Gå til sidens hovedinnhold

Hva gjør du nå, Dan Jansen?

Hele Norge jublet da Dan Jansen vant OL-gull på Lillehammer. Hva gjør han nå?

Få steder i verden finner man et folk med en like sjåvinistisk innstilling til sport som her i Norge. Vi elsker våre vinnere. Vi nærmest forguder dem. Så lenge de banker all utenlandsk motstand.

Noen av oss holdt kanskje litt med Vladimir Smirnov i langrennssporet, men ikke før Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang var sjanseløse på seieren.

Da unnet vi Smirnov alt godt.

Men skøyteløperen Dan Jansen holdt vi med – intenst og uten forbehold – alle vi som fulgte de olympiske lekene på Lillehammer i 1994.

- Lillehammer vil alltid være et av de mest spesielle minnene i mitt liv. Jeg vil selvsagt huske OL i 1994 for det som skjedde med meg og min historie, men også for det norske folket, sier Dan Jansen til Nettavisen.

Dødsfall og gulldrøm
Hvis du ikke husker Dan Jansens historie, bør du finne fram et lommetørkle og sette deg godt til rette i stolen. Det er ikke uten grunn av så mange nordmenn, midt i sin heteste og mest sjåvinistiske OL-feber, åpnet sine hjerter for denne amerikaneren.

Vi kan starte gjenfortellingen i 1987, da han slet med kyssesyken. Etter sykdommen kom han tilbake sterkere enn noensinne, og da han som 22-åring pakket bagen og reiste til Calgary og OL i 1988 var han både fersk verdensmester i sprint og klar favoritt til gullet på både 500m og 1.000m.

Mens Dan Jansen forberedte seg på 500m fikk han beskjed om at hans kreftsyke søster Jane var i ferd med å dø. Samme dag som gullet skulle deles ut, kom den grusomme telefonen: Jane var død.

Jansen bestemte seg for å gå 500m likevel. Han ville hedre søsteren med gull.

Men favoritten falt. Jansen var nede for telling. Og vi som så løpet på tv gråt en tåre sammen med ham.

Noen dager senere stod 1.000m på programmet, og nok en gang var Jansen favoritt og innstilt på å hedre søsteren med gull. Men nok en gang gikk han overende. Jansen forlot Calgary uten medaljer.

Heller ikke i Albertville-OL gikk det som Jansen håpet. Han hadde satt verdensrekord på 500m en sesong tidligere, men i 1992 var han rett og slett ikke god nok. Han endte på fjerdeplass på 500m og 26. plass på 1.000m i Frankrike.

Og så er vi fremme ved Lillehammer-OL.

Verdensrekord
Media hadde naturlig nok hausset opp Dan Jansens triste historie i forkant av mesterskapet. Den sympatiske amerikaneren var nå 28 år, og dette var regnet som hans siste sjanse til å vinne et olympisk gull.

Han hadde nettopp blitt verdensmester i sprint for andre gang, og var også den første som hadde gått 500m på under 36 sekunder. Bare 14 dager før lekene startet i Norge hadde han satt ny verdensrekord med 35,76.

Nå skulle han endelig ta det OL-gullet han hadde drømt om så lenge.

Dan Jansen var tydelig anspent i starten av 500-meteren, og et feilskjær i siste ytre spolerte løpet. Hans aller siste sjanse til å vinne et olympisk gull på 500m var spolert.

Nå gjenstod bare én eneste mulighet: 1.000-meteren. En siste sjanse til å hedre sin søster med olympisk gull. Men Jansen hadde ikke helt troen. Det var på 500m han var sterkest - ikke på 1000-meteren. Her var det Sergei Klevtsjenia fra Russland som var den store favoritten.

Dette telegrammet mottok Dan Jansen etter seieren på Lillehammer:

«Kjære Dan:

Jeg er glad for å legge mine hjerteligste gratulasjoner til de mange gode ønskene du har mottatt. Som alle amerikanere er jeg veldig stolt, ikke bare over hva du har oppnådd, men også måten du har oppnådd det på.

Ved å vinne gullmedalje på Lillehammer etter flere omganger med skuffelser, demonstrerte du den sjeldne evnen og innbitthet som allerede hadde gjort deg til en stor mester. Ditt eksempel er det perfekte eksempel på den olympiske ånd.

Hjertelig hilsen,
George Bush»

Vi låner et utdrag fra minneboka om Lillehammer-lekene:

«Den Dan Jansen som nå satte i gang, liknet lite på den noe forknytte sprinteren fra 500m. Avslappet, elegant, innsatsfylt – med en teknikk som stemte fra første skjær. 16,71 på første 200 skremte ingen, men det gjorde til gjengjeld neste runde på 26,57. 29,15 på sisterunden og verdensrekord, sa klokka! I dette øyeblikk fantes det ikke nordmenn, nederlendere, amerikanere eller andre nasjoner på tribunene, bare Dan Jansen-tilhengere.»

«Da seiersseremonien var over tørket han en tåre og gjorde en kort honnør – mot himmelen.»

Hele Norge gråt gledestårer da Jansen mottok gullmedaljen.

Dan Jansens trener under Lillehammer-lekene var Peter Mueller, den fargerike og kontroversielle mannen som nå leder det norske skøytelandslaget. Mueller husker selvsagt Lillehammer-OL godt.

- Jeg husker at vi var så langt nede som det er mulig å komme og så høyt oppe som det er mulig å komme, sier Mueller til Nettavisen. Han har ikke så mye kontakt med Jansen lenger, men de treffes et par ganger i året.

NHL-jobb
Så er vi kommet dit hvor det er på tide å stille Dan Jansen vårt spørsmål:

- Hva gjør du nå?

- Livet er veldig godt akkurat nå! Min kone Karen og jeg bor ved en nydelig innsjø nær Charlotte i Nord-Carolina. Jeg jobber med flere ting og er veldig travel, forteller Jansen til Nettavisen.

- Jeg er skøytetrener for NHL-laget Chicago Blackhawks. Vi jobber med deres skøytestyrke, hurtighet og effektivitet. Jeg arbeider mest med de unge spillerne i laget, så jeg håper at vi får se resultatene i løpet av et par år. Noen av spillerne har allerede vist store forbedringer.

Dan Jansen er i dag 41 år gammel. Sammen med Karen, som er golfinstruktør på LPGA-nivå, har han jentene Jane og Olivia.

I tillegg til NHL-jobben er Jansen opptatt med foredragsvirksomhet, han eier et firma som distribuerer medisinsk rehabiliteringsutstyr, og dessuten kommenterer han de største skøytemesterskapene som ekspert for tv-selskapet NBC.

- Jeg har også fortsatt arbeidet med min veldedighetsorganisasjon, Dan Jansen Foundation, som skaffer penger til familier rammet av leukemi og andre krefttyper, stipender til skoleelever og andre sportsrelaterte ungdomsprogram, sier Jansen til Nettavisen.

Som om ikke alt dette gir ham nok å gjøre, er døtrene hans på vei inn i tenårene.

- Jane, som jeg bar i armene mine under seiersrunden på Lillehammer, er nå 13 år. Olivia er en vakker jente og en herlig idrettsutøver. Hun er 11, forteller Jansen entusiastisk.

- Et veldig spesielt OL
Han ble valgt inn i USAs olympiske Hall of Fame i 2004. Og han blir fremdeles gjenkjent på gaten, selv om det skjer stadig sjeldnere.

- Og det er stort sett av sportsfans. Navnet mitt er fortsatt kjent av de fleste, men jeg kan gå omtrent hvor som helst uten at folk som regel kjenner meg igjen. Ofte ser jeg likevel at folk kjenner igjen ansiktet mitt uten å vite hvor de har det fra, ler Jansen.

- Hva husker du fra Lillehammer-OL?

- Jeg husker at det føltes som om jeg gikk på hjemmebane, mer enn det ville gjort om lekene hadde vært i USA. Det norske folket kjente til historien min lenge før amerikanerne gjorde det, så jeg følte helt ærlig at de ble like glade som meg over at jeg endelig vant OL-gull.

Jansen har snakket seg varm nå. Han fortsetter ivrig:

- Sett bort fra min historie: Det var en spesiell følelse på Lillehammer under lekene som jeg ikke har kjent i noen olympiske leker siden. Det var en følelse av stolthet i folk, en magisk følelse i luften som er vanskelig å beskrive. Jeg er bare enormt takknemlig for at min historie fikk sin slutt i et land så spesielt som Norge! Det vil alltid være et av mine favorittland her i verden.

Norske venner
Jansen har fortsatt venner her. Han treffer Johann Olav Koss flere ganger i året i forbindelse med Right to Play-stiftelsen og i andre sammenheng. Under tiårsjubileet for Lillehammer-OL fant han fram skøytene igjen og deltok i en stafett for Koss og Right to Play.

- Det var moro å besøke Norge igjen, forteller Jansen.

I tillegg holder han fremdeles kontakten med Elin fra Hamar, som hans familie ble kjent med under lekene.

- Familien min overnattet i hennes hjem under lekene, og vi har holdt kontakten helt siden den gang. Barna hennes har virkelig blitt store, smiler Jansen, og legger til:

- Det er utrolig hvor fort tiden går.

Reklame

Her får du tak i den nye Pondus-boka