*Nettavisen* Sport.

Torbjørn Nordvall

Hvordan har du det? Hvordan går det med deg?

DEN STØRSTE TRIUMFEN: Halvard Hanevold vant individuelt OL-gull på 20-kilometeren i Nagano i 1998. Den avdøde skiskytterens største triumf ble hyllet både i Norge og ellers i skiverdenen. Her feires seieren sammen med NRKs daværende stuntreporter Alex Rosén.

DEN STØRSTE TRIUMFEN: Halvard Hanevold vant individuelt OL-gull på 20-kilometeren i Nagano i 1998. Den avdøde skiskytterens største triumf ble hyllet både i Norge og ellers i skiverdenen. Her feires seieren sammen med NRKs daværende stuntreporter Alex Rosén. Foto: Gunnar Lier (NTB scanpix)

En ny krass blogg om ledelsen i det svenske skiforbundet var på vei til å ta form da nyhetene på radioen plutselig får meg til å stoppe med hamringen på tastaturet. «OL- og VM-gullvinneren Halvard Hanevold er død, 49 år gammel».

Dette er et meningsinnlegg fra Torbjörn Nordvall.

Enda et tragisk dødsfall i norsk idrett maner til ettertanke og respekt for hverandre.

Det kan gå fortere enn noen aner. Forrige helg satt skiskytterlegenden Halvard Hanevold i franske Annecy som ekspertkommentator under Martin Fourcades rulleskigalla for skiskyttere og langrennsløpere.

Sammen med kollega Andreas Stabrun Smith leverte han en inspirerende sending. Gleden og engasjementet gikk rett gjennom tv-ruta.

Søndag kveld skilte Stabrun Smith og Hanevold vei på Gardemoen med ordene «vi sees snart».

Slik ble det ikke.

Tirsdag morgen ble Hanevold funnet død hjemme i Asker. Han etterlot seg sin kone og to barn.

Døden er vanskelig å snakke om. Men når det tragiske inntreffer, så blekner det meste. Ettertankens krasse stund gjør noe med oss.

Hva betyr vel en ny kritisk blogg om skiforbundet på sweski.com og Nettavisen?

Ingenting. Ikke egentlig. Ikke når nyheter om et helt uforståelig dødsfall når deg, i alle fall.

I Idretts-Norge har vi stoppet opp alt for mange ganger nå. På ett år har skiløperne Vibeke Skofterud og Ida Eide gått bort av ulike årsaker. Akkurat som skihopperen Thea Kleven - og nå senest skiskytterlegenden Halvard Hanevold.

Legg også til en dramatisk hjertestans for Sondre Turvoll Fossli. Heldigvis overlevde han.

Når nyheten om Hanevold når meg, sender jeg umiddelbart melding til en person som nylig fikk sin karrieredrøm knust. Hvordan går det? Hvordan har du det?

Jeg ble urolig. Helt på ordentlig.

Jeg begynte å sende meldinger og ringe barna mine for å få livstegn. Jeg sendte en melding med et hjerte til kona. Sånt jeg burde gjøre hver dag, men ikke gjør. Hanevold-nyheten ble en ny vekker.

Jeg begynte å tenke på dem jeg har noe usagt med, og på at jeg vil skilles som venner med alle jeg kjenner. For snart kan det være over. Ingen vet. Heldigvis.

Respekten for hverandre skal naturligvis alltid være der. Tenk om jeg har provosert og vært slem mot noen og så får jeg høre at personen er død dagen etter?
Nei, ikke la det skje. Jeg må tenke meg om.

Idretten skal være formende. Verdigrunnlaget vårt hviler på fellesskap, glede, å holde sammen, personlig utvikling og ikke minst på respekt for hverandre. Uansett hvor vi kommer fra, eller hvilken bakgrunn eller seksuell legning vi har.

Vi skal være forbilder.

Sånn er det dessverre ikke i hele idrettsbevegelsen. Ofte hører vi om mobbing, diskriminering, seksuelle overgrep og rasistiske uttalelser.

Ordbruken kan ta helt av. Det gjelder også lederne og de som styrer idretten. Det er ikke så sjeldent et skittent spill. Ikke alltid fair play.

Noen rammes. Iblant hardt.

Respekten oss mennesker imellom bør være der hver eneste dag, hver time og hvert minutt året rundt. Så lenge vi lever. Vi skal bekymre oss for hverandre. Og tenke på hva vi sier i kampens hete.

Vi skal være lykkelige så lenge det varer. Livet, altså.

Det er lett å glemme, men vi får ofte påminnelser om hvor skjør tråden er, og hvor viktig det er å ta vare på hverandre og vise gjensidig respekt. Jeg skal stille spørsmålene oftere. Hvordan har du det? Hvordan går det med deg?

Nyheten om Halvard Hanevolds bortgang gjorde sterkt inntrykk på veldig mange. Ingen forsto hvordan det kunne skje.

Selvsagt kommer jeg til å fortsette med kritisk gransking av skiverdenen, men også forsøke å ha det riktige perspektivet på at det faktisk bare er idrett bloggene handler om.

Denne dagen forsto jeg ikke hvorfor jeg skulle bruke energi på å kritisere lederskapet i Svenska Skidförbundet i en kronikk. Det var viktigere ting å tenke på: Livet og hvor skjørt det er.

Og respekten og omtanken vi bør vise hverandre innenfor idretten og samfunnet for øvrig.

Hvordan har du det?
Hvordan går det med deg?
Kan jeg hjelpe til med noe?

/Torbjörn Nordvall

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.