- Jeg så veltet i slow motion. Det var skikkelig fælt. Jeg ble uvel av å se det. Jeg slo på radioen og logget meg inn på nettet for å få informasjon, har kona Stephanie Voigt uttalt til Bild.

Minutter i forveien var hun travelt opptatt med barnebursdag. Av søskenflokken på fem, satt den fire år gamle yngstejenta alene foran TV-skjermen og fulgte pappa Jens’ ferd fra Martigny til Bourg-Saint-Maurice.

Men denne dagen skulle ikke pappa nå fram til mål.

Husker ingenting
I stedet landet 37-åringen med hodet først i asfalten, etter å ha mistet kontrollen over sykkelen i 80 kilometer i timen nedover Col du Petit-Saint-Bernard.

Den dramatiske ulykken skjedde den 21. juli. På den 16.-etappen i årets Tour de France. Under Oslo Grand Prix møtte Nettavisen Jens Voigt for å høre hans versjon etter skrekkfallet.

- Hvordan vil du beskrive den siste måneden?

- Det var selvsagt ikke supert. Men til tross for krasjen, og hvor forferdelig jeg så ut – var det ikke så ille heller, sier Voigt til Nettavisen.

- Jeg husker ingenting fra selve krasjen og de første øyeblikkene etter det. For å være ærlig, så trenger jeg ikke de 25 minuttene heller. De var kun fylt med kaos og smerter likevel.

Lappet sammen i Grenoble
37-åringen slapp unna fallet med brukket kinnbein, kraftig hjernerystelse, sår – og kuttskader. Legene fryktet først at han hadde pådratt seg alvorlige hodeskader.

Han ble først brakt til et lokalt sykehus i ambulanse, før han ble fløyet videre i helikopter til Universitetssykehuset i Grenoble.

- Legene lappet og sydde meg sammen igjen. Det var selvsagt ikke komfortabelt, men vondt. Jeg følte likevel ikke at dette var snakk om liv eller død. På en måte følte jeg meg heldig. Jeg krasjet i 80 kilometer i timen og landet på asfalten. Jeg måtte riktignok sy litt i hånden og i fjeset, men det meste var overfladiske skader.

- Den eneste operasjonen jeg tok var inni hodet mitt. Inngrepet skjedde via munnen og legene satte på plass et lite bein der oppe med en del av titanium og noen skruer, forteller han.

Fikk endelig ringe
Hjemme i Berlin hadde kona Stephanie mottatt forsikringer om at ektemannen var ved bevissthet. Det besørget sportsdirektør Kim Andersen i Saxo Bank-laget for.

De tok over fem og en halv time fra ulykken skjedde til hun fikk snakke med mannen sin.

- Jeg ringte hjem til familien min i 22-tida den kvelden. Da fortalte jeg: «Jeg lever fortsatt. Jeg vet hvem jeg er, jeg vet hvem du er. Jeg vet at vi er gift og at vi har fem barn sammen. Jeg vet fremdeles navnene på barna mine. Jeg vet når de er født. Jeg skal ikke død, jeg er ikke paralysert. Og jeg har ingen hjerneskade. Jeg er OK. Det tror jeg var godt for kona mi å få høre.»

Litt som terminator ...
Dagen etter fikk han seg selv i speilet for første gang etter ulykken.

- Hvordan var det?

- Jeg så i speilet og så at hele høyresida var hoven. Det var blod. Det så forferdelig ut. Det var hovent og ømt. Øyet mitt var rødt, gult og blått. Ja, det var alle tenkelige farger.

- Gjenkjente du deg selv?

- Ja, det gjorde jeg. Venstresiden av ansiktet så relativt grei ut.

- Men høyresiden var vel herjet, lignet du på Terminator?

- Ja, omtrent slik. Når du sier det, så, sier Voigt og ler.

- Det var ingen bein som stakk ut, men jeg var ganske fargerik. Noe det første jeg tenkte var: Heldigvis er jeg allerede gift. Ingen vil ha meg lenger med alle disse arrene her.

- Mer død, enn i live
Heldigvis har ikke tyskeren fått varige mén etter ulykken. Selv om han aldri har vært inne på tanken om å gi seg etter smellen, innrømmer han at veltet nok har forandret ham som person.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Jeg så bildene etterpå. De så ut som jeg var mer død enn i live. Det gjør nok at jeg verdsetter livet mer. At jeg kan røre på armene og fingrene mine, at jeg kan se på begge øynene, at kroppen fungerer, at jeg kan gå, sykle og legge sammen 1+1.

- Alle slike ting verdsetter jeg på en ny måte. Vi burde verdsette slike ting, mer enn vi gjør. Men jeg tror det ligger i menneskets natur at det må en dramatisk hendelse til, før man kommer seg «ned igjen» og setter pris på livet. Hvor godt det er bare å leve.

Sterkt møte i Tyskland
Voigt dro hjem til en spesialklinikk i Tyskland for å gjøre unna den lille operasjonen etter ulykken. Møtet med personer som hadde vært utsatt for arbeidsulykker, trafikkulykker eller rene uhell hjemme, gjorde sterkt inntrykk på ham.

- Der så jeg noen virkelig fæle ting. Man tenker: Herregud, hvor heldig var ikke jeg? Jeg kjørte i 80 kilometer i timen på sykkel. Den eneste beskyttelsen min var litt lycra på kroppen og en liten hjelm. Jeg kunne omtrent reise meg og gå hjem etter ulykken. Der så jeg folk som bare skulle skifte en lyspære hjemme, men som falt ned fra stolen.

- De blir kanskje værende der i seks måneder, med livsvarige skader. Det gir et nytt perspektiv på livet.

Tilbake i Tour of Missouri
For hardhausen fra Grevesmühlen dreier det seg nå om å få det gamle livet tilbake. Voigt har tilbrakt 28 år på sykkelsetet. Han har vunnet to etapper i Tour de France, én i Giro d’Italia, har vunnet Tyskland Rundt to ganger og Polen Rundt en gang.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Denne uka sykler han Tour of Missouri i USA. Nylig har han også skrevet under en ny ettårsavtale med Team Saxo Bank. Å gi seg nå var en utenkelig tanke.

- Hvis jeg skulle ha gitt meg etter et teit uhell, ville de ha føltes som et personlig nederlag. Jeg ville blitt sint og skuffet på meg selv resten av livet. Jeg ville ha sittet og tenkt på om jeg kunne ha tatt et år til. Og hvis jeg kunne det: Hvorfor prøvde jeg i så fall ikke?

Avgjørelsen om å fortsette gleder i hvert fall tusenvis av sykkelfans. Etter skrekkfallet i sommer sendte 3495 personer inn sin hilsen via nettsiden til dansk TV2.

- Jeg må innrømme at jeg ble helt satt ut da jeg fikk overrakt dem, smiler Voigt.

Sjekk siste sportsnytt her!