Av Knut Bjørklund, leder i Troms idrettskrets

Disse kreftene har gjennom skjulte nettverk påvirket norsk idrett og norsk offentlighet når ny idrettspresident skulle velges. De to forrige idrettspresidenter har begge forlatt sine posisjoner med bakgrunn i manglende åpenhet, hvor den skjulte bruken av First House var et av de sentrale overtramp mot norske idrettsverdier.

Posisjons-spill

Berit Kjøll vant ingen selskapslek. Hun vant heller ikke en idrettskonkurranse. En usympatisk idrettsutøver kan rettmessig vinne en 200 meter, få gull og ære. Men du kan ikke bli idrettspresident uten grunnlag for å bygge opp tillit. Her har Berit Kjøll sviktet. Eller rettere sagt. Hun er blitt med på et spill for å vinne en posisjon, som hun gjennomførte og vant, men hun gjorde det uten ære. Om hun var ung, kunne vi tro og mene hun var villedet, men Berit Kjølls CV tilsier at hun bør vite alt om maktspill. Og ikke minst vet hun forskjell på en avtale inngått i fullt dagslys - i motsetning til det som skjedde på et dunkelt bakrom i håndballforbundet.

Idrettstinget vedtok på lørdag å aktivt arbeide for at også Norge skal kriminalisere dop og kampfiksing, og de økonomiske gevinster av dette. Altså i tråd med idrettens verdier om ærlighet. Valget på søndag viste at verdiene bak slike regler kun skal gjelde nedover i organisasjonen. Ikke oppover.

OL-regnskapet på 60 sekunder

Vi skal alle lytte nøye når håndballpresident Kåre Geir Lio fra Telemark tar ordet. Han er den leder i norsk idrett som etter min oppfatning bør ha hatt minst troverdighet i åpenhetsdebatten. Da trykket mot NIF med krav om åpenhet var påbegynt for alvor våren 2016, kalte NIF inn idretts-kretsledere og særforbunds-presidenter til hastemøte på Gardermoen, hvor vi skulle få presentert regnskapet fra Sotsji, og drøfte den dagsaktuelle situasjonen for NIF med et sviktende omdømme. Generalsekretær Inge Andersen loset oss i kjent stil gjennom OL-regnskapet på 60 sekunder, slik at ingen av oss skulle kunne si at vi ikke var grundig orienterte.

Overraskende mange tok ordet og uttrykte sin bekymring for den situasjon norsk idrett var kommet i i forbindelse med søknaden for Oslo OL2022, og med et sviktende omdømme som konsekvens. Det gjorde alle som en unntatt håndballpresident Kåre Geir Lio. På sin kledelige telemarksdialekt hevdet han at han ikke hadde hørt en eneste person i sitt store særforbund uttrykke misnøye med NIF-ledelsens håndtering av verken dyre vinvaner, innkjøp av PR-byråer eller forhold tilknyttet regnskaper.

To NIF-trusler

Og han ville ikke høre snakk om at idrettens omdømme var i fare. Fra hans ståsted så han bare to trusler mot NIF. Det ene var avisa Verdens Gang ( VG), og med dårlig skjult adresse, slike idrettsledere som meg som til stadighet klaget og stilte spørsmål om NIF. Nei, ifølge Kåre Geir Lio ville alt gå over til beste for NIF, som vi alle var så glede i, om bare vi alle gikk ut fra møtet og snakket vel om NIF.

Det er denne håndballpresidenten - med hjelp av andre store særforbund - som på idrettstinget gikk imot idrettsstyrets forslag om at tinget skulle bestemme presidentens styrehonorar. Forslaget ville sette ned honoraret fra svimlende 1,6 millioner kroner til 960.000 kroner, lik stortingets avlønning til sine representanter.

Var Kåre Geir Lio redd for smitteeffekt til sitt eget forbund, eller var han ute og redet grunn for Berit Kjøll som ny idrettspresident? Viste han at skarve 960.000 kr kunne bli anstrengende for å imøtekomme krav om «et passende honorar» fra hans kandidat. Den udemokratiske kompensasjons-komiteen som ingen kan instruere ble dermed vedtatt videreført.

Mirakuløst nok er de samme tre personer gjenvalgt av idrettstinget, med fullmakt til å fremforhandle hva det måtte være av honorar til ny idrettspresident. Valgkomiteen til årets idrettsting har vært sitt ansvar bevist. Bestillingen fra norsk idrett var ikke bare å gjøre tradisjonelle suppleringsvalg, men først og fremst fornye hele idrettsstyret. Så viktig skulle dette idrettstinget være for norsk idrett. Nemlig å sørge for at vi kunne starte med et nytt idrettsstyre uten noen bindinger til fortiden. Et idrettsstyre som kan gjenreise tilliten og omdømmet fra første arbeidsdag.

Følelser før fornuft

Slik er det ikke blitt. Bakspillere anført av Kåre Geir Lio og IOC-medlem Kristin Kloster Åsen har påvirket valgets utfall til noe ganske annet. Men det største ansvaret har likevel de valgte tingdelegater som valgte å se bort fra valgkomiteens grundige arbeid, og stemme ut fra sine følelser.

For meg er det fullstendig uforståelig at en idrettskrets og særforbund kan sende opptil flere representanter til et idrettsting og la dem oppføre seg som om de er på en talentkonkurranse med en mentometerknapp. Med 50 prosent førstereisgutter- og jenter i salen måtte det gå fullstendig galt. Hvor er ansvarligheten? Hvordan skal stemmegivningen kunne forsvares overfor deres egen grasrot i idrettskretser og særforbund? Har delegatene - de fleste byfolk - innbilt seg at de var med på en nymotens «gøy på landet»?

Spinndoktorer i sving

Hva er vitsen med en valgkomite som har påtatt seg oppgaven å kvalitetssikre sine kandidater og sitt arbeid på en seriøs måte med basis i idrettens verdier, kjønnssammensetning, geografi, kunnskap og erfaring? Når spinndoktorer i løpet av kort tid kan snu og vende dette opp ned, og hvor de viktigste posisjoner kan kjøpes gjennom påvirknings-byråer som velger å vise fram andre og mer polerte sider av sin presidentkandidat enn det en traust valgkomite er forpliktet til å gjøre. Og hvor betaling til PR-byråene kan skje gjennom sponsoravtaler og særforbunds-regnskaper uten mulighet til sporbarhet.

IOC-medlem Klosters iherdige valgkamp for Berit Kjøll ble hurtig tilbakebetalt på Torp onsdag kveld, med Berit Kjølls løfte om at det nye idrettsstyret vil søke om vinter- OL til Norge allerede i 2030.

Slik er makten og æren på topplan i norsk idrett.

Dette innlegget ble først publisert i Nordnorsk Debatt. Nettavisen har fått tillatelse til å bruke innlegget.