*Nettavisen* Sport.

Sesongus horribilis

Foto: Darren Staples/REUTERS

BLOGG: Tottenham kunne reddet stumpene av en elendig sesong i ligacupfinalen søndag. Heller ikke det greide de.

2008/2009-sesongen vil trolig bli husket som en av de verste i moderne tid, sett med tottenhamske øyne. Med moderne tid mener jeg oppstarten av Premier League og tiden etter.

For dette var sesongen da Tottenham virkelig skulle begynne å spise kirsebær med de store. Laget hadde inntil inneværende sesong vært i stand til å slå de fleste og de beste, men ikke klart å prestere godt nok over lengre perioder. Det er blitt noen cuptitler her og der, noen tunge skalper i ny og ne, men lite suksess som vekker oppsikt utover balløyas grenser, og lite suksess som veier tungt. Forrige gang de vant ligaen, var i 1960/61. Forrige gang de vant FA-cupen, var i 1991.

Ligacupen, den minst viktige turneringen i engelsk fotball, har de vunnet to ganger (1999, 2008) i moderne tid.

Søndag kunne de altså klare å vinne ligacupen for andre år på rad.

Motstander var regjerende liga- og mesterligavinner Manchester United, en oppgave som på forhånd fremsto som formidabel. For å si det forsiktig. Og det var United som trakk det lengste strået i en meget jevn finale, der det like gjerne kunne ha gått den andre veien.

Isteden ble det nok en bekreftelse på at Tottenham ikke er noe vinnerlag. Tidligere i midtuka ble det også exit i Uefa-cupen.

Før årets sesong tippet Nettavisen Tottenham på 5. plass (rett nok FØR Berbatov ble solgt). Per dags dato er Spurs nummer 14. De har i løpet av årets sesong sparket manager Juande Ramos, som igjen overtok etter sparkede Martin Jol. Dimitar Berbatov forlot Spurs til fordel for nettopp United, Robbie Keane forsvant til Liverpool, men da han returnerte i januar, var det allerede for sent. Sesongen er ødelagt, og nå er det ingenting igjen å spille for, annet enn fortsatt liv i Premier League.

Akkurat det er selvfølgelig viktig nok, selv om det kan vise seg å bli vanskelig nok. Og det til tross for at Spurs har klassespillere som Jermaine Jenas, Ledley King, Luka Modric, Giovani dos Santos, David Bentley, Darren Bent, Gareth Bale og Roman Pavlyuchenko i spillerstallen. For å nevne noen.

Så hvordan kunne det gå så galt?

Det er et forferdelig vanskelig spørsmål å svare på, særlig sett fra sofakroken på Grünerløkka, når man ikke kjenner mekanisme som råder, de personlige relasjonene, hvordan klubben drives osvosv. Men det er liten tvil om at Dimitar Berbatovs avgang til Manchester United rett før sesongen begynte i fjor høst, gjorde noe med mentaliteten i laget.

Med bulgareren forsvant kanskje den viktigste suksessfaktoren, spissen som skulle score målene og sette opp sine medspillere, og da Keane også ble borte, var det ikke mye igjen av angrepet. Rett nok ble det russiske fyrtårnet Roman Pavlyuchenko hentet inn, og for all del - han har ikke vært noe dårlig kjøp, selv om det alltid tar tid for nyinnkjøpte spillere (særlig utlendinger) å etablere seg, finne seg til rette og levere varene i trygge omgivelser.

Men det var ikke nok med noen spredte nettkjenninger fra den høyreiste russeren. Tottenham fremsto ikke som noe lag, og tilliten til Juande Ramos forsvant i samsvar med de elendige resultatene. To poeng etter åtte kamper i oktober betydde takk og farvel til Real Madrids nåværende suksesstrener, og med Harry Redknapp på plass, begynte det å gå så meget bedre. 4-4-resultatet borte mot Arsenal var starten på en fin opptur, som inkluderte to seirer over Liverpool, Tottenham klatret på tabellen, men de siste månedene har det igjen vært svært varierende resultater fra White Hart Lanes horder. Og nå er det altså klart at det blir forsvinnende lite edelt metall å vise til i sesongen da ting for alvor skulle begynne å skje.

Tottenham er ikke mitt favorittlag, men det er ett av lagene jeg unner suksess. Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi jeg digget Steve Archibald da jeg var liten. Uansett: jeg håper de berger plassen med god margin (noe jeg i grunnen tar for gitt at de gjør), tar noen viktige skalper inn mot serieavslutningen, slik at de kan begynne forfra til høsten med fornyet entusiasme, selvtillit og optimisme.

Og så tror jeg kanskje det kan vært lurt å legge lista litt lavere neste sesong, kanskje begynne med å ha som mål å prestere jevnere over tid, se om det er mulig å nærme seg de fire beste lagene (noe Aston Villa har gjort i år), og SÅ ta fram de store ordene når festtalene skal formuleres.

Inntil da: slikk sårene, og stram lissene på nytt. Det er i motgang storhet vokser fram.

THOMAS ENGER

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.