VILLACH (Nettavisen): Det er fort gjort å trekke paralleller til den japanske hopplegenden Noriaki Kasai (50) når man snakker om Ishida.

42-åringen er en evighetsmaskin som alltid er på plass når det er mesterskap i langrenn. Og i motsetning til sin populære landsmann Kasai er hun også på plass i VM i Planica.

Det er Ishidas ellevte VM i langrenn på rad, og hennes 16. mesterskap om man tar med OL.

Da hun mesterskapsdebuterte i VM i Val di Fiemme i 2003 het hennes største konkurrenter Bente Skari, Kristina Smigun og Marit Bjørgen.

I Planica heter de Ebba Andersson og Frida Karlsson. De er henholdsvis 17 og 19 år yngre enn Ishida.

– Jeg har nok vært litt heldig. Hadde jeg vært født i Norge kunne jeg nok ikke holdt på fortsatt, for de har så mange unge og sterke løpere. Men siden jeg kommer fra Japan kan jeg holde på lenge, sier 42-åringen.

Les også: Norge-profilen ble vraket. Plutselig dukket han opp i VM-løypa

Enorme kontraster

Nettavisen møter henne på Japans utøverhotell i utkanten av den østerrikske byen Villach.

Hun smiler høflig og litt beskjedent, men stiller velvillig opp til et intervju for å fortelle sin historie om et langt liv i skisporten.

Langrennssporten har tatt henne mange steder, men for Ishida startet det hjemme i den lille landsbyen Bihoro, nord i Japan.

Da hun gikk på ungdomsskolen fikk hun øynene opp for langrenn og falt pladask for sporten. Den dag i dag er kjærligheten like sterk.

Men livet som japansk skiløper har aldri vært et luksuriøst liv.

Hele livet har hun måtte hjelpe til på familiegården som foreldrene hennes driver, ved siden av langrennssatsingen.

Slik er det fortsatt.

Hver vår og høst går hun glipp av flere uker med trening fordi hun må hjelpe til med innhøstingen av de ulike grønnsakene de dyrker på gården.

På de samme tidspunktene er det norske damelaget som regel på samling på Sognefjellet og i høyden i Mellom-Europa.

– Jeg trener ikke så mye som nordmennene. Ikke i nærheten. Men jeg er fortsatt utendørs og er aktiv når jeg jobber på gården. Det er ikke perfekt, men det fungerer, forteller hun.

Langrennssatsingen får hun finansiert av en lokal sponsor og med hjelp fra det japanske skiforbundet. Egen trener droppet hun for flere år siden.

Les også: Poromaa viste fingeren til svensk TV

– Beundringsverdig

Selv om kontrastene mellom Ishidas og de norske løpernes hverdag er stor, har hun sterke resultater å vise til.

I VM-sammenheng har hun en 4. plass som beste resultat, og i OL i Vancouver 2010 ble hun nummer fem på tremila. I verdenscupen har hun vært på pallen to ganger.

Og til tross for at Ishida nå har blitt 42 år henger hun fortsatt ganske bra med. På verdenscupen på Lillehammer før jul gikk hun inn til 12. plass på 20 kilometer fellesstart.

I perioder har Ishida bodd og trent i Norge. For noen år tilbake var hun en del av det norske langløpslaget Team United Bakeries, som senere ble Team Koteng og i dag Team Aker Dæhlie.

Da ble hun trent av Jostein Vinjerui, som nå er landslagstrener for Storbritannia. Han er mektig imponert over at Ishida fortsatt holder det gående.

– Hun har et stort hjerte for langrenn og har båret japansk langrenn i lang tid. Hun har nok følt litt på det selv også. Hvis hun ikke hadde fortsatt så hadde nok støtten fra det japanske skiforbundet blitt redusert. Det er beundringsverdig av henne, sier han til Nettavisen.

Vinjerui var i 2016 og besøkte Ishida i Japan. Da viste hun fram skigymnaset hun gikk på i sine yngre dager.

– Der måtte hun sykle fem kilometer hver vei med rulleskiene i et rør når hun skulle få trent på rulleski. Så det er ingenting som har kommet gratis, sier Vinjerui.

Les også: Sverige-profil raser etter stafetten. Kastet skiene i sinne

– Den største forskjellen

I Norge gikk Ishida på lag med løpere som Øystein «Pølsa» Pettersen, John Kristian Dahl og Johan Kjølstad.

Forskjellene mellom Norge og Japan er mange, men for verdensvante Ishida ble det ikke noe stort kultursjokk.

Bortsett fra én ting.

– Den største forskjellen er at vi ikke har vinduet åpent når vi sover. Det var en stor forskjell, sier hun og ler godt.

En annen forskjell var at i Norge kunne hun gå på ski i løyper som strakte seg over flere titalls kilometer. Slik er det ikke i Japan.

– I Japan er hovedproblemet at vi ikke har lange nok løyper å trene i. De er som regel fem kilometer lange, toppen 15. Det burde egentlig ikke være så vanskelig å få lengre løyper for vi har mye snø hvert år, forteller Ishida.

Vinjerui mimrer tilbake til tiden med Ishida på laget som en fin tid.

– Det var veldig moro. Jeg fikk henne med på å gå langløp og hun gjorde det veldig bra umiddelbart. Hun ble tatt godt imot av de norske løperne på laget, og hun fikk brukt egenskaper som hun ikke hadde fått brukt før. Det var veldig bra for henne, sier han.

Les også: Northug om Norge-profilen: – Ikke sett dette tidligere

Trist VM-oppdagelse

Nå er det VM i Planica som gjelder for Ishida - 20 år etter at hun fikk sin VM-debut.

Men 42-åringen er noe skeptisk til det som har skjedd siden VM-debuten og spesielt de seneste mesterskapene.

I Planica er det glissent på tribunene. Og hun lurer på hvor det blir av nordmennene.

– Da jeg kom hit begynte jeg å lure, fordi jeg synes det burde vært flere norske tilskuere her. Det var ikke fullt på stadion, til og med ikke i helgen. Flere burde ha kommet, sier Ishida.

Hun føler dette har vært en trend i flere år, men synes spesielt at nedgangen fra forrige gang det var tilskuere på plass i VM er markant.

I VM i Seefeld i 2019 krydde det av norske tilskuere. I Planica har tribunen på stadion knapt vært halvfull.

– Jeg synes det er synd.

Les også: Dyrhaug ikke i tvil etter Sverige-bråket

Frykter for femtiden: – Håpløst

Det er ikke bare på tilskuerplass Ishida har merket en nedgang. De synkende TV-tallene de siste årene bekymrer henne.

– Det er ikke så mange som bryr seg som langrenn lenger. Før var det flere som så på langrenn på TV i Europa. Det er ikke slik som det var tidligere lenger.

Ishida fremstår som en rolig og forsiktig person, men det er tydelig at dette temaet engasjerer henne og hun får plutselig en litt mer alvorlig mine over seg.

Hun frykter for fremtiden til langrenn.

– Da Justyna Kowalczyk var med var det også stort i Polen, og så mange syntes det var spennende med langrenn. Nå er det ikke slik lenger. I de skandinaviske landene ja, men i resten av landene er det lite interesse, forteller Ishida.

– Hva tenker du om at langrennsinteressen er dalende?

– Det er veldig synd. Jeg synes det er håpløst. Vi må finne en måte å få flere til å komme tilbake og gjøre sporten populær igjen, svarer japaneren.

Ishida kunne tenke seg at FIS la verdenscuprenn til flere land rundt om i verden.

– Jeg synes langrenn burde bli mer verdensomspennende. Jeg tror det kan gjøre langrenn mer populært igjen, sier hun.

Les også: Kunne ikke tro det som ble sagt på Norge-møtet

– Det er en gave

Det er tydelig at Ishida har en del tanker om stoda til internasjonal langrenn, men hvor lenge kommer hun selv til å være en del av sporten? Det vil nok mange tenke er et naturlig spørsmål å stille en 42 år gammel toppidrettsutøver.

Svaret på det har hun ikke per dags dato. Hver vår tar hun en vurdering på om hun skal fortsette eller ikke. Det kommer hun også til å gjøre denne våren.

– Det avhenger egentlig bare av min egen følelse, forteller hun.

Hva hun skal gjøre den dagen hun legger opp vet hun ikke enda. Om hun ønsker å ta over familiegården fra foreldrene kan hun det.

– Det kan hende jeg gjør det, jeg vet ikke helt enda, sier hun tankefullt.

Les også: Lagkameraten stusser over Klæbos reaksjon

En annen mulighet for Ishida er bli langrennstrener. Hun er allerede trener for noen yngre løpere hjemme i Japan.

Det kan imidlertid virke som at Ishida er blant de idrettsutøverne som kan holde det gående så lenge hun vil. Hun forteller at kroppen hennes fortsatt er i god stand, og hun klager heller ikke over egen form.

– Jeg tror nok det er en gave fra foreldrene mine, sier hun og ler.

Er det faktisk sånn at Ishida er langrennssportens svar på Noriaki Kasai?

Svaret på det er nei, ifølge henne selv.

Hun har ikke lyst å fortsette å gå på ski om hun ikke lenger klarer å konkurrere på det høyeste nivået. Et nytt svar på om hun klarer det får hun på lørdagens tremil i VM.