Da den første turneringen i The Ultimate Fighting Championship ble arrangert i Denver i 1993, var det mye som var annerledes i forhold til hvordan vi kjenner det i dag.

Det var ikke rundetider, regler var nesten fraværende og det fantes ikke noe som het vektklasser.

Det var ingen som var trent i alle aspektene ved kampsport. Det var kickboxere mot sumobrytere og brytere mot boksere.

En stor del av hele poenget med turneringen var å finne ut hvilken kampsport som var den mest effektive.

Minstemann seirer
Få av de 2800 tilskuerne i McNichols Sports Arena visste hva de kunne vente seg, men de fleste regnet selvsagt med at en stor bokser eller kickbokser skulle stikke av med seieren.

Det var ikke mange som hadde regnet med at en liten brasilianer på 75 kilo i «karatedrakt» skulle kunne hevde seg. Det var i alle fall det de tenkte før Royce Gracie gikk inn i buret i åttemannsturneringen.

Nær sagt ingen av de fremmøtte visste hva en rear naked choke eller en armbar var for noe, men i løpet av kvelden skulle de få en oppvisning de sent skulle glemme.

I kvarfinalen gikk Gracie mot den amerikanske bokseren Art Jimmerson, som for anledningen stilte med én boksehanske. Drøyt to minutter tok det før boksehansken ble brukt til å klappe ut og gi seg.

Gracie ga Ken Shamrock samme behandling i semifinalen og avsluttet kampen med en rear naked choke før det hadde gått ett minutt.

I finalen skulle Gracie opp mot den 196 centimeter høye og nesten 100 kilo tunge nederlandske kickbokseren Gerard Gordeau. 34-åringen hadde sparket seg vei til finalen og nå regnet de fleste med at også Gracie skulle få problemer.

De kunne ikke tatt så mye mer feil. Etter 1,44 lå Gordeau på bakken, med en liten brasilianer, som kvelte ham, på ryggen og var tvunget til å klappe ut og gi seg.

Kampsportutøvere verden over sperret øynene opp - dette var noe de var nødt til å lære seg.

Se Royce Gracies vei til seier i UFC 1 her:

Forandret kampsport
Det de ønsket å lære seg kalles brasiliansk jiu-jitsu eller Gracie jiu-jitsu, og Royce var én av mange brødre som praktiserte kampsporten.

Storebror Rorion hadde sendt minstemann Royce til turneringen fordi han mente at det ville være det beste eksempelet for å vise hvor effektiv BJJ var.

- Fyren så veldig, veldig liten ut. Han så ikke ut som en fighter, hadde ikke muskler og så bare ut som en fyr som var der for å se på, sier Ken Shamrock i dokumentaren Beyond the Glory.

I dag er kunnskap om grappling og brasiliansk jiu-jitsu et must hvis man skal være i nærheten av å hevde seg i mixed martial arts.

For bare 25 år siden var det nesten ingen utenfor Brasil som visste om kampsportgrenen og bare én familie holdt fast i hemmelighetene ved den.

Utviklet sine egne teknikker
Hemmeligheten ble godt bevart helt fra 1920-tallet da Gastao Gracie, Royces bestefar, gjorde sin japanske nabo en politisk tjeneste. Til gjengjeld tilbød japaneren å lære sønnene hans japansk jujitsu.

Guttene lærte en hel del, men fysiske begrensinger gjorde at noen av teknikkene ikke fungerte optimalt. Derfor begynte de å modifisere og utvikle sine egne teknikker.

- Faren min (Helio, red.anm.) klarte det ikke fordi han var for liten. Så han satt seg i hjørnet, klødde seg i hodet og sa «hvis jeg gjør det slik i stedet for slik og forandrer litt, så kan jeg få det til». Han oppfant ikke hjulet, men han oppfant en slags jekk, forteller Royce Gracie.

Slik gikk Brasiliansk jiu-jitsu fra å være én famlies hemmelighet til å være hele verdens dominerende kampsportgren:

Helio visste at han med sin teknikk og intelligens kunne beseire motstandere som var større og sterkere.

- Det har ikke noe å si hvor stor, sterk og tung personen er. Når det går til bakken, er det fort jevnet ut. Du trenger ikke å være akrobatisk, sterk eller kjapp for å gjøre jiu-jitsu. Som med alt annet må du vite hva du gjør. Og når du vet det, er det lett, sier Royce Gracie.

Fra generasjon til generasjon
Brødrene Carlos og Helio Gracie flyttet til Rio og åpnet et nytt gym. Deres mål var å vise hvor suverent Gracie jiu-jitsu var. Carlos betalte for annonser i avisen, hvor han utfordret folk til å møte ham i en kamp.

Det kom utøvere fra capoeira, judo og bryting, men alle kampene endte med samme resultat - submission-seier til Gracie-klanen.

Brasiliansk jiu-jitsu ble etter hvert så populært at selv presidenten i landet ba om å få gå i lære hos Gracie-familien.

Da Helio og Carlos begynte å dra på årene, var det Royce og hans brødre sin tur til å ta familiearven videre, og det gjorde de til gangs.

3613960

Rorian, Relson, Rickson, Royler gjorde godt fra seg og vant flere turneringer verden over, mens Royce måtte vente på sin tur til å konkurrere med de store.

Da han først fikk sjansen til å vise seg fram på UFC 1 i Denver, tok han kampsportverden med storm og revolusjonerte sporten MMA.

Tidenes lengste UFC-kamp
Det kunne like gjerne vært en av brødrene, men Royce fikk oppdraget fordi han var minst og ville dermed etterlate seg et enda mer imponerende inntrykk.

Royce vant også UFC 2 og UFC 4, mens finalen i UFC 5, mot Ken Shamrock, endte med uavgjort etter en 36 minutter lang kamp. Denne kampen er UFC-historiens lengste.

36 minutter var imidlertid ingenting mot det Gracie var gjennom da han gikk en kamp uten tidsbegrensinger mot Kazushi Sakuraba i Pride Grand Prix i Tokyo i 2000.

Kampen varte i 90 minutter før Gracies hjørne kastet inn håndkleet etter at brasilianeren hadde mottatt noen brutale, lave spark, som førte til at han brakk lårbeinet. Dette var Royce Gracies første MMA-nederlag.

Med varierende hell gikk han til sammen fem kamper til, i japanske og amerikanske organisasjoner, før han la opp for godt 2007.

En ripe i lakken
En stor ripe i lakken til den ellers så populære Royce Gracie er det at han testet positivt for Nandrolon etter sin siste kamp mot Kazushi Sakuraba.

Ifølge California State Athletic Commision produserer gjennomsittsmannen 2 ng/ml, mens Gracie ble målt til 50 ng/ml. Nivåene var så høye at det ikke engang ble oppdaget på dopinglabratoriets kalibrator.

Gracie hevdet sin uskyld, men ble utestengt i resten av sin tiden han hadde lisens for og gikk aldri en kamp igjen.

Selv om Gracies karriere fikk en trist slutt, er det likevel det han gjorde i starten av karrieren - da han forhåpentligvis var ren - han først og fremst vil bli husket for.

Mixed martial arts hadde nok ikke vært det samme uten Gracie-familien.

P.S: Meld deg inn i Nettavisen-sportens Facebook-gruppe og få mer kampsport-stoff