RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Hoppsportens styggeste fall

Foto: Tor Richardsen / SCANPIX
Sist oppdatert:
Au!

På mange måter går det an å kalle skihopp for en ekstremsport.

Man har en utøver som forlater en hoppkant i nærmere 100 km/t, før han så setter sin lit til to planker flere meter over bakken, mens hastigheten stadig øker fram til landingen. Et fall kan med andre ord få store konsekvenser.

Heldigvis er det sjelden vi hører om alvorlige skader i hoppbakken. V-stilen som svenske Jan Boklöv introduserte verden for på slutten av 80-tallet har vært en bidragsyter til redusering av antall stygge fall.

Hopperne har i dag en lavere hastighet på hoppkanten og går langt lavere over kulen enn de gjorde før.

- Selv om det ser stygt ut når vi faller, så er det sjeldent av vi skader oss. De fleste skadene kommer heller mens vi spiller fotball eller volleyball, sier Bjørn Einar Romøren til Nettavisen.

Likevel dukker det av og til opp et fall vi gjerne skulle vært foruten.

I denne artikkelen har vi samlet flere av hoppsportens verste fall.

Men aller først. Til dere bekymrede mødre som har en sønn eller datter som hopper på ski. Det oppstår trolig langt flere skader på en fotballbane enn i en hoppbakke, så her er det ingen grunn til bekymring.

Artur Khamidullin (Vikersund, 2000)
Vi starter i Vikersund. Året er 2000 og det er verdensmesterskap i skiflyging. For hoppinteresserte huskes mesterskapet kanskje mest for de vanskelige værforholdene, noe russeren Arthur Khamidullin fikk erfare.

I kvalifiseringen mister den da 22 år gamle Khamidullin trykket på skiene og faller stygt i Norges største hoppbakke. 22-åringen pådro seg en hjernerystelse og hoppet aldri i en profesjonell konkurranse igjen.

Noen dager etter fallet måtte Khamidullin ta med seg et avisutklipp for å komme seg hjem til Russland. 22-åringen skal nemlig ikke ha vært til å kjenne igjen, og måtte derfor ha med seg bevis for å overbevise grensevakten om at det var ham på passbildet.

Tommy Egeberg (Vikersund, 1998)
Det har dessverre vært flere stygge fall i Vikersund. Et av de verste i nyere tid kom i 1998 da den da 17 år gamle Tommy Egeberg skulle prøve seg i skiflyging for første gang.

17-åringen mistet kjapt kontrollen etter «takeoff», og landet med hodet først på cirka 90 meter.

Egeberg måtte tilbringe natten på sykehus med brukket nese, lett hjernerystelse og skrubbsår. Han kom derimot sterkere tilbake og hoppet 210 meter i Planica noen år senere.

Valerij Kobelev (Planica, 1999)
Dette fallet er kalt «hopphistoriens verste» av selveste Arne Scheie.

Våren 1999, satte russeren Valerij Kobelev utfor skiflygingsbakken i slovenske Planica. Over kulen ble han tatt av en vindkule og mistet trykket på venstre ski. Kobelev traff kulen stygt og skled ned bakken bevisstløs. Leger brukte hele 7 minutter på å få liv i hopperen igjen, og da han kom til sykehuset bestemte legene seg for å legge ham i et kunstig koma.

Kobelev pådro seg en kraftig hjernerystelse, samt ryggskader. Men heldigvis kom Kobelev seg tilbake i hoppbakken og imponerte blant annet med en femteplass i Sapporo i 2002. Kobelev la skiene på hylla i 2006.

Rolf Åge Berg (Kulm, 1986)
Mens Kobelevs hopp i Planica kanskje er det verste enkelthoppet, går verdensmesterskapet i Kulm fra 1986 for å være det verste rennet med tanke på antall stygge fall.

Verst gikk det utover vår egen Rolf Åge Berg (se video 4.20).

I sitt andre hopp mistet han kontrollen over skiene i luften, og traff kulen knallhardt. Nordmannen pådro seg en kraftig hjernerystelse, brudd på korsbåndet i det venstre kneet, og ble 12 prosent invalid etter fallet. Dessverre måtte Berg legge skiene på hylla på grunn av fallet. Han har senere jobbet som hopptrener for Trønderhopp.

Også tyskeren Ulf Findeisen slo seg kraftig i Kulm i 1986. Tyskeren fikk hjertestans, men ble reddet av Røde-Kors-personell på stedet. (Se video 0.44). Findeisen pådro seg også ribbeinsbrudd og hjernerystelse.

Japaneren Masahiro Akimoto var også én av de uheldige i Bad Mittendorf. Japaneren endte opp med en brukket ankel og hjernerystelse etter sitt fall. (Vi har dessverre ikke funnet video av Akimotos fall).

Vinko Bogatajs (Oberstdorf, 1970)
Mange husker kanskje da Daiki Ito skled av bommen i japanske Sapporo forrige måned. Heldigvis stoppet hjemmefavoritten før han nådde hoppkanten.

Like bra gikk det ikke med Vinko Bogatajs fra Slovenia i 1970. I verdensmesterskapet i skiflyging i Oberstdorf mistet han balansen like før hoppkanten og falt inn i folkemengden siden av bakken.

Sloveneren ble ikke alvorlig skadet i fallet, og skal kun ha pådratt seg en liten hjernerystelse.

Bjørn Einar Romøren (Val di Fiemme, 2008)
Bjørn Einar Romøren har gledet oss med både verdensrekord og seiere i verdenscupen. Men i 2008 skremte han nok flere TV-seere da han mistet den ene skien i lufta i Val di Fiemme.

Romøren hoppet godt i sitt første hopp, men var uheldig og falt. Det han ikke var klar over var at han skadet den ene bindingen i fallet. Og da han skulle hoppe for andre gang, gikk det galt.

Nordmannen mistet den ene skien i lufta.

- Jeg merket plutselig at jeg ikke hadde noen ski. Da var det bare å prøve og lande så godt man kunne, men det var ikke så lett, sier Romøren til Nettavisen.

Heldigvis gikk det ut ifra forutsetningene, bra med Romøren etter fallet.

- Jeg ble egentlig ikke så hardt skadet. Men jeg hadde vondt i kroppen ganske lenge etterpå, sier Romøren.

Bråten, Weissflog og Bulau (Harrachov, 1983)
Skiflygingsbakken i tsjekkiske Harrachov er sett på som en av de farligste hoppbakkene gjennom tidene. På 80-tallet kom man fram til at hopperne kunne sveve nærmere 15 meter over bakken, og med en hastighet på over 115 km/t på hoppet, kunne det dermed gå hardt ut over hopperne som ikke klarte å lande trygt på beina.

I 1983 satte hjemmefavoritten Pavel Ploc verdensrekord under skiflygings-VM i Harrachov med 181 meter. Dessverre skulle rennet husket like godt for tre svært stygge fall.

Ett av de tilhørte Steinar Bråten fra Norge. Nordmannen mistet kontrollen over kulen og suste i bakken.

- Jeg ble ikke slått bevisstløs så jeg husker det meste av det som skjedde. Det er en vond følelse å kjenne at du ikke har kontroll og at nå gjør det vondt snart, sa Bråthen til NRK 15 år etter skandalerennet.

Bråten var tilbake i Harrachov to år senere hvor han imponerte med en 8. plass.

- Da var jeg ikke så høy i hatten, det må jeg innrømme, sier Bråten.

Også Espen Bredesens store rival i 1994, Jens Weissflog, falt stygt denne dagen. Tyskeren kom derimot sterkt tilbake noen år senere, og er i dag regnet som en av historiens største skihoppere. Weissflog la derimot aldri skjul på at han ikke likte seg i skiflygingsbakker etter fallet. Og det var ikke uvanlig at tyskeren sto over renn i de største bakkene.

Verst skulle det derimot gå ut over kanadieren Horst Bulau. Bulau vant flere verdenscuprenn på begynnelsen av 80-tallet. Men dessverre ble han aldri den samme hopperen etter følgende fall fra Harrachov i 1983:

Brandtzæg og Falkanger (Pitkävouri og Holmenkollen)
Det finnes også en rekke fall som Nettavisen ikke har klart å finne video av, som trolig ville fått plass på denne listen.

Legendene Torgeir Brandtzæg og Torbjørn Falkanger måtte begge legge skiene på hylle etter stygge fall.

Brandtzæg ble kalt «Friskus'n fra Ogndalen» på grunn av sin ekstremt vågale stil. Dessverre måtte Brandtzæg legge skiene på hylla etter et stygt fall i Pitkävouri i 1965.

Torbjørn Falkanger tok sølv i Oslo-OL i 1952 bak landsmann Arnfinn Bergmann. Falkanger skulle igjen forsøke å ta OL-gull fire år senere. Men i et mønstringsrenn i Holmenkollen 8. januar 1956 ble han stygt skadet, og han måtte dermed gi seg før mesterskapet.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere