Torbjørn Nordvall

Lær av Sverige, Bjervig!

INGEN AVTALE: Johannes Høsflot Klæbo har fremdeles ikke signert ny løperavtale med Norges Skiforbund. Espen Bjervig anbefales nå å se til Sverige for å løse situasjonen.

INGEN AVTALE: Johannes Høsflot Klæbo har fremdeles ikke signert ny løperavtale med Norges Skiforbund. Espen Bjervig anbefales nå å se til Sverige for å løse situasjonen.

Langrenn- og landslagssjefen Espen Bjervig behøver ingen hjelp fra Sverige for å få sine landslagsløpere til å gå fort på ski. Men når det gjelder å definere når løperne er på jobb eller privat har han åpenbart mye å lære av søta bror.

Johannes Høsflot Klæbo har enda ikke skrevet under på en ny løperavtale med sitt forbund. Jeg har ikke hele bildet klart for meg hva løperavtalen i NSF inneholder av rettigheter og plikter for langrennslandslagets løpere.

Men ifølge Johannes Høsflot Klæbos far og manager, Håkon Klæbo, er det uklart i avtalen hvor grensen går mellom jobb og privat. Hvem eier markedsrettighetene når og hvor.

Verdens skikonge vet altså ikke riktig når han kan jobbe med sitt private markedsarbeid og tilfredsstille sine egne sponsorer, samt bygge sitt eget varemerke. Det er høyst bemerkelsesverdig.

Diskusjonen mellom Klæbo-leiren og NSF må altså fortsette enda en stund til innen noen løsning rundt markedsrettighetene privat og i jobb er i boks. Allroundlagets talsperson Martin Johnsrud Sundby har gitt sin støtte til Klæbo i «stridsspørsmålene».

Sundbys uttalelse tyder på at løpernes tålmodighet begynner å renne ut. Til NRK sier Sundby at det kreves kraftige forbedringer og kritiserer mangelen på åpenhet fra forbundet når det gjelder markedsspørsmål.

Om Klæbo hadde vært kineser så hadde jeg forstått saken hundre prosent. I Kina tvinges alle eliteutøvere mer eller mindre å gå i takt med nasjonsforbundets statlige regelverk. Men Norge? Et land med verdensberømt demokrati og mennesker som stempler inn og ut fra sine jobber, og som kan vie seg til de fritidsinteressene de vil om ikke rikets sikkerhet utfordres. Hvordan kan et nasjonsforbund være så restriktive her? Det har jeg vanskelig for å forstå.

Jeg har sittet med Espen Bjervig rundt et samlet bord med journalister på Beitostølen og hørt ham snakke om den norske landslagsmodellen, der «rik» deler om seg med «fattig» for at hele ski-Norge skal kunne leve og fortsette å levere skiløpere, trenere og ledere. Jeg har respekt for den norske landslagsmodellen. Men større frihet til landslagsløpere og dere klubber i markedsspørsmål behøver virkelig ikke å bety at ski-Norge går en naturlig død i møte. Tvert om. Jeg tror at NSF skulle vinne på litt generøsitet.

Sverige er et godt eksempel. Lær av dem, Bjervig! Siden 2010 har langrennslandslagets omsetning gått fra null kroner i egenkapital på kontoen til 40 millioner i egenkapital. Underveis har løpere som Marcus Hellner og Charlotte Kalla kunnet bygge opp egenkapital i mangemillionersklassen i sine egne firmaer. Det har ikke vært noen konflikt mellom forbund og aktiv løper rundt markedsrettigheter når den aktive har vært i SSF-jobb eller privat. Ikke engang når Chalotte Kalla gikk ut av landslaget i ett par år og kjørte med eget team, var det noen konflikt. Den svenske skidronningen var jo tross alt en del av laget når TV-kameraene speilet fremgangene i mesterskap og under verdenscupkonkurranser.

I de svenske løperavtalene står det at det er nødvendig at utøveren er lojal mot SSF og deres sponsorer under den perioden på året som SSF står for kostnadene. Det vil si på samlinger, konkurranser og tester.

Totalt sett over ett år handler det om cirka 120-150 dager i SSF’s tjeneste for de beste løperne. De resterende cirka 200 dagene eier Kalla, Frida Karlsson, Calle Halfvarsson, Stina Nilsson og de øvrige stjernene sine egne markedsrettigheter. De kan i fred og ro eksponere seg på sosiale medier med egne sponsorer og «jobbe» for sine sponsorer.

I løperavtalen står det også at utøverne skal være lojale mot SSF’s sponsorfamilie og ikke selv samarbeide med firmaer som konkurrerer med landslagets sponsorer. Landslaget har for eksempel Volkswagen som bilsponsor, da er det uheldig å ha egen bilsponsor fra et annet merke.

Det svenske regelverket er tydelig og enkelt å forstå. Åpenheten og lojaliteten mellom forbundet og utøverne er veldig bra. Hittil har ingen løperavtaler blitt formål for offentlig debatt.

I tillegg til de klokkeklare løperavtalene i Sverige, med cirka 200 dagers egne markedsrettigheter, får landslagsløperne kjøre de nasjonale konkurransene, som SM, med skidrakter og luer/pannebånd fylt med reklame som deres klubber har solgt inn. Det bidrar til at klubbene også kan utvikles både i toppen og bredden. Ski-Sverige står sterkt og forbundet har i dag et 50-talls løpere i sine ulike treningsgrupper.

I vinter kommer landslagenes sponsorer til å få eksponering av sine løpere foran millioner av tv-tittere ved 40 verdenscupkonkurranser, med start i månedsskiftet november/desember og med finaler i midten av mars i Quebec, Kanada.

Det blir massiv eksponering av Johannes Høsflot Klæbo, Theres Johaug, Ingvild Flugstad Østberg, Martin Johnsrud Sundby, Sjur Røthe og alle de beste skiløperne, de som også har fått sponsorene til å velge landslaget som samarbeidspartner for å få mest og best mulig PR for sine varemerker.

Det svenske skiforbundet lever godt med det de kan gi tilbake til sine sponsorer. Det tror jeg ski-Norge også kan gjøre, om NSF med Bjervig i spissen, våger å møte sine beste utøvere litt og ikke kontrollere dem for hardt med forbundets egne markedsinteresser.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.