RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Galskapens Tour de France

Foto: Tim De Waele (©TDWsport.com)
KOMMENTAR: Hvem sin idé var egentlig dette?

Svaret har jeg jo egentlig. Det var Henri Desgrange, navnet som i dag pryder VIP-tribunen under Tour de France, som kom opp med ideen som ble til verdens største sykkelritt.

I dag har jeg kjørt opp de to første fjellene i årets tour. Det skjedde med skrekkblandet fryd.

Col de Pailhères var helt klart den tøffeste stigningen av de to. Førstemann over toppen her mottar «Souvenir Henri Desgrange».

Den æren tilfaller den første rytteren som passerer det høyeste punktet i rittet hvert år (2001 meter over havet, én meter høyere enn toppen av Col de la Madeleine).

Og for en tur den rytteren fikk!

På grunn av en GPS-forglemmelse på Korsika, kjører jeg rundt i en Peugeot som fint kan gjøres om til sjuseter. Ergo er den også litt for stor for spanske og franske krøtterstier.

Med fem kilometer igjen til toppen, tenkte jeg:

- Ja, ja. Dette er jo ikke så galt. Dette går greit!

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KJENDIS: Didi Senft har satt farge på Tour de France i årevis. I fjor måtte han stå over på grunn av sykdom. Nå er han tilbake, og heier fram Robert Gesink.
KJENDIS: Didi Senft har satt farge på Tour de France i årevis. I fjor måtte han stå over på grunn av sykdom. Nå er han tilbake, og heier fram Robert Gesink.

Selv om Lars Petter Nordhaug hadde «hørt at den første bakken var litt tøff».

I Norge har vi gangstier. Der er det ikke lov å kjøre bil, og det gjøres sjelden også.

Oppover dette fjellet tok løypen plutselig av mot høyre. Jeg så opp mot et fugleberg av mennesker høyt der oppe.

- Sykt, tenkte jeg.

Veien opp var en gangsti. Arrangøren hadde også et mosjonsritt gående, noe som gjorde at man kjørte slalåm oppover blant utslitte syklister.

Jeg så en av dem iført gul trøye som veltet seg selv og sykkelen ut grøfta på venstre side av veien. Han orket ikke mer, og verken ledet eller vant noe ritt selv om han kjørte iført den gule trøyen.

Jeg tok meg faktisk også i å irritere meg litt over disse syklistene. Mest fordi jeg var bekymret for å komme borti en av dem, og ikke det samme hatet som kjennetegner noen av de andre bilistene der borte. Men som sykkeljournalist i Tour de France var irritasjonen noe man bare måtte slå fra seg.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

GANSKE SEXY? Ingenting er som noen leddkledde gutter langs veien!
GANSKE SEXY? Ingenting er som noen leddkledde gutter langs veien!

Langs løypen var det barn og vokse, unge og gamle, solbrune og bleke, tynne og tykke, rolige og ekstatiske. De aller fleste så ut til å være i svært godt humør.

Når jeg kjører oppover vet jeg jo at løypen er avstengt. Dermed kan man passere rytterne i venstrefila, mens man tuter for å varsle om at man ligger der ute.

Fra tid til annen kom det imidlertid syklister på vei nedover også, og en og annen politibil.

Man kan aldri kjøre forsiktig nok rundt neste sving.

Jeg så det sedvanlige synet av mann ikledd et peniskostyme fra topp til tå. Jeg så mannlige «strippere» i tangatruser.

En fyr som var utkledt som en baguette!

Djevelen, også kjent som tyskeren «Didi» Senft, sto rundt en sving. Kledt i gult fra topp til tå, han også.

Det var rett og slett mye galskap langs løypen.

Det verste – ikke for å diskriminere noen, men – var en fyr som hadde parkert motorsykkelen sin med kamuflasjenett på den ene siden av veien, og sto iført svart latexbukse og «SM-lue» på hodet.

Jeg vet ikke helt hva han holdt på med, men det minnet mye om galskap.

At jeg skal kjøre opp der på små marginer midt i menneskemengden er kanskje ille nok i seg selv (jeg tør nesten ikke tenke på hvordan det blir opp mot l’Alpe d’Huez senere i touren).

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HEIES FRAM: Blel Kadri heier fram av to ekstra ivrige tilskuere.
HEIES FRAM: Blel Kadri heier fram av to ekstra ivrige tilskuere.

Etter meg kommer dog karavanen med farkomster som er både tre, fire og fem meter i bredden. Hvordan de kommer opp dit aner jeg ikke. Men kanskje blir de bredeste av de 180 kjøretøyene bedt om å vente på neste etappe.

Når disse passerer hiver man ut småposer med godteri, nøkkelringer, armbånd og andre reklameeffekter. Da blir det for «russekorttilstander» der oppe. Men stort sett går det greit, også der.

Så skal 198 ryttere opp der fulgt av minst to følgebiler for hvert lag, dommerbil, funksjonærer, legebil, ambulanser og alt annet som trengs for å lage et sykkelritt.

Disse skal altså ta seg opp den samme gangstien, mens horder av nordmenn, briter, baskere og andre hopper opp og ned og forsøker å komme så nærme heltene sine som overhodet mulig.

Igjen: Det er utrolig at det går bra!

Men det sykeste er selvsagt rytterne. 3404 kilometer sykler de i løpet av 23 dager. På to av dem får de lov til å hvile.

Det er galskap, det!

Slik forstår man også hvordan det hele gikk over styr. Da lagene kjørte rundt som portable apoteker for 10-20 år siden.

Mange lag proppet rytterne sine fulle av ulovlige preparater for å klargjøre dem for de umenneskelige utfordringene de sto overfor hver sesong.

Det er i hvert fall slik noen av legene har sett på det i ettertid.

Mange jukset selvsagt også kun for å komme først over streken.

OL-slagordet citius, altius, fortius. «Raskere, høyere, sterkere» - med dop.

Trist er det å tenke på, men også litt forståelig når man tar den 15 kilometer lange stigningen med nærmere åtte prosent i snitt i nærmere øyensyn.

For meg ser det fortsatt litt umenneskelig ut. Men jeg er kun en bilfeit journalist.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

KOSER SEG: Stuart O'Grady og Cadel Evans koser seg med galskapen langs løypa.
KOSER SEG: Stuart O'Grady og Cadel Evans koser seg med galskapen langs løypa.

Galskap, juks og doping til tross. For et fantastisk konsept Tour de France er.

Det skal du ha all honnør for, Henri Desgrange.

Ta Korsika for eksempel. De første tre dagene av touren.

Hvor mange reiselivsmillioner er det egentlig verdt å sende den fantastiske kystlinjen mellom Ajaccio og Calvi på TV i fem-seks timer?

Hvor kult er det ikke å sitte på en fjellhylle innsvøpt i et norsk flagg. Fyre opp grillen, drikke en Coca Cola Light og kikke nedover fugleberget og vente på at Edvald Boasson Hagen, Alexander Kristoff og Lars Petter Nordhaug skal passere?

Det blir jo som å rigge opp campingvogna på Larkollen på den heteste dagen i juli og grille sommerkotelettene sine.

Bare at her kan du gjøre det hver dag i tre uker. Og være sikker på at over halvparten av de dagene holder temperaturer på et sted mellom 25 og 35 varmegrader.

Det er nemlig ikke bare konkurransen, sykkelrittet i seg selv, som er det store med Tour de France.

Det er helheten. Alt rundt. Lagbussene. Familiene. Og det fantastiske landskapet.

Derfor elsker jeg Tour de France.

Vive le tour! Leve touren .. Og leve galskapen!

Jarle Fredagsvik

Redaktør, procycling.no

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere