som en egen bemerkning til at fansen neppe tenker over slikt når de bedømmer spilleres innsats.

- Det gjorde heller ikke jeg før. Da tenkte jeg bare fotball, fotball, fotball hele tiden, og at livet går sin gang ellers, smiler venstrebacken.

- Jeg har vært gift to ganger før og trodd at jeg var lykkelig, men når du opplever hva det vil si å være lykkelig, er det noe som skjer med deg. Hele kroppen min har forandret seg i løpet av de seks månedene som er gått siden jeg traff Louise. Også måten jeg spiller på og trener på, har forandret seg.

- Det var først da jeg traff Louise at det slo meg at det spiller en stor rolle, sier John Arne og ser bort mot kjøkkenet.

- Vi har det veldig godt sammen. Jeg også ser forskjell på John Arne fra da vi traff hverandre og nå. Han er blid og glad hele tiden, så jeg gjør tydeligvis noe riktig, ler Louise.

LES OGSÅ DETTE OM LANDSLAGET:

Bedre enn noensinne
Den som følger Premier League og Fulham tett, blir neppe overrasket over dette. John Arne Riise har fått strålende kritikker for innsatsen i londonklubben denne sesongen. Selv føler faktisk 32-åringen at han er en bedre fotballspiller enn noensinne.

- Ja, jeg føler det selv. Fordi jeg er mer erfaren, tryggere på meg selv og jeg vet nøyaktig hva min posisjon dreier seg om. Uansett hvilken motspiller jeg møter på kanten, er jeg trygg på meg selv. Jeg føler også at de valgene jeg gjør under kamp, er bedre nå enn før. Det handler om at jeg trives med livet generelt, privat. Det er en veldig stor faktor, sier Riise til Nettavisen.

- Samtidig er jeg trygg fordi jeg vet at jeg er godt trent. Jeg vet at jeg har erfaring. Jeg vet at jeg har en god venstrefot. Og jeg vet at jeg kan løpe mye, legger han til.

Det er vanskelig å motsi ham der.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Roy Kvatningen

Samtalen dreier inn på spillerbørser. I Nettavisen setter vi karakter på spillerne under hver landskamp. John Arne er ikke alltid enig i vår – eller andres – vurdering av hans innsats, og påpeker et vesentlig poeng: De som setter karakterer på spillernes innsats, vet ikke hvilke instrukser spillerne får av sine trenere.

Ofte får Riise beskjed om å stoppe når han kommer til midtstreken, spesielt på bortekamper med landslaget. Da oppleves det naturlig nok bittert å få personlig kritikk for å være for defensiv.

Den siste tiden har det uansett blitt mer ros enn ris.

- Det har gått bra i Fulham de siste seks månedene, og også i de siste landskampene, bortsett fra Island-kampen, føler jeg at jeg har fått vist at jeg er en bedre spiller enn jeg noen gang har vært. Og det handler om trivsel, sier Riise og gløtter igjen bort på Louise.

En statue til besvær
Den deilige duften av tacokrydder treffer kjøkkenbordet før maten får kontakt med glassplaten. Louise og Berit setter seg ned sammen med oss. Det er umulig å unngå at diskusjonen svinger innom Truls Dæhli og VG. Det er en drøy måned siden John Arne Riise ble hengt ut over tre helsider av sportskommentatoren i Norges største papiravis.

Riise ble ikke hengt ut fordi han hadde spilt dårlig, men fordi han var «en selvforherligende tufs». Fordi han «satte seg selv over laget». Fordi han «manglet fokus» før en viktig landskamp.

Truls Dæhli reagerte på at John Arne Riise via Twitter hadde bedt om at en statue av ham, som står utenfor Aalesund Fotballklubbs hjemmebane Color Line Stadion, skulle få hans navn, i stedet for det navnet statuen bærer nå – nemlig «Fotballspilleren».

- Jeg leste om dette med statuen på Twitter. Det var noen som nevnte det. Det var egentlig ganske uskyldig. Siden jeg nå skulle ta rekorden, tenkte jeg at kanskje noen i Aalesund vil lese det og ta det opp igjen, for det er min statue, noe jeg vet, men det ble et hysteri jeg aldri hadde forestilt meg, sier Riise, som med kampen mot Island nådde 105 landskamper.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Faksimile

Fire dager senere spilte han sin 106. landskamp. Det er rekord på herrelandslaget, men i Norge er det jo slik at John Arne Riise selv ikke får lov til å skryte av dette. Vi andre kan skryte av ham, men han kan ikke gjøre det selv.

Og han kan i alle fall ikke kreve navnet sitt på en statue av ham. Det straffes, som vi nå har lært, med tre helsider med fordømmelse av din personlighet.

- Det har vært en del skriverier om den statuen tidligere. Der sa jeg ingenting feil. Jeg sa det jeg visste. Det angrer jeg ikke på. Tidspunktet? Kanskje. Men når folk begynner å snakke om fokuset mitt og alt det der, blir det for patetisk, mener Riise.

Stoppet av klubbtreneren
En ny minibåt med herlig tacoglede fortæres før jeg ber John Arne om å utdype bakgrunnen for at han ønsker å få navnet sitt på denne statuen. Én ting er at jeg ikke er noen tilhenger av janteloven og dermed synes at man skal få lov til å være stolt av seg selv, en annen ting er å kreve en statue.

- Olav Nils Sunde, som bygde Color Line Stadion, ringte meg og sa han ville gi meg en premie, en gave for det jeg har gjort for Ålesund som by og AaFK som fotballklubb: Å gi meg en statue.

- Jeg ble helt sjokkert, selv om jeg vet hvor mye jeg har gjort for klubben. De millionene – rundt 25, tror jeg – som de har fått for meg, er kanskje den største grunnen til at Aalesund er der klubben er i dag.

Statuen skulle hete «John Arne Riise» helt til den daværende aalesundtreneren Ivar Morten Normark satte ned foten. Normark har uttalt at han prinsipielt er imot statuer av enkeltpersoner, enten personen heter Tom Lund eller John Arne Riise.

Men Olav Nils Sunde ville altså at statuen skulle hedre Riise.

- Sunde sa til meg at jeg kunne få velge bilde selv og snakke med kunstneren selv, og det gjorde jeg mange ganger. Men da det kom til stykket, da den skulle avdukes, ble den kalt «Fotballspilleren», fordi en viss trener slo seg vrang og nektet å trene laget hvis statuen ble kalt «John Arne Riise».

- Jeg vil at folk skal vite hva som ble sagt og gjort i forkant av dette. Derfor la jeg ut den meldingen da, for jeg tenkte at Aalesund kanskje ville innse at det burde ikke være sånn. Jeg spilte bare 35 kamper for klubben, men de har fått cirka 25 millioner totalt for meg.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Roy Kvatningen

Bikkjene virrer rundt i huset med herlig entusiasme, mens vi andre fortsatt koser oss med middagen. Det er vanskelig å stoppe når man spiser taco. Og det er vanskelig å stoppe praten om VG-oppslaget når John Arne Riise gang på gang svarer med scoring og storspill når han får slag i trynet.

Mange slag i trynet
Det har blitt en del slag i trynet for denne løpsmaskinen som sitter overfor meg ved middagsbordet. En løpsmaskin som ble bygd på løkka hjemme i Ålesund fra midten av 80-tallet og til Riise i 1998 reiste til Monaco, gjennom så mye trening at mamma Berit sendte med ham 17 brødskiver i matboksen da han dro hjemmefra, for at han skulle få i seg nok energi til å orke treningsøkter både før, under og etter skoletid.

I 2003 ble han slått ned av John Carew under en landslagssamling, men svarte med å bli banens beste da Norge slo Portugal 1-0. I 2005 kom han i fokus etter noen tekstmeldinger til kjendiskvinner, og svarte med å være en av Norges beste i 0-1-tapet for Tsjekkia.

I 2007 ble han slått med en golfkølle av Craig Bellamy. Da svarte han med å score for Liverpool mot Barcelona i en Champions League-kamp. To år senere storspilte Riise i flere landskamper mens en rettssak pågikk mot hans tidligere agent Einar Baardsen, som etter hvert ble frikjent for anklagen om grovt underslag av til sammen 22 millioner kroner. Riise scoret i tre strake landskamper i denne perioden.

Og mot Slovenia for en måneds tid siden svarte han altså på Truls Dæhlis kommentar i VG med å bli matchvinner da Norge tok en svært viktig 2-1-seier i VM-kvalifiseringen.

- Hvordan klarer du alltid å komme tilbake enda sterkere enn før etter et slag i ansiktet?

- Jeg vil at folk skal se på meg som en seriøs, mentalt sterk og god fotballspiller. Som en som takler både medgang og motgang. En perfekt anledning kommer når du blir slaktet på avisforsidene, foran hele Norge. Da blir det en «mission» for meg. Den beste måten å svare på, er å la beina prate. Men jeg vet egentlig ikke hvordan jeg klarer det.

- Jeg får bare så lyst til å motbevise kritikerne. For kritikere har du hele karrieren. Helt fra jeg dro utenlands da jeg var 17, har jeg hatt kritikere. Og jeg elsker å motbevise dem! Alle har rett til sin mening, men det betyr ikke at alle har rett.

- Ingenting kan knekke meg nå
Det er godt sagt, slår det meg. «Alle har rett til sin mening, men det betyr ikke at alle har rett».

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Vegard Grøtt

Hvis man teller hver eneste kritiske avisartikkel og hver eneste drittslenging på diskusjonsforumene til landets største aviser, er det ikke utenkelig at John Arne Riise har fått flere mentale slag i ansiktet enn boksedronningen Cecilia Brækhus har fått fysiske. Og likevel står han altså oppreist. Ikke akkurat nå, kanskje, ettersom vi fremdeles sitter her og spiser mat, men han gjør det i alle fall billedlig talt.

- Det var en viktig seier for laget, men også for meg som person og for familien min. Nå hadde jeg blitt kritisert på alle mulige måter, også slaktet som person, og selv ikke da blitt knekt. Så nå er det ikke mer folk kan gjøre. De kan faktisk ikke gjøre noe verre nå. Det er ingen som klarer å knekke meg. Det er litt deilig for meg å vite.

Det er lett å se på fotballstjerner og andre mennesker som ofte opptrer i media, som objekter og overse det faktum at også dette er personer med følelser. Jeg er ikke noe bedre enn andre journalister. Jeg har gjort det selv.

- Det var forferdelig angrep Truls Dæhli gjorde, med tanke på alt vi alle, og John Arne aller mest, har stått på for at han skal spille for landet sitt. Han har ikke lest boka mi, hvor det står mye om dette, har aldri hatt en privat samtale med John Arne og han har aldri gått i dybden på dette, og likevel skriver han dette over tre sider i Norges største intervju, sukker Berit.

Eller «sukker» ... det er vel direkte feil ordbruk. Hun «raser». Berit er fortsatt rasende.

- Jeg takket nei til 73 henvendelser fra media, som ville at jeg skulle uttale meg eller stille opp i TV-debatter, men det var ikke fordi jeg ikke ville. John Arne sa nei, for han ville ikke at det skulle bli sånn at «mamma forsvarer han». Det er greit nok å kritisere noen for det som presteres på banen, men skal du ta noen for noe privat, må du jaggu ta deg tid til å sette deg inn i det først.

- Så er VG faen meg så frekke at de ringer og vil intervjue meg etter noen dager, for å lage en ny sak!

Hvis man tror at Berit overreagerer, får man kanskje et annet inntrykk når man leser Martine Aurdals artikkel om John Arnes lillesøstre Camilla (23) og Amalie (18) i Dagbladet 18. september. Det er en sterk historie som fortelles, om mobbing så grusom at den går på liv og helse løs.

Lillesøstrene opplevde mobbingen på huden i skolegården, men den foregår også i kommentarfelt på nettartikler. Og nå altså også på kommentarplass i VG.

- Det er dette som er synd. Jeg kan takle det, men de rundt meg, som søstrene mine, tar seg nær av det, konstaterer Riise.

HTML EMBED

Så humrer han litt over at det faktisk var lillebroren Bjørn Helge og ikke John Arne selv som måtte roes ned av landslagets medieteam før pressetreffet etter VG-oppslaget.

- Han blir jo litt hissig, ler storebror.

- Mediebildet stemmer ikke
Den septembersøndagen hvor John Arne våknet til 30 ubesvarte anrop og 30 tekstmeldinger, og deretter så avisforsiden som slo fast at han er «en selvforherligende tufs», svarte John Arne for seg under det allerede nevnte pressetreffet, noe som for øvrig arrangeres hver dag landslaget er samlet.

Han forsøkte å framstå som det han var: Ydmyk overfor at han kan bli et bedre menneske, såret over å bli utsatt for «et karakterdrap» er – som Davy Wathne så treffende kalte det – og fokusert på å hjelpe Norge til seier mot Slovenia etter fadesen i Reykjavik.

- Du kan ikke vinne. Jeg hadde mange scenarioer i hodet mitt da det oppslaget kom, men til syvende og sist kan du ikke vinne. Det blir mer styr og det går ut over laget. Så jeg valgte å ta til meg litt av det han sa og vise at det går innpå meg som person.

- Og jeg tror de fleste synes dette var langt over streken. Jeg merket det da jeg gikk på gaten. Det var derfor jeg takket publikum. Jeg får masse støtte fra tribunene. Det er fantastisk. Det betyr mye for meg.

HTML EMBED

Etter pressetreffet fikk han også støtte av kjæresten til å takle den tunge søndagen.

- Jeg visste jo at jeg var viktig den dagen. Jeg prøvde ikke å snakke så mye om det. Jeg har sterke meninger, jeg også, men det hadde ikke hjulpet. Jeg tok ham med på helt andre ting. Han er 32 år og hadde nesten aldri vært i Frognerparken, si vi dro dit sammen med noen av mine venninner. Vi gikk en lang tur, satte oss på Frogner og spiste litt, og gjorde helt vanlige ting, forteller Louise.

- Hun tar meg for den jeg er. Det er det som er kult. Hun er snill og god og tar vare på meg, skyter John Arne inn.

Det er umulig å overse hvilken positiv effekt de to fremdeles har på hverandre. Ettersom hun har opplevd John Arne Riise først igjennom oppslag i mediene og senere førstehånds, spør jeg om hun synes mediebildet av John Arne stemmer med virkeligheten.

- Jeg synes ikke det stemmer i det hele tatt. Nå kjenner jeg John Arne på veldig mange andre måter enn det som kommer fram, og som han sier selv, han er en person som liker å stikke nesa litt fram, og det blir jo ikke så godt mottatt i Norge, dessverre, men mitt bilde av John Arne stemmer overhodet ikke med det folk ser i media.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Roy Kvatningen

- Føler du selv at du blir misforstått, John Arne?

- Ja, det føler jeg, men det er litt både og. Jeg føler at folk har et litt feil syn på meg som person, men som fotballspiller føler jeg at de kjenner meg. Da Jan Kvalheim (Riises tidligere rådgiver, red.anm.) kom inn i bildet i 2005 – eller 2006, tror jeg det var – var han opptatt av at folk skulle se den personen han så i meg.

- Det føler jeg har blitt ganske bra de siste årene, men jeg føler at media av og til prøver å fremstille meg som en jeg ikke er. Jeg vil at folk skal se at jeg er en ydmyk person, snill og god, og at jeg bryr meg om andre. Det føler jeg ikke kommer fram, og det er synd, men det viktigste er at folk ser meg som den fotballspilleren jeg er. Det er dét som er jobben min.

Fikk hjelp av Kvalheim
- Hvordan oppleves det å lese negative ting om seg selv?

- I begynnelsen av karrieren min leste jeg alt om meg selv. Jeg tok meg nær av de negative tingene fordi jeg ville at alle skulle like meg, både som person og som fotballspiller. Etter hvert blir du ganske rutinert og slutter å bry deg like mye om det, men likevel får du vite om det, for du får høre det fra familie og venner, som spør «har du sett det VG-oppslaget?», sier Riise til Nettavisen.

Og forklarer videre:

- Jeg prøver å ikke lese det, men samtidig har jeg lyst til å lese det, for det kan hende det er noe jeg kan forandre på ved meg selv. Det kan hende det ligger noe i det som skrives, som kanskje er sant. Noe som er blitt misforstått eller noe jeg kan forandre ved meg selv.

Sammen med Jan Kvalheim kom Riise fram til at han ofte uttrykte seg på måter som ble misforstått. Sammen forsøkte de å rette på det. Det lyktes.

- Jeg føler at dette har blitt mye bedre de siste årene. Jeg føler at nordmenn ser på meg som en annen person nå enn de gjorde i 2005-2006.

Responsen fra publikum under landskampene tyder på at Riise har rett; Han ble hyllet både før og under kampen mot Slovenia, hans første hjemmelandskamp etter at rekorden ble slått. Slik har det vært de siste årene.

- Kanskje det norske folket synes synd på meg? fleiper Riise.

- Nei da, jeg føler det faktisk selv. Jeg merker det også på gata, når det er landslagssamling hjemme i Oslo. Jeg får så mange «lykke til!» og klapp på skuldrene fra folk, og det varmer. Etter å ha vært igjennom det jeg har vært igjennom, og når jeg vet hva folk trodde om meg tidligere, så varmer det meg. Jeg føler at folk gir meg «kred» for at jeg har forandret meg, gir meg «kred» for den jeg er blitt og for at jeg faktisk gir mitt aller beste på banen.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Paul Weaver

Vil være annerledes
Som journalist merker jeg at lesere ofte reagerer negativt når en utøver kommer med en kraftfull uttalelse, uten å tenke over at utøveren som regel bare svarer på spørsmål fra en journalist.

- Opplever du det ofte, at folk ikke skjønner at du bare har svart på et spørsmål og at det ikke er du som selv går ut med noe?

- Det har jeg ikke tenkt på, men når du sier det, er det faktisk sant. Men jeg vet også at jeg av og til kunne ha svart annerledes, erkjenner den tidligere Monaco-, Liverpool- og Roma-spilleren.

De utallige medieoppslagene har gitt ham god grunn til å tenke over hvem han er og hvordan han fremstår, noe han altså også har fått hjelp med av den tidligere sandvolleyballspilleren Jan Kvalheim. Nå som han er 32 år gammel og tryggere på seg selv enn noen gang før, har Riise slått seg til ro med at han er annerledes.

- Jeg har alltid vært det. Jeg har trent annerledes. Jeg har alltid sagt det jeg mener, sagt hva målene mine er, vært en som har selvironi og liker å kødde både med andre og meg selv. Av og til tar det litt overhånd, men sånn har jeg alltid vært og jeg vet at det er grunnen til at jeg har kommet dit jeg har kommet i dag.

- Hadde jeg ikke gjort det på den måten, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Jeg setter ekstra press på meg selv. Hvis jeg gjør eller sier en dum ting, som jeg ofte har gjort tidligere, vet jeg at folk vil at jeg skal mislykkes. Da får jeg et kick og sier til meg selv: «Ikke faen om de skal få oppleve det». Hver gang dette har skjedd, har jeg spilt bra dagen etter eller kampen etter. Men jeg vet at jeg er annerledes enn hva det norske folk er vant med og jeg har alltid vært det. Jeg vil ikke forandre det.

- Mener ikke noe vondt
Det viser seg at dette er en av grunnene til at samarbeidet med Kvalheim ble avsluttet. Riise forteller at han setter enormt stor pris på den gode jobben Kvalheim gjorde, men at han ikke ønsker å rammes inn i det formatet man antar at det norske folk foretrekker. Han vil ha frihet. Selv om det betyr at han av og til går over streken.

- Jan har gitt meg en del hint om hvilken vei som er den rette å gå. Jan er veldig ydmyk, avslappet og realistisk. Han har vært på begge sider. Han har vært proff og nå sitter han bak og ser ting som skjer og det tror jeg er en av grunnene til at vårt samarbeid fungerte veldig bra. Men vi kom til et punkt hvor vi ikke kunne strekke oss lengre.

- Jeg følte at John Arne skulle omformes, bare for at folk skulle like ham. Det blir feil, skyter Berit inn.

- Jeg tror ikke Jan ville at jeg skulle forandre meg som person, men han ville at jeg skulle bli en annen person utad, korrigerer John Arne.

- Det blir likevel feil, insister Berit.

John Arne forstår synspunktet, men føler behov for å utdype:

- Jeg er enig i det Jan gjorde, fordi jeg trengte det. Men vi hadde også våre diskusjoner, når jeg følte at han ville at jeg skulle gjøre noe som ikke var meg. Jeg kan godt gjøre ting annerledes, men til syvende og sist må jeg være meg selv. Vi hadde masse krangler om det. Men jeg følte at samarbeidet gikk veldig bra og jeg er veldig happy med den jobben han gjorde. Jeg hadde ikke vært den personen jeg er i dag uten at jeg hadde gjort de tingene.

Det blir stille rundt bordet en liten stund. John Arne bryter den korte tausheten.

- Ja, jeg kommer sikkert til å si noe som folk kommer til å tolke på feil måte. Jeg mener ikke noe vondt med det. Jeg mener ikke å skryte av meg selv. Det har jeg ingen grunn til. Det å bli proff var min største drøm, det å få spille i Premier League, og det har jeg oppnådd. Jeg har ingen grunn til å fremheve meg selv som person eller fotballspiller. Jeg får nok oppslag i media. Men jeg liker å sette fokus på den jobben jeg gjør, den jobben laget gjør og den jobben landslaget gjør. Det kan komme feil ut av og til. Spørsmålene jeg får fra pressen kan lure meg av og til, men jeg kan likevel svare annerledes. Helt klart.

Klikk på bildet for å forstørre.

- Hadde du kommet så langt som fotballspiller som du har klart, uten å ha den fandenivoldskheten og den ærligheten du har?

- Nei. Jeg tror ikke det.

- Det henger litt sammen?

- Ja. Jeg er annerledes. Jeg har sagt og gjort ting som har gitt bråk, men det har igjen gitt meg ekstra energi til å jobbe hardere.

Straffesparket
Middagen er over og bordet skal ryddes. John Arne og jeg tilbyr oss å hjelpe til, men får ikke lov. I stedet skifter vi samtaletema. Det er på tide å snakke mer om det som foregår på banen enn det som skjer utenfor.

- Hvordan føles det å ha satt landskamprekord?

- Det føles litt uvirkelig. Når du står midt i det, tenker du ikke så mye over det, men ja, jeg er blitt historisk. Jeg er den med flest landskamper for Norge noensinne. Jeg tror ikke det helt har slått meg ennå. Jeg tror på en måte at det er større enn jeg tror selv.

- Det er en fantastisk opplevelse å få være en del av dette, jeg er ydmyk overfor det, men jeg vet også at jeg har jobbet hardt for det. Jeg har ofret utrolig mye. Og jeg har vært igjennom jævlig mye smerte og dritt og faenskap, både fotballmessig og utenomsportslig. Så det å oppnå flest landskamper er også en lettelse, for det har vært mange spørsmål og mye trykk rundt det. Nå kan jeg slappe av.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Grøtt, Vegard

Det var mange temaer og detaljer jeg på forhånd hadde bestemt meg for å ta opp under dette intervjuet, og én av dem var straffesparket som John Arne tok mot Slovenia. Norge hadde tapt for Island i åpningskampen av VM-kvalifiseringen og var på vei mot et nytt poengtap da Norge fikk straffespark på overtid.

Moa Abdellaoue er førstemann på listen over straffeskyttere, men var byttet ut. Tarik Elyounoussi er nummer to, men var også byttet ut. Espen Ruud var nummer tre på listen, men virket ikke spesielt ivrig. John Arne Riise kikket bort på Ola By Rise, landslagets dødballsjef, og fikk et nikk tilbake.

Mannen som nettopp var blitt hengt ut over tre sider i landets største avis som, tok sjansen på å bli syndebukk.

- Akkurat der og da var jeg helt rolig. Det sjokkerte meg litt. Jeg tenkte at om vi bommer her, er det ikke mange som takler det, men jeg takler det. Jeg tenkte ikke at jeg får status hvis jeg scorer, men på at jeg var rette mann til å ta straffesparket.

- Bonusen var at jeg igjen kunne vise at jeg takler motgang, men det hadde jeg allerede gjort, for jeg hadde spilt en bra kamp. Jeg husker også at Ola By sa det på middagen etterpå, at han digget at jeg tok ansvar og at om jeg hadde bommet, vet han at jeg hadde taklet det. Det betød mye for meg å høre det fra ham.

Forståelig nok. Alle ønsker å bli respektert av sine kolleger og sjefer. Der er i alle fall ikke John Arne Riise noe annerledes.

Vil ikke spille i Norge
Hva med framtiden? En fotballspiller på 32 år er nærmere slutten enn begynnelsen, uansett hvor god form han er i. Påvirkes karrierebeslutningene av den stygge, økonomiske smellen han gikk på under samarbeidet med Baardsen?

- Jeg fikk en smell og det var tungt, men jeg hadde likevel fokus på at jeg hadde mange år igjen som fotballspiller. Det viktigste for meg var å ordne opp for meg, selv om det ikke var min feil, det som skjedde. Jeg måtte likevel gjøre opp for meg. Det har jeg gjort.

- Nå eier jeg tre hus og har det bra og spiller fotball. Jeg tenker ikke så mye på økonomien, egentlig. Men det er klart det er tøft når du føler deg rundlurt. Mye av det var dumheten og snillheten min, men jeg kan ikke gjøre noe med det. Nå har jeg fått inn folk som er flinke og som tar vare på meg økonomisk. De har gjort underverker. Nå investerer jeg mye, blant annet i hus, sier Riise til Nettavisen.

Han regner med å fullføre kontrakten i Fulham, som fortsatt gjelder i to år, før han tenker på å prøve noe helt nytt.

- Etter Fulham har jeg lyst til å prøve USA eller Qatar eller Dubai eller noe sånt. Etter å ha levd med et sykt press fra jeg var 17 til jeg blir 34, kan det være greit å slippe det og heller dra til en helt annen kultur. Det har jeg lyst til å prøve.

Så legger han til:

- Jeg kommer ikke til å spille i Norge. Jeg har sagt tidligere at jeg har lyst til det, men jeg føler at det blir helt feil. Jeg har nesten aldri spilt i Norge. Hvorfor skal jeg spille i Norge? spør Riise retorisk.

- Hva med etter at fotballkarrieren er ferdig – hva vil du gjøre da?

- Det første vi skal gjøre, er å dra på hyttetur og stå på snowboard, fastslår Louise.

John Arne smiler og nikker.

- Det første året etter at jeg legger opp, kommer jeg til å ta helt fri. Da vil jeg dra på hytteturer og gjøre ting jeg ikke kan gjøre nå. Stå på ski, kjøre snowboard og sånt. Reise rundt og besøke familie og slippe ansvar.

Det frister kanskje også med en pause fra norsk presse?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.