Jeg har hørt det mange ganger her i Norge, og undrer derfor på hvorfor det er så viktig å slå akkurat svenskene, og ikke russerne eller finnene?

Kan det virkelig ha en sammenheng med at Sverige slo Norge 10-0 i en fotballkamp på Råsunda i 1945, like etter 2. verdenskrig?

Jeg tviler, Morten Pedersen i Dagbladet.

Først og fremst; grattis, Norge!

Dere har slått oss halvt fordervet i verdenscupen på herresiden siden starten i Ruka i november. Stillingen i pallplasseringer er 15-1.

Og det er ikke morsommere for oss svensker å lese herrenes topp 30-liste i Skandinavisk cup etter to konkurransehelger; 26-4 til Norge.

Tilbake til fotballkampen.

Her om dagen spaserte jeg opp Slottsparken i Oslo. Jeg stoppet en liten stund og hentet meg inn etter en times julehandling i butikkene langs Karl Johan.

Det var tente lys i vinduene på Slottet, og jeg tenkte på det populære kongeparet Harald og Sonja. Dem jeg også pleier å vinke til på 17. mai, Norges nasjonaldag.

Jeg nøt vinterfølelsen utenfor Slottet, kikket ned mot pariserhjulet i Spikersuppa, og gledet meg over den hyggelige atmosfæren.

Hvilken vakker by jeg bor i, tenkte jeg, og hentet opp mobiltelefonen fra jakkelommen for å ta et bilde av den postkortvennlige hovedstaden:

Klikk! klikk!

Deretter passet jeg på å surfe inn på nettet for å se om det har hendt noe nytt på skifronten.

Og det hadde det virkelig gjort. Virkelig.

Mens folk nesten sprang meg ned med kasser og julegaver, ble blikket festet på en rubrikk på forsiden av anerkjente Dagbladet.no.

Jeg leste overskriften både én og to ganger.

«Petter Northug lærte oss å pisse på svenskene».

Plutselig sto jeg fastfrosset i julerushet. Jeg klikket inn på saken og kjente at øynene måtte rulle gjennom fra A til Å. Jeg, som tusentalls andre svensker, er jo fan av Petter Northug.

Har Petter virkelig pisset på oss?

Skribenten Morten Pedersen er en av de mest leste kommentatorene i Norge. Jeg vet ikke om han mener alvor, eller om han bare drar det gode, gamle Northug-trikset til spissen, noe han ikke er alene om i medieverden for å få folk til å lese.

En kjent person som «budbringer» for en sak som engasjerer folket. Og helst med artisten fra Trondheim innblandet.

Pedersen innleder teksten med at Sverige like etter 2. verdenskrig var ufine nok til å beseire Norge 10-0 i en fotballkamp på Råsunda.

Vi svensker hadde ikke sympati eller empati. Ifølge Pedersens egen historiske tolkning ydmyket vi Norge som nylig hadde reist seg fra 2. verdenskrig. Det hadde holdt med 2-0, mot et norsk lag som nettopp hadde reist seg fra en krig.

Les også: Slutt å gjøre narr av verdenscupen!

Men ikke nok med det.

Mine øyne får også konsumert at nøytrale Sverige under 2. verdenskrig tillot tyskerne å transportere soldater gjennom Svea Rike med tog. At vi svensker istedet for å forsvare nabolandet, gjorde oss styrtrike på jernmalm som vi produserte og solgte til Hitlers krigsmaskin. Vi svensker var bare ute etter profitt...

Det er harde ord i Pedersens kronikk.

Morten Pedersens kronikk i Dagbladet kan leses i sin helhet her

Hjelp!

Så trist å lese. Og så langt ifra den varme kjærligheten jeg alltid har kjent for Norge og mitt fødeland Sverige.

Der og da, i Slottsparken, kjentes Pedersens penn som en stor slegge mot mine følelser. Han traff en øm tå, på en kanskje for naiv svenske som ikke kunne ane at historien på 1940-tallet fortsatt kunne være et balltre i i en kronikk om relasjonen Norge-Sverige og Petter Northug jr.

Jeg kan dessverre ikke gjøre noe med resultatet i fotballkampen eller Sveriges tilnærming under 2. verdenskrig.

Det er som det var, være seg elle rikke.

Tiden leger alle sår, sier ordtaket.

Men ikke hos kommentator Pedersen, om man velger å ta hans ord på alvor. Det som hendte i 1945 bidro nemlig til et sår i Pedersens sjel. Et sår han plages av siden han leste seg inn på hendelsene.

Petter Northug ga ham det nødvendige plasteret. Hevnen var søt da Mosvik-ekspressen ga Norge seieren på VM-stafetten i Holmenkollen i 2011. Pedersen skriver at han nøt da Northug ydmyket Sveriges ankermann Marcus Hellner gjennom å bremse like før mållinjen for å slippe den tapre svensken helt, helt innpå seg før han tok imot folkets jubel som vinner.

Sportsjournalistveteranen Pedersen rangerer stafettseieren som et av de største øyeblikkene i norsk idrettshistorie. Ikke bare fordi Norge vant, men for at Norge slo svenskene på hjemmebane - på en ydmykende måte.

Noen gentlemansfølelser trenger man ikke ha mot Sverige som har vært så dumme, skriver Pedersen ironisk.

Spesielt ikke da en svensk TV-journalist kalte Northug for en gris etter opptredenen mot Hellner og Sverige.

Kampen Sverige-Norge vekker følelser. den gir gode effekter i media, fremfor alt i både landets tabloider og nettaviser. Spesielt når Petter Northug er innblandet.

Nå har Northug lagt opp.

Mange journalister, blant dem både Pedersen og jeg, kommer ikke til å få så mye servert på sølvfat lenger.

Det blir en utfordring for oss alle i denne bransjen. Jeg mistenker at Pedersen skviste ut det siste han hadde på lager. En skikkelig ordkanon rettet mot Sverige for å underholde sine lesere.

Jeg vandrer videre i Slottsparken i retning Bogstadveien og Majorstuen etter lesersjokket.

Tankene er ikke lenger på vakre Oslo, kongeparet eller julegavene som gjenstår å handle. Jeg tenker på hva idretten kan bety for alle i samfunnet, jeg tenker på Petter Northugs betydning for oss journalister, og jeg tenker på hvilke konsekvenser en skrevet tekst kan få. Hvilken makt ordet har for å påvirke sinnet, verdier og illusjoner.

Pedersens kronikk gjorde inntrykk..

Men jeg nekter å tro at innholdet i den, om følelsene til Sverige, har med fotballandskampen og 2. verdenskrig for snart 80 år siden å gjøre.

Det er min faste oppfatning at det handler om søskenkjærlighet. At lillebror er blitt stor og sterk, og er på vei til å lekse opp storebror, like mye som storebror vil være den som er størst, best og vakrest.

Og litt stolthet, såklart.

Verre enn det er det ikke, håper jeg. Uansett hvordan det er, har Petter Northug en stor stjerne i Sverige.

I vennskapelig og sportslig ånd får jeg løfte på toppluen for hva de norske skiløperne Martin Johnsrud Sundby, Sjur Røthe, Didrik Tønseth, Emil Iversen, Johannes Høsflot Klæbo, Finn Hågen Krogh, Hans-Christer Holund og Eirik Brandsdal har prestert i vinter.

Jeg trøster meg med at Sverige fortsatt er blant verdens beste skinasjoner, og at vi fortsatt har grep om finnene med 1-0 i pallplasseringer i verdenscupen for herrer. I Skandinavisk cup står det 4-0.

Alltid noe å glede seg over i desembermørket.

Og snart blir det EM-kvalifisering i fotball.

Mot Norge.

God jul!

/Torbjörn Nordvall