RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Korrupsjon, VM-skandale og «oksedoping»

(Scanpix/Afp)
Sist oppdatert:
Dette er sykkelhistoriens mest kontroversielle presidenter.

Som president for det internasjonale sykkelforbundet (UCI) er Pat McQuaid frontfigur for organisasjonen som styrer og steller alle aspekter ved sykkelsporten.

Men den 63 år gamle iren, som nå febrilsk jager en tredje periode som president, er ikke populær hos alle. McQuaid er blitt karikert som en fomlende klums. Han har kranglet åpenlyst med lagledere og rittarrangører, som alle har anklaget UCI for å drive et føydalt system hvor det for det meste er opptatt av å mele sin egen kake.

McQuaid har også blitt kritisert for sitt nære forhold til tidligere UCI-president Hein Verbruggen (som nå er ærespresident), og hvordan de to angivelig har dekket over eller snudd rygget til «verdens mest sofistikerte dopingprogram» hos Lance Armstrongs US Postal-lag. Med bananrepublikkens moralske kompass har Verbruggen/McQuaid-dynastiet hersket for lenge, mener et økende antall kritikere.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TETT SAMARBEID: UCI-president Pat McQuaid sammen med sin forgjenger og nåværende ærespresident Hein Verbruggen.
TETT SAMARBEID: UCI-president Pat McQuaid sammen med sin forgjenger og nåværende ærespresident Hein Verbruggen.

Dette er imidlertid ikke UCIs historiens første tyranniske ledere. Achille Joinard og Adriano Rodoni hadde også svært kontroversielle presidentkarrierer . De var mønsterelever av Machiavelli, ruvende lederskikkelser og levde tilsynelatende godt med kritikken som stadig ble rettet mot dem.

Skandalen i Roubaix
Joinard ledet det franske forbundet da han ble utnevnt til president for UCI i 1947. Og bare to år senere, i kjølvannet av Paris-Roubaixs kaotiske 1949-utgave, ga han sykkelfansen en forsmak av sin lederstil, hvor målet helliger alle slags middel.

Etter målgang truet nemlig superstjernen Fausto Coppi med streik hvis ikke lillebror Serse ble tilkjent seieren foran André Mahé. Franskmannen Mahé ble geleidet inn på en omvei av en forvirret politimann, men klarte likevel å komme først til mål inne på velodromen.

FRANSK TYRANN: Achille Joinard ledet UCI fra 1947 til 1958.
FRANSK TYRANN: Achille Joinard ledet UCI fra 1947 til 1958.

Som UCI-president og overhode for det franske forbundet hadde Joinard mange kameratbånd å pleie. Noen dager etter finaleflausen i Roubaix gikk franskmannen derfor inn for den lite elegante løsningen med å dele seieren mellom Coppi og Mahé. En utfall som levnet en sur smak i munnes hos de fleste, spesielt hos rittets moralske vinner, André Mahé.

- Solgte VM til «fienden»
Joinard gjorde seg også til fanebærer for de tapende italienerne, som etter den annen verdenskrig sto utenfor «det gode selskap». Som representant for det italienske forbundet, og med tilgang på testosteron via sine kontakter i storfeindustrien, gjorde entreprenøren og opportunisten Rodoni underverker med banesyklistene i Italia.

I 1950 ble han utnevnt til visepresident i UCI, og sammen med Joinard skapte han et fruktbart partnerskap som sikret de to en meget dominerende rolle i sporten.

Men det gikk ikke lenge før den åpenbart kameratslige relasjonen dem imellom havnet i et kritisk søkelys. I 1955 var det planlagt at VM skulle avholdes i Frankrike. Joinard mente imidlertid at økonomien ikke strakk til, hvilket åpnet for at mesterskapet ble flyttet – sjokkerende nok – til Italia.

Men da det i ettertid gikk rykter om at Joinard i samme periode hadde tatt imot en betydelig sum franske franc fra sin gode venn Rodoni, fosset kritikken i strie strømmer mot UCIs lederduo. Joinard ble stemplet som en judas i fransk presse, mens Rodoni nektet å kommentere de «latterlige spekulasjonene».

Italia var en het kandidat for å arrangere de olympiske lekene og et VM like utenfor Roma var således en fin anledning til å underholde koryfeene i IOC. VM-skandalen stilnet imidlertid hen da Joinard døde i 1957. Hans italienske sidekick arvet likevel toppjobben i UCI.

ITALIENSK RØVER: Adriano Rodoni ledet UCI fra 1958 til 1981.
ITALIENSK RØVER: Adriano Rodoni ledet UCI fra 1958 til 1981.

Likte ikke dopingprøver
Rodoni var ikke den fødte byråkrat. Han hadde jobbet seg opp fra svært enkle kår Milano og var ikke kjent for å la seg styre av verken sedvane eller fastlagt regelverk. En egenskap som kom godt til syne under OL i Tokyo i 1964.

Der vant den italienske banesyklisten Giovanni Pettenella gull i sprintøvelsen og sølv i 1000 meter tempo. Underveis ble Pettenella innkalt for å avlegge noe så sjeldent som en dopingprøve. Det likte Rodoni særdeles dårlig og dro regelrett utøveren sin ut dørene til dopingjegerne.

Han satte også sitt besynderlige avtrykk på den såkalte Savona-affæren – Eddy Merckxs positive dopingprøve fra Giro d’Italia 1969. I antidopingkampens formative år testet den belgiske storsyklisten positivt for en mildere type for amfetamin og ble kastet ut på et tidspunkt hvor han ledet rittet klart. Merckx ble også suspendert i en måned og ville derfor miste Tour de France i tillegg.

Men fordi dopingjegerne jobbet ut fra en kassabel campingvogn og Felice Gimondi (den store hjemmehelten) hadde sluppet unna med et lignende overtramp året før, ble utestengelsen av Merckx sett på som en stor urettferdighet. Merckx fikk over 10.000 støtteerklæringer i postkassen og den påfølgende mediestormen indikerte at dette kunne utartet til en alvorlig diplomatisk hendelse mellom Belgia og Italia.

HODEBRY FOR RODONI: Konspirasjonsteoriene rundt Merckx positive dopingprøve var mange. Kanskje derfor Rodoni støttet begge parter i den ømfintlige saken.
HODEBRY FOR RODONI: Konspirasjonsteoriene rundt Merckx positive dopingprøve var mange. Kanskje derfor Rodoni støttet begge parter i den ømfintlige saken.

Alles øyne ble derfor rettet mot UCI og dets president Adriano Rodoni, som forunderlig nok svarte med å utstede to vidt forskjellige direktiver. Én hvor han ga sin fulle støtte til antidopingprosessen. Og én hvor han stemplet den som fullstendig ugyldig. Ifølge UCI var Merckx derfor skyldig, men likevel uskyldig nok til å starte Tour de France. Enkelt og greit.

Lurte Tour-arrangøren
I 1962 gikk Tour de France bort ifra landslagsordningen og omfavnet kommersielle lag for første gang siden 1929. Av frykt for sviktende annonseinntekter ønsket Tour-sjefene Jacques Goddet og Félix Lévitan imidlertid ikke at lagene skulle sponses av utenomsportslige aktører. Det var også den prinsipielle holdningen hos UCI.

President Rodoni var derimot en sterk tilhenger og vegret seg lite for å hjelpe lag lure seg unna forbudet. Rapaël Géminianis Saint-Raphaël-lag, med den formidable Jacques Anquetil i stallen, var et av de første lagene med extra-sportif sponsorat på trøyen. Rodoni rådet derfor den italienskættede franskmannen Géminiani om å bytte trøyer like før start, hvorpå presidenten ville sende ut et fordømmende telegram, men ikke før etter startskuddet. Saint-Raphaël-laget fortsatte touren med en lettere modifisert trøye.

Rodonis svært kontroversielle og skandalebefengte UCI-karriere endte i 1981, da Luis Puig tok over. Spanjolen fikk et snaut tiår på toppen før Hein Verbruggen overtok roret. Før han ga stafettpinnen videre til Pat McQuaid styrte den nederlandske forretningsmannen begivenhetene i 14 år og var en skikkelse som fostret både respekt og frykt, men aldri likegyldighet.

«Han drev et eneveldet og snakket kameratslig med Lance Armstrong på telefonen», sa tidligere Tour-sjef Jean-Marie Leblanc indignert.

Som Verbruggens utvalgte etterfølger har McQuaid stort sett ligget i skyttergraven i to presidentperioder. Kritikken har haglet, men som historien forteller oss er det en helt organisk del av jobben.

PS! Presidentvalget til UCI finner sted under VM i Firenze 27. september.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere