Da den nåværende 28-åringen la ut på treningsøkt i 2012, var hun uvitende om at hun senere skulle miste følelsen i beina og aldri skulle kunne gå igjen. I lang tid var hun det hun beskriver som «et mysterium» for det norske helsevesenet.
Jenta fra Finnmark, som drev med turn, styrketrening og løping, kunne plutselig ikke bevege seg. Mens venninnene fullførte videregående, fikk førerkort og dro på fester, sto tiden stille for Øverli Eriksson. Månedene på sykehuset ble mange og håpet om å kunne gå tilbake til livet slik det pleide å være ble stadig mindre.
– Om det er det eller ikke, det vet man ikke. Men i utgangspunktet var jeg på en løpetur, så falt jeg og fikk en kneskade som måtte opereres. Fram til det hadde jeg vært helt frisk, aldri hatt trøbbel med verken det ene eller andre. Etter operasjonen fikk jeg infeksjon i operasjonssåret og måtte operere igjen, men foten ble ikke bra og jeg ble sendt på rehabilitering på sykehuset, forteller Øverli Eriksson til Nettavisen.
Der håpet hun å finne ut av hva som hadde gått galt og hvordan hun raskest mulig kunne få hverdagen tilbake. Det skulle vise seg å bli langt vanskeligere enn forventet.
– Underveis i oppholdet så var det som om kroppen ikke klarte mer. Det startet med at jeg fikk anfall, som de ikke helt forsto hva var. Jeg ble på et tidspunkt lagt i kunstig koma, fordi medisinene ikke fungerte og fordi de ikke fikk kontroll på anfallene. Da jeg skulle reise meg opp igjen, så var det ikke noe respons i beina lenger. De trodde først det var en reaksjon på at jeg hadde ligget lenge og vært mye syk, men det ble aldri bedre.
Fikk diagnosen for sent
Øverli Eriksson skulle senere omfavne «den nye normalen». Hun kom med på landslaget i rullestolracing, konkurrerte internasjonalt, utdannet seg til å bli lærer og ble mamma. Men mer om det senere. Det har nemlig vært en lang vei hit.
Etter at hun mistet følelsen i beina tok det månedsvis før legene fant ut av hva som faktisk hadde skjedd med den unge jenta. Hun ble sendt fra sykehus til sykehus i håp om å få svar. Samtidig ble situasjonen brått verre.
– Det gikk fra at jeg først ikke kunne røre ankler og knær til at jeg ikke kunne merke noe i beina lenger. Legene jobbet med å finne ut hva som skjedde og sendte meg etter hvert fra et mindre til et større sykehus. Jeg ble sendt til Oslo, men også der var jeg et mysterium. I seks-sju måneder så var jeg vel egentlig et mysterium for hele helsevesenet.
Etter lang tid med uvisshet kom legene fram til at Øverli Eriksson sannsynligvis hadde hatt Guillain-Barrés syndrom. En aggressiv nervesykdom som må behandles raskt. For finnmarkingen hadde det gått for lang tid.
Hun var lam fra navlen og ned.
– I starten var jeg veldig mye sint, hvis vi hadde funnet ut av hva dette var tidligere, hadde jeg da kunne gått? Men hvis jeg skulle bruke masse tid på å være bitter, så er det likevel ikke sånn at det plutselig dukker opp en lege som sier at han har en mirakelkur som kan sørge for at jeg kan gå igjen, forteller 28-åringen i dag.
Dette er Guillain-Barrés syndrom
Guillain-Barrés syndrom er en sjelden tilstand som kan gi nerveskade, muskelsvakhet og lamminger. De fleste blir likevel helt bra med behandling.
Guillain-Barrés syndrom er trolig en autoimmun sykdom. Immunsystemet er kroppen sitt forsvar mot infeksjon av bakterier og virus. Når du får en infeksjon, angriper antistoffbakteriene og dreper de. Ved Guillain-Barrés syndrom begynner egne antistoffer å angripe personen sitt eget nervesystem ved en feil. Det kan skje med personer i alle aldre, men det ser ut til å være litt vanligere hos menn og gutter.
Om lag 85 av 100 personer som får Guillain-Barrés syndrom, blir friske, men for de med muskelskade eller som trenger respiratorbehandling, er sannsynligheten lavere for å bli helt bra. Det samme gjelder for eldre. Enkelte vil ha muskelsvakhet som varer i flere år, og andre vil ikke kunne gå igjen på mange måneder.
Kilde: helsenorge.no
Til tross for dårlige odds reiste Øverli Eriksson både til Sverige og USA i håp om å finne noen som kunne forsøke å hjelpe.
– Jeg prøvde veldig mye, men til slutt måtte jeg forsone meg med at det ikke var noe legene kunne gjøre lenger.
På landslag
I årene som fulgte måtte hun vende seg til et nytt liv i rullestol. Daglige gjøremål som tidligere hadde vært enkle, ble plutselig en utfordring. Øverli Eriksson var likevel fast bestemt på å prøve å leve som normalt. Hun returnerte til den aktive livsstilen hun hadde hatt tidligere, men i et nytt format. Hun prøvde rullestolracing og fikk raskt plass på landslaget. Der konkurrerte hun i mellomdistanse og kunne trene side om side med de funksjonsfriske klubbkameratene.
Ved siden av studier og etter hvert jobb som lærer, fikk hun tilrettelagt hverdagen slik at hun kunne trene både morgen og kveld.
– Jeg la mer innsats i idretten etter skaden, forklarer 28-åringen, som tidligere hadde konkurrert på nasjonalt nivå i turn.
I dag har hun vært på landslaget i rullestolracing i tre år og har deltatt i flere store mesterskap. I høst deltok hun også i Oslo maraton og skal snart konkurrere i Red Bulls «Wings for Life World Run». Inntektene fra sistnevnte går til forskning på ryggmargsskader. En sak som ligger hjertet hennes ekstra nært.
– Det er så viktig. Jeg er jo i den gruppen, forklarer hun.
Les også: Manchester City under etterforskning av Premier League
Ble mamma i fjor
Løpet blir ett av de første hun deltar i etter at hun fikk en datter i fjor. Det å bli gravid og sette et barn til verden har vært en stor seier for Øverli Eriksson, som lenge var usikker på om hun kunne få til nettopp dette.
– Noen av de rundt oss reagerte, og lurte på hvordan vi kunne bli gravide. Når man får en ryggmargsskade, så går kroppen i sjokkmodus og noen, deriblant meg, mister eggløsning og menstruasjon. Så det er litt sjansespill for kvinner, når man skal prøve, om det går eller ikke.
28-åringen forklarer imidlertid at hun og samboeren ikke ønsket å stresse med hvorvidt de kom til å klare å bli gravide på «vanlig måte». Dersom det ikke gikk, ønsket de heller å se på alternativene da. Men friidrettsutøveren ble snart gravid og datteren kom til verden.
Etter at hun ble mamma har hun møtt en rekke reaksjoner og fordommer rundt det å være forelder i rullestol.
– Mine nærmeste har kjent meg så lenge og vet hvor godt jeg fungerer. Men på kjøpesenter eller ute på tur, så kan enkelte plutselig bare ta tak i vogna for å skulle hjelpe meg opp bakken eller komme etter meg inn på et stellerom for å hjelpe til. Noen går litt for nært inn på andres intime grenser.
Les også: Fryktet for livet under jordskjelv: – Alt er kaos
Skal tilbake til toppidretten
Datteren har nå blitt over ett år og Øverli Eriksson er tilbake i trening. Det blir mindre tid enn før, men friidrettsutøveren vil tilbake i konkurransesetting. For tiden har hun permisjon fra landslaget, men målene for fremtiden er å delta i VM, EM og nordiske mesterskap. Hun tror konkurransene som er lenger unna blir vanskelig nå som hun har familie på hjemmebane.
Ti år etter hendelsen som forandret livet hennes har hun lykkes med å venne seg til den nye normalen. Hun har igjen funnet glede i idretten, men på en helt ny måte. Hun har tatt utdanning og fått en jobb hun trives med. I tillegg har hun fått familie og lever et vanlig liv like utenfor Oslo.
Ti år etter har hun forsonet seg med at det som skulle bli en enkel operasjon etter en joggetur til slutt endte med at hun ble avhengig av rullestol.
– Når jeg tenker tilbake på den tiden så er det mye som er litt hvisket ut. Jeg var ut og inn av sykehus og livet mitt sto stille, mens alle rundt gikk videre. Det var en kjip sykehusfeil, men leger er mennesker de også.