ULLEVAAL STADION (Nettavisen): 1. november 1997 er det full jubel og stor stemning i Leeds-bussen etter at Tottenham og Steffen Iversen har blitt beseiret 1-0 på White Hart Lane i London.

Om bord sitter Alfie Haaland og Gunnar Halle sammen med Harry Kewell, Jimmy Floyd Hasselbaink og de andre Leeds-profilene fra 90-tallet.

Tottenham er inne i en elendig periode og står med kun én seier på de siste ni kampene. Fansen er rasende og nå skal Leeds-bussen få gjennomgå.

Gunnar Halle forteller:

– Da vi skulle forlate White Hart Lane med bussen, stod det en haug med Tottenham-supportere der og stengte veien ut med bussen. Vi kom ikke ut og ble stående. Da var det mye fingre og banking i bussen og kjefting og smelling, sier Halle til Nettavisen.

– Det ble ikke noe bedre da Alfie tok en 20-pundseddel, klistret den i panna og gjorde sånn, sier Halle og drar opp langefingeren.

– Da smalt det skikkelig.

Ølflaskene hagler og frontruta på bussen blir knust. De rasende Tottenham-supporterne river i døra og er i ferd med å få den opp.

– Akkurat da de hadde fått opp døra og skulle komme inn, fikk vi kjørt og etter noen kilometer måtte vi bytte buss, minnes Halle.

Gunnar Halle var den første nordmannen som spilte en Premier League-kamp etter introduksjonen av den nye storsatsingen i 1992.

Debuten endte 1-1 borte mot Chelsea, og Oldham, som han spilte for på den tiden, berget til slutt plassen mot alle odds.

Siden gikk ferden videre til Leeds, Bradford og Wolverhampton.

Gjorde Arsenal-stjerne rasende: – Fuck off

Nettavisen møter Halle på Ullevaal Stadion - stedet der han sammen med en gyllen norsk generasjon fotballspillere la grunnlaget for to verdensmesterskap på 90-tallet.

Han har møtt stort sett alle profiler som er verdt å nevne i Premier League-sammenheng i den samme perioden og trekker fram Ryan Giggs og David Ginola som to av de som var mest utfordrende å spille mot.

En stjerne han trivdes med å møte er en av ligaens mestscorende gjennom tidene.

– Jeg likte å spille mot Ian Wright, sier Halle med et smil.

I FA-cupmøtet med Arsenal 4. februar 1997 blir Halle plassert som midtstopper av Leeds-manager George Graham, med klar beskjed om å gi stjernespissen litt ekstra uønsket oppmerksomhet.

– Jeg hadde i oppgave å markere han hele kampen, og han var drittsur, minnes Halle.

Nordmannen brukte fysikk, rutine og kanskje noen tjuvtriks i møtet med Arsenal-spissen, og da dommer Paul Durkin blåste av oppgjøret da resultattavla på Highbury viste 0-1 var det en mann som ikke var interessert i å ta Halle i hånda.

– Det ville han ikke. Han sa bare «fuck off». Da gjorde jeg bare sånn, sier Halle og former en null med tommel og pekefingeren.

– Da var han rett på meg. Da kokte det over, gliser Halle.

Kampen på Highbury var en den siste i Arsenal-drakt for en annen hissig angrepsspiller, nemlig John Hartson.

Det var likevel slett ikke siste gang Gunnar Halle skulle møte den kontroversielle angriperen som via West Ham havnet i Egil Drillo Olsens Wimbledon i 1999.

Slåssing da Drillo kom på besøk

30. april 2000 var det nemlig duket for en skjebnekamp av de sjeldne da Gunnar Halle og Bradford tok imot Egil Drillo Olsen, Lars Tjærnås og Wimbledon på Valley Parade.

Med tre kamper igjen av sesongen lå Bradford på 18. plass, under streken og med to poeng opp til Wimbledon på trygg grunn. Det stod mye på spill og det smalt allerede i spillertunnelen før kampen.

På Valley Parade er det små forhold - små garderober og en av Englands trangeste spillertunneler. Lengst inne i gangen ligger hjemmegarderoben og på vei ut på banen kolliderer man nærmest med bortelaget når de kommer ut fra venstresiden.

Med Stuart McCall (Bradford) og John Hartson (Wimbledon) på hvert sitt lag i en trang spillertunnel, før en kamp som skulle avgjøre hvilket av lagene som rykket ned, tok det ikke lang tid før det smalt.

– Vi kom ut fra garderoben og stod der, så kom Wimbledon ut. Da var kjefting og smelling i gangen der. John Hartson og Stuart McCall slang noen meldinger, så var det full fyring.

Hartson skal ha kjørt et kne opp i skrittet på McCall, og dommer Jeff Winter delte ut et gult kort til Hartson allerede før lagene hadde gått ut på banen.

– De var oppi ansiktet på hverandre og det begynte der med en gang før kampen. Folk var over hverandre, og det var nesten slåssing i tunnelen før vi startet. Det satte litt standarden for kampen, sier Halle.

– Hvor delaktig var du selv i spillertunnelen der?

– Jeg var nok ikke kjempedelaktig, men klart det blir jo hele laget og de som er rundt, for du er jo gira og det er rett før kampstart. Jeg var nok ikke førstemann, men jeg var med i hele greia, sier Halle.

John Hartson blir utvist etter 50 minutter, Bradford vinner kampen 3-0 og berger til slutt plassen. Dagen etter slaget på Valley Parade får Drillo sparken etter åtte strake tap.

Tok farvel med lagkameratene - så snudde alt

Det var Åge Hareide som tipset Oldham-manager Joe Royle, sin gamle lagkamerat fra tiden i Norwich, om Gunnar Halle da Denis Irwin ble solgt fra Oldham til Manchester United.

Halle ble raskt en fanfavoritt og er en av spillerne som virkelig forbindes med klubbens glansdager i Premier League på starten av 90-tallet.

Etter nedrykket i 93-94 ble klubben en middelhavsfarer på nivå to, og Halle følte det var på tide med en ny utfordring.

I september 1996 trodde Halle at det var i boks. Leeds-manager Howard Wilkinson lå langflat etter forsterkninger, og Halle tok medisinsk sjekk dagen etter at Leeds røk 0-4 hjemme mot Eric Cantona og Manchester United.

– Jeg hadde vært i Oldham, hentet fotballskoene mine og sagt ha det til dem. De ønsket meg lykke til, og så kom jeg hjem. Da fikk jeg en telefon om at Howard Wilkinson hadde fått sparken i Leeds.

Det ble ingen overgang til Leeds den gangen, og Halle sluttet seg til Oldham-trening igjen dagen etter at han hadde tatt farvel.

– Da var det å ta med seg skoa inn igjen dagen etter. Det var litt rart, og det ble litt fleiping med det der. Jeg hadde tatt med meg alt, så kom jeg inn igjen med halen mellom beina igjen og skulle fortsette.

På det tidspunktet begynte han å bli lei tilværelsen i Oldham. En retur til Norge og Tippeligaen var aktuelt.

– Ting hadde gått bra, men jeg følte jeg trengte en forandring - både med klubb og generelt nye utfordringer. Da var det litt kjedelig. Da tenkte jeg at jeg drar hjem til Norge når kontrakten går ut, men så skjedde det ganske fort at det kom i gang igjen.

George Graham var tilbake fra suspensjonen han fikk for angivelig å ha tatt imot penger fra agent Rune Hauge da Pål Lydersen og John Faxe Jensen ble solgt til Arsenal. Nå var han ansatt som manager i Leeds, og han ville hente Halle fra Oldham.

Partene ble enige, og Halle fortsatte karrieren i Premier League i stedet for å reise hjem til Norge.

Beste medspiller

I Leeds ble han del av oppbyggingen av et storlag som endte som nummer fire i Halles siste sesong i klubben og spilte semifinale i Champions League mot John Carew og Valencia to år senere.

Å plukke ut sin beste medspiller fra tiden i England er imidlertid en vanskelig øvelse, og det er faktisk en italiener fra Bradford som kommer først ut av Halles munn når han får spørsmålet.

– Jeg synes det var veldig morsomt å spille sammen med han Benito Carbone i Bradford. Han var en individuell spiller, men han var bra, sier Halle om angriperen som fikk sitt virkelige gjennombrudd da han forlot Serie A til fordel for Premier League.

– Jeg var der så vidt sammen med Yeboah og Ian Rush. Det var moro å spille med de, selv om noen kanskje var litt på vei ned. Så har du jo en Hasselbaink, Harry Kewell. Det var mange i Leeds. Robinson, Ian Harte og Woodgate. Mange av de unge trente med oss litt i starten der. Det er vanskelig å plukke ut én - det er flere du kan rangere høyt. Noen var på vei ned og noen var på vei opp.

At Premier League skulle bli hva det ble hadde han i hvert fall ingen anelse om da han gikk ut på Stamford Bridge i første serierunde 15. august 1992.

– Det var forandringer med nytt navn og dette her, men jeg tror ikke vi spillerne visste at det skulle bli så stort og så veldig mye penger som det har blitt. Det var en forandring, men vi tenkte vel bare på at vi skulle spille kampene egentlig. Snakker du med noen av lederne utenfor, så sier de kanskje noe annet, men når det ikke har satt seg så sterkt hos meg, så tror jeg ikke det var så store forandringer.

Norsk bølge

Andre juledag 1999 ble Gianluca Vialli den første manageren som sendte en ellever på banen i Premier League, uten en eneste engelsk spiller. I dag er det uvanlig at lagene har mer enn fem engelskmenn i startelleveren. Slik var det ikke i 1992.

– Det var få utenlandske, og det var nok noen som var litt skeptisk med tanke på utenlandske spillere som kom inn. Jeg husker han keeperen i Oldham sa, kanskje litt på fleip, «ja vel, du kommer og tar plassen til en av kameratene våre» . For min del så kom jeg inn og fikk spille med en gang og ble akseptert ganske fort, følte jeg. Nå ser du nesten hele ellevere med utenlandske spillere. Kanskje for mange også i enkelte klubber. Sånn er det blitt der borte.

Norske spillere fikk raskt et godt rykte i England, både på grunn av seriøse holdninger og fordi det norske landslaget gjorde det bra under Drillos ledelse - blant annet på bekostning av det engelske landslaget i kvalifiseringen til VM i 1994.

– Det var ikke så mye tull. Vi var bra trent og gjorde jobben. Jeg husker at det var noen spillere som tok ferie i åtte uker på sommeren. Vi trente ganske tøft da vi kom tilbake, og da følte jeg alltid at jeg var en av de som var best trent, minnes Halle.

Einar Aas, Åge Hareide og Kjetil Osvold hadde allerede spilt for engelske lag før oppstarten av Premier League. Erik Thorstvedt, Erland Johnsen, Pål Lydersen og Gunnar Halle var der da ligaen fikk nytt navn.

Før første Premier League-sesong var over, var også Stig Inge Bjørnebye (Liverpool), Kåre Ingebrigtsen (Manchester City), Frank Strandli (Leeds) og Henning Berg (Blackburn) på plass.

Det ble starten på et norsk Premier League-eventyr.