Gå til sidens hovedinnhold

Jönsson glem­mer ald­ri det Ødegaard le­ver­te i Tip­pe­li­ga-de­bu­ten: – Det var spe­si­elt

Jan­ne Jönsson har en snart 30 år lang tre­ner­kar­rie­re på CV-en, og har opp­levd det mes­te. Han glem­mer der­imot ald­ri det Martin Ødegaard le­ver­te i sin før­s­te kamp i davæ­ren­de Tip­pe­li­ga­en.

60-år­in­gen er en klubb­le­gen­de i hjem­by­en Halm­stad, og står med over 500 kam­per for den tra­di­sjons­ri­ke klub­ben.

Et­ter spil­ler­kar­rie­ren var det tre­ner­yr­ket som lå Jönsson tet­test til brys­tet, og noen ek­so­tis­ke år i Ja­pan sto for tur.

Der ble det fire år i henholdsvis Vissel Kobe og Sanfrecce Hi­ro­shi­ma, og tur bar hjem igjen til Sve­ri­ge og Ljungs­ki­le.

Så star­tet even­ty­ret i Norge da Sta­bæk slo på trå­den og øns­ket svens­kens tje­nes­ter i gjen­reis­nin­gen av klub­ben fra nivå to i Norge. Det gikk på først for­søk, og han klar­te i se­son­gen et­ter å kom­me inn blant de fem beste i Tip­pe­li­ga­en.

Sta­bæk ble til slutt laget å slå. For med Daniel Nann­skog, Alan­zin­ho og man­ge and­re pro­fi­ler i laget tok klub­ben gull i 2008, som også er klub­bens enes­te i ny­ere tid.

Et­ter fem år på Bek­ke­stua sto Ro­sen­borg for tur, og et­ter to del­vis mis­lyk­ke­de år tak­ket han for seg med to bron­se­me­dal­jer i ba­ga­sjen.

Aa­le­sund var nes­te klubb ut, før det bar til­ba­ke til Sve­ri­ge og hjem­klub­ben Halm­stad. Et par år et­ter var det igjen du­ket for et even­tyr i Ja­pan, før Jönsson til slutt re­tur­ner­te til Sta­bæk i 2019.

Der er han fort­satt den dag i dag, og nå skal du få høre ho­ved­per­so­nen selv for­tel­le om hans snart 30 år lan­ge tre­ner­liv.

Jönsson er nestemann ut i serien Taktikkpraten.

Kon­sep­tet er en­kelt:

Man møter kjen­te fot­ball­folk og snak­ker fot­ball og tak­tikk, og du som le­ser får in­ter­vju­et i sin hel­het.

– Vin­te­rens preseason i Norge er man­ge spil­le­res stør­ste frykt. Hvor­dan er det som tre­ner å stå der gjen­nom kulda i man­ge uker?

– Jeg har ikke noe imot det, og har egent­lig ald­ri gjort det hel­ler. Et­ter et leng­re opp­hold fra fot­bal­len, er man su­gen på å kom­me til­ba­ke og star­te med job­ben igjen. Det er vik­tig å ta seg noen uker fri i jula, men så er man su­gen på å be­gyn­ne igjen. Jeg opp­le­ver også at spil­ler­ne syn­tes det er gøy, og at ting blir ly­se­re nå med både leng­re sol og la­ve­re tem­pe­ra­tu­rer.

– Hvil­ke pri­ori­te­rin­ger er det du har un­der en slik opp­kjø­ring?

– Først og fremst er det jo det fy­sis­ke som står i fo­kus, de før­s­te uke­ne av opp­kjø­rin­gen. Det er greit å ha fo­kus på det tid­lig, så be­gyn­ner man å leg­ge opp til kamp­for­be­re­den­de øk­ter når det blir mer na­tur­lig. Man slut­ter ikke med det fy­sis­ke selv om tre­nings­kam­pe­ne kom­mer, men man slip­per nok litt opp i in­ten­si­te­ten. Ofte har man jo nye fjes på tre­ning, så det er vik­tig å få inn mine tak­tis­ke tan­ker så tid­lig som mu­lig.

– Vi øns­ker jo å bli bedre kjent med deg i den­ne spal­ten. Kan du for­tel­le om hvor­dan val­get falt på å bli fot­ball­tre­ner?

– Det var vel mye til­fel­dig­he­ter inne i bil­det, med en kom­bi­na­sjon av fle­re ting. Jeg had­de spilt i 15 år i Halm­stad, og viss­te ikke helt hva jeg skul­le gjø­re et­ter­på. Så fikk jeg et til­bud om å bli tre­ner i Ja­pan, som jo er en mu­lig­het for et even­tyr. Da fikk jeg mu­lig­het til å kjen­ne på om tre­ner­yr­ket var noe for meg, og det fant jeg vel fort ut at det gjor­de. Tre­ner­yr­ket hand­ler om å gi ener­gi og å få ener­gi, og jeg mer­ket fort at det ga meg vel­dig mye. Det stil­ler krav til å kun­ne ska­pe re­la­sjo­ner med and­re, om det er spil­le­re, tre­ne­re, fans el­ler and­re. Det­te syn­tes jeg traff meg bra, også had­de jeg jo en fin over­gang hvor jeg var spil­len­de as­si­stent­tre­ner en pe­ri­ode før det kun ble tre­ner­rol­len. Man­ge til­fel­dig­he­ter, men en lyk­ke­lig slutt, hum­rer Jönsson.

– Kan du for­tel­le litt om den til­knyt­ning du har fått til Ja­pan, og ti­den din der?

– Det ble fire bra år der bor­te, og det satt dype spor i meg. Kul­tu­ren, be­folk­nin­gen og ma­ter er det in­gen­ting å ut­set­te på, så det er på in­gen måte noe jeg har ang­ret på. Et­ter­som man har hatt et godt for­hold til fot­bal­len der nede, har det jo duk­ket opp en del til­bud der­fra i et­ter­kant av de fire åre­ne der. Se­nest for tre-fire år si­den, fra min før­s­te klubb som had­de litt pro­ble­mer. Jeg valg­te jo til slutt å takke ja til det til­bu­det, og det var ab­so­lutt en fin tid. Så jeg ser vel ikke bort ifra at det kan bli en mu­lig re­tur til ja­pansk fot­ball på et tids­punkt. Ja­pan og Norge er to ste­der uten­for Sve­ri­ge som lig­ger nært mitt hjer­te.

– Man hus­ker godt det Sta­bæk-laget du skap­te i din for­ri­ge pe­ri­ode i klub­ben, med Alan­zin­ho, Vei­gar Páll Gunnarsson og Daniel Nann­skog blant an­net. Hvor­dan var det å være i Sta­bæk på den ti­den?

– Jeg fikk vel en te­le­fon i 2004, et­ter at de had­de ryk­ket ned, om jeg var lys­ten på å prø­ve meg i Norge. Da had­de jeg vært hjem­me i Sve­ri­ge noen år, så jeg var jo litt su­gen på et uten­lands­even­tyr igjen. Det var kan­skje ikke like ek­so­tisk som Ja­pan, men Norge trig­get meg og ble en eks­tremt fin rei­se. Med opp­rykk før­s­te året og ut­vik­let oss mye året med en god fem­te­plass i eli­te­se­ri­en, før man til slutt sik­ret se­rie­mes­ter­ska­pet. Det var en vel­dig so­lid klubb, og man had­de gode re­la­sjo­ner både på og uten­for ba­nen. I nåtidens Sta­bæk har man jo solgt unna spil­le­re for sto­re sum­mer, og valgt å bygge klub­bens framtid på den må­ten. I min for­ri­ge pe­ri­ode had­de man mu­li­gens et let­te­re ut­gangs­punkt for å bygge en tit­tel­ut­ford­rer, i og med at man fikk jobbe med de sam­me spil­ler­ne over en leng­re pe­ri­ode. Selv om det jo ble med in­ter­es­se rundt spil­ler­ne da og, som jo re­sul­ter­te i at både Vei­gar og Alan­zin­ho ble solgt til slutt. Men det var nok let­te­re å bygge re­la­sjo­ner den gan­gen for­di spil­ler­ne ble leng­re i klub­ben. Had­de Daniel Nann­skog pres­tert på det ni­vå­et han gjor­de da, i da­gens fot­ball, ville ha nok ikke vært i Sta­bæk så len­ge som han var.

Les også: Omstridt Haaland-situasjon: - Største katastrofen som finnes i fotball

– Er det de tre den beste «trio­en» du har trent i din kar­rie­re?

– Det er van­ske­lig å si. Jeg har jo trent Mik­kel Laud­rup i Ja­pan, så han får vel bli med i den dis­ku­sjo­nen der. Men de tre er ab­so­lutt helt der oppe, også had­de man jo fle­re strå­len­de spil­le­re i Sta­bæk også. En Somen Tchoyi, Hen­ning Hauger som var på vei framover og Pon­tus Far­ne­rud som gjor­de at vi had­de et sterkt lag på den ti­den, og had­de litt flaks da vi fant dis­se spil­ler­ne. Sta­bæk var først og fremst et sterkt kol­lek­tiv, men vi had­de også man­ge gode in­di­vi­der som gjor­de at vi all­tid satt høye krav til våre pre­sta­sjo­ner. Det har jeg også brukt som in­spi­ra­sjon vi­de­re i kar­rie­ren, og lært vel­dig mye av. Et­ter å ha opp­levd en slik suk­sess, blir man yd­myk over ar­bei­det som blir lagt ned og be­visst på at ting ikke skjer ved en til­fel­dig­het.

– Hvor vik­tig er det for deg å finne og ska­pe pro­fi­ler i lage­ne du tre­ner?

– Jeg tror det er vik­tig å snakke om kol­lek­ti­vet i et lag­spill som fot­ball, men pro­fi­le­ne er også svært sen­tra­le. Det er en jo en ba­lan­se­gang som ofte er van­ske­lig å finne, for kol­lek­ti­vet må jo også ak­sep­te­re ulik­he­te­ne i laget. Pro­fi­le­ne er of­test de som er med på å av­gjø­re vik­ti­ge kam­per i vå­res fa­vør, og de må få mu­lig­he­te­ne til å stik­ke seg ut i meng­den. Man kan ikke ha 25 spil­le­re som er helt like, så de er ab­so­lutt vik­tig i mitt lag.

– Du var jo en klubb­spil­ler selv, med over 500 kam­per for Halm­stad. Er det for få av din type igjen i da­gens fot­ball?

– Ja, det er det. Det er vel nes­ten noe man må ak­sep­te­re, men noen gan­ger skal det byt­tes klubb fort og en­kel­te kla­rer ikke være et sted mer enn fem mi­nut­ter fø­les det ut som. Vi i Sta­bæk er jo på man­ge må­ter et godt el­ler dår­lig eks­em­pel på det, spørs hvor­dan man ser på det, men vi har ut­vik­let spil­le­re som har tatt ste­get ut fort. Sam­ti­dig som jeg un­ner spil­ler­ne det vel­dig å få sjan­sen uten­for Skan­di­na­via, men jeg øns­ker jo å ha spil­ler­ne her litt leng­re for å bygge sta­bi­li­tet og øke den sports­li­ge pre­sta­sjo­nen enda et hakk vi­de­re. Ser man på tre­ner­si­den var jeg jo i Sta­bæk i seks år for­ri­ge gang jeg var her, og jeg glad for at det har vært en Sir Alex Ferguson i Man­ches­ter og en Arsène Wenger i Arsenal som har vært i en klubb over lang tid. Ofte er det jo spil­lets gang at klub­be­ne gjør end­rin­ger, en­ten om det er i stal­len el­ler på tre­ner­si­den. Jeg for­står at tre­ne­re ikke tørr å snakke om pro­sjek­ter for langt fram i tid, for man vet jo ikke om man kom­mer til å være i den klub­ben så len­ge. Men i Sta­bæk vå­ger jeg å gjø­re det, og det er noe jeg sit­ter stor pris på. Man må tør­re å sel­ge spil­le­re, for å bygge stør­re og bedre klubb.

Les også: – Mjøn­da­len er alt­opp­slu­ken­de, til min for­lo­ve­des sto­re be­kym­ring. Jeg har egent­lig ikke noe or­dent­lig liv uten­om det­te

– Hvor­dan er din fot­ball­fi­lo­so­fi, Jan­ne?

– Det er noe jeg ikke snak­ker vel­dig mye om, for­di det ble mye snakk om det i den for­ri­ge pe­ri­oden som Sta­bæk-tre­ner. Jeg øns­ket nes­ten å tone det litt ned en stund der, for vi fikk vel­dig mye skryt for vårt of­fen­si­ve spill. Det ville der­for vært lett for meg å sva­re deg med det sam­me nå, at jeg bare øns­ker å spille flott fot­ball og kjøre på med an­greps­spill. Man kan vel si at det er litt sann­het i det, men jeg er vel­dig be­visst på at man tren­ger et so­lid for­svars­spill for å kun­ne vin­ne fot­ball­kam­per. På da­ger hvor det of­fen­si­ve ikke sit­ter helt som det skal, kan man fort­satt vin­ne kam­pe­ne hvis det de­fen­si­ve er på plass. Men min fi­lo­so­fi byg­ger jo mye på at man øns­ker å ha bal­len så mye som mu­lig.

– Tid­lig i feb­ruar kom be­skje­den om at Groruds ho­ved­tre­ner Ei­rik Kjønø blir en av de­res støt­te­ap­pa­rat i Sta­bæk, og går inn som as­si­stent­tre­ner i et el­lers så stort og so­lid ap­pa­rat rundt deg. Hvor be­visst er du på å plukke ut de rik­ti­ge fol­ke­ne rundt deg?

– Jeg øns­ker ab­so­lutt et godt team rundt meg, og det er noe som har vært vik­tig for Sta­bæk også før jeg kom til klub­ben i min and­re pe­ri­ode. Ei­rik har jeg pra­tet med en god stund, men det lot seg ikke gjø­re midt i for­ri­ge se­song på grunn av fle­re ting. Vi har fulgt med på det han har gjort i Gro­rud, og det pas­set vel­dig bra å hen­te han inn nå. Med et stør­re ap­pa­rat har man stør­re sjan­se til å føl­ge hver en­kelt spil­ler tet­te­re, og gi en pro­fe­sjo­nell opp­føl­ging som de mer res­surs­ster­ke klub­ben al­le­re­de har hatt mu­lig­he­ten til i fle­re år.

– Hvis vi ser på de klub­be­ne du har trent her i lan­det (Sta­bæk, Aa­le­sund og Ro­sen­borg), er det uli­ke for­ut­set­nin­ger du har hatt i hver jobb. Hvor­dan har du an­gre­pet hver en­kelt opp­ga­ve du har fått til­delt her i Norge?

– Over­gan­gen fra Sta­bæk til Ro­sen­borg var fak­tisk mind­re enn det de fles­te trod­de, for­di vi had­de kjem­pet i top­pen og ja­get et­ter me­dal­jer i Sta­bæk også. Den sto­re for­skjel­len mel­lom klub­be­ne var vel me­die­på­gan­gen og pres­set i job­ben, som var be­ty­de­lig stør­re i Trondheim. Men jeg had­de vel lik men­ta­li­tet i Ro­sen­borg som jeg had­de i Sta­bæk mot slut­ten av ti­den der, som jo var å vin­ne me­dal­jer. I Aa­le­sund var det mind­re for­vent­nin­ger, men der gjor­de vi det me­get sterkt øko­no­misk. Vi solg­te jo Abderazzak Hamdallah for nes­ten 40 mil­li­o­ner, og sik­ret en sterk fjer­de- og syvendeplass der til slutt. Så for­skjel­lig ut­gangs­punkt, men sam­ti­dig gan­ske like må­ter å an­gri­pe ar­beids­opp­ga­ve­ne på.

Les også: Groruds tre­ner­ta­lent: – Hvis jeg had­de fått 20 mil­li­o­ner i fan­get nå, da had­de jeg fort­satt jak­tet de unge og lo­ven­de spil­ler­ne

– Du har opp­levd mye i din tre­ner­kar­rie­re, men hvor­dan stil­ler du deg til en po­ten­si­ell lands­lags­jobb i framtida?

– Det har jo vært ak­tu­elt på fle­re tids­punk­ter i kar­rie­ren, og det had­de ab­so­lutt vært in­ter­es­sant. Man had­de jo fått prøvd seg i en ny hver­dag, som kan­skje had­de vært sunt, men det er in­gen­ting man går rundt og ten­ker på. Jeg har jo vært i sam­ta­ler tid­li­ge­re både i Sve­ri­ge og Norge, uten at det har blitt noe ut av det. Vi får se hva framtida brin­ger.

Du er jo i en klubb som dri­ves av spil­ler­salg, hvor­dan er det å for­hol­de seg til det­te som tre­ner?

– Jeg er jo glad på klub­bens veg­ne at man ald­ri har vært så øko­no­misk sta­bi­le som man er nå, for «sta­bi­li­tet» er vel ikke noe som har kjen­ne­teg­net Sta­bæk tid­li­ge­re. Man har blitt tvun­get til å sel­ge i vel­dig man­ge år, men per dags dato er man ikke det len­ger. Jeg er glad for at spil­le­re får mu­lig­het til å ta tu­ren til stør­re li­ga­er, men det had­de vært godt for klub­bens ut­vik­ling å kun­ne ta et steg vi­de­re og be­hol­de spil­le­re leng­re for kun­ne klat­re på ta­bel­len.

– Det er en kunst­gress­de­batt som har fått stor opp­merk­som­het i lan­det den siste ti­den. Hva er dine tan­ker om te­ma­et?

– For meg er vel sva­ret på det ri­me­lig en­kelt. Jeg me­ner jo at na­tur­gress er det so­le­klart beste val­get. Det er best for spil­ler­ne og best for mil­jø­et, men så er jo spørs­må­let hvor bra det er for fot­bal­len her i Norge. Hvis man spil­ler langt ut i de­sem­ber vil jo kva­li­te­ten på gress­mat­te­ne bli sva­ke­re, og da vil jo kva­li­te­ten på fot­bal­len bli det sam­me. Skal man ha en lang se­song så ko­ker det vel ned til at kunst­gress er det na­tur­li­ge val­get, for jeg spil­ler hel­ler på en god kunst­gress­mat­te i mars enn en dår­lig na­tur­gress­ba­ne. Men det op­ti­ma­le ville jo selv­føl­ge­lig være na­tur­gress på alle ba­ner.

– Da du valg­te å for­la­te Sta­bæk til for­del for Ro­sen­borg kom det ster­ke re­ak­sjo­ner fra Sta­bæk-fan­sen som blant an­net kal­te deg «Ju­das». Hvor­dan på­vir­kes du av hets og mis­nøye blant folk rundt klub­be­ne du tre­ner?

– Nei, det er rett og slett in­gen­ting. Man må hel­ler ikke glem­me at det er noen som tar i bruk de or­de­ne der, men det be­tyr ikke at alle and­re me­ner det. Sta­bæk had­de en vold­som ut­vik­ling un­der min pe­ri­ode i klub­ben, og det var man­ge sup­por­te­re som ut­tryk­te sin takk­nem­lig­het for det da jeg dro fra klub­ben til for­del for Ro­sen­borg. Jeg opp­lev­de egent­lig ikke så mye av den het­sen som det ble skre­vet om i mediene. Det er klart at had­de jeg dratt til en uten­landsk klubb ville det nok kri­tikk vært to­talt fra­væ­ren­de.

– Din dat­ter Zara har gjort det me­get godt for Stabæks da­me­lag det siste året. Hvor­dan går pra­ten rundt mid­dags­bor­det? Blir det mye coa­ching fra din side?

– Zara har man­ge dyk­ti­ge tre­ne­re rundt seg, og har all­tid hatt det gjen­nom sin kar­rie­re. Men det hen­der vel at jeg ser en kamp og tar en litt gjen­nom­gang med henne, som en slags støt­te til ar­bei­det hun leg­ger ned. Det er der­imot langt ifra at jeg kan si at jeg er noen form for tre­ner på hjem­me­ba­ne, men vi pra­ter ab­so­lutt fot­ball. Vi ser gjer­ne Arsenal-kam­per sam­men, så da går dis­ku­sjo­ne­ne un­der­veis.

– Så dere hol­der beg­ge med Arsenal?

– Ja, det har blitt sånn. Hun er vel hak­ket mer sup­por­ter enn det jeg er, men jeg har blant an­net vært på be­søk i klub­ben og stu­dert litt job­ben de gjor­de da Arsène Wenger var sjef. Jeg kjen­te jo til han un­der hans tid i Ja­pan, før han tok over Arsenal. Sam­ti­dig som jeg tren­te Fred­rik Ljungberg mot slut­ten av hans kar­rie­re, i Shimizu S-Pul­se. Jeg har brukt det som en av­kob­ling hvor jeg har be­søkt fle­re klub­ber, og da har Arsenal vært en av de. Da har jeg som re­gel tatt med meg fa­mi­li­en og bar­na, så vi har fått en fin til­knyt­ning til klub­ben.

Les også: Ber­ger­sen vars­ler end­rin­ger på lands­laget: – Tror vi vil se mye mer va­ria­sjon

– Da er jeg nes­ten nødt til å spør­re deg om den nye nord­man­nen som har kom­met inn por­te­ne på Emirates. Hva ten­ker du om Martin Ødegaard mu­lig­he­ter i London?

– Det tror jeg rett og slett pas­ser vel­dig bra. Arsenal var jo ute et­ter en spil­ler som kun­ne gjø­re det lil­le eks­tra, og det har jo jeg opp­levd på nært hold at Ødegaard kan være en slik spil­ler. Jeg hus­ker fort­satt godt hans de­but på Ma­ri­en­lyst, mot Aa­le­sund som jeg var tre­ner for da. Dess­ver­re for oss had­de han noen spe­si­el­le kva­li­te­ter al­le­re­de da, og had­de vel vært over og be­søkt blant an­net Arsenal. Det var spe­si­elt å se han den kam­pen. Nå har han til slutt endt opp i klub­ben, og det tror jeg kan bli vel­dig spen­nen­de. Jeg har jo fulgt han si­den de før­s­te spar­ke­ne på bal­len i norsk topp­fot­ball, og det er ab­so­lutt en me­get god spil­ler. Han har mu­li­gens et lite steg igjen til å nå den ab­so­lut­te top­pen, men det er san­ne­lig ikke lagt unna.

– Du har snak­ket litt om ti­den i Ro­sen­borg, med et lag be­stå­en­de av unge, frem­ad­stor­men­de og gode spil­le­re som blant an­net Markus Henriksen, Jo­nas Svensson og Per Cil­jan Skjelbred. Selv hin­ter du frampå at man mu­li­gens ikke fikk ut det ful­le po­ten­si­a­let der. Hva er din stør­ste skuf­fel­se i kar­rie­ren?

– Godt spørs­mål. Jeg er vel nødt til å falle ned på ti­den i Ro­sen­borg, og spe­si­elt det and­re året jeg had­de. Vi had­de man­ge gode spil­le­re som du nev­ner, så at man ikke tok et gull der var vel på man­ge må­ter skuf­fen­de. Så en bron­se i Tip­pe­li­ga­en den se­song skil­ler seg vel ut som den stør­ste skuf­fel­sen. Ti­den i Ro­sen­borg var to fine år og vi had­de en god ut­vik­ling, men tar man ikke gull i Trondheim på to år bur­de man kan­skje prø­ve noe an­net. Vi tjen­te 50–60 mil­li­o­ner det and­re året mitt i klub­ben og tok oss til Eu­ro­pa-slutt­spill, men det ble ikke se­rie­gull som til slutt ble kro­ken på døra for meg.

– Jeg har et siste spørs­mål. Hvor len­ge skal Jan­ne Jönsson jobbe som fot­ball­tre­ner?

– Det er jo snart 30 år si­den jeg kom inn i den­ne ma­ne­sjen, og det gir meg fort­satt mer ener­gi enn det tar. Så len­ge man fort­satt har den fø­lel­sen til sitt yrke, ser jeg in­gen grunn til å slut­te med det før­s­te. Ak­ku­rat nå er jeg på et vel­dig fint sted i kar­rie­ren, og tri­ves svært godt med det pro­sjek­tet vi hol­der på med nå, av­slut­ter Jönsson.

Reklame

Pørni slår alle rekorder - her ser du serien gratis