Milano-Sanremo: vårens vakreste lotteri

Foto: Tim de Waele

En kort fortelling om et langt ritt.

16.03.13 20:44

Med så mange troverdige utfordrere til seieren hvert år, er man fristet til å foreslå at Milano-Sanremo er et regelrett sjansespill . Det er absolutt en passende analogi for et ritt som avsluttes i skyggen av det berømte kasinoet i Sanremo. Men et raskt blikk på vinnerlisten viser at denne stolte, 106 år gamle sykkelinstitusjonen huser ingen heldige vinnere.

Å tro at Milano-Sanremo ikke kommer skikkelig i gang før den nest siste stigningen, er en annen ganske vanlig villfarelse. De 30 kilometerne fra foten av Cipressa og inn til mål er riktignok noen av de mest intense, estetisk perfekte og dramatiske kilometerne gjennom hele sykkelsesongen, men dette storslagne åpningsrittet for klassikersesongen, «La Primavera», aspirerer til så mye mer enn bare denne siste drøye halvtimen.

Faktum er at Milano-Sanremo begynner å ulme allerede tidlig på morgenen, når andaktsfulle tifosi tar i mot landeveiens giganter på Castello Sforzesco, gårdsplassen til Milanos middelalderske festning. Mens rytterne signerer inn kan den italienske fansen studere moderne superstjerner som Cancellara, Cavendish eller tidligere verdensmester Thor Hushovd, i omgivelser dynket i atmosfæren av rittets formative helter; Coppi, Bartali og Girardengo. Vincenzo Nibali fra Astana er landets nyeste messias og fansen håper han skal ta opp tråden etter gamle gutta, som alle triumferte i Sanremo mer enn én gang.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Foto: Tim de Waele

Uansett hvem som vinner blir han del av en lang og prestisjefylt vinnerliste som går helt tilbake til 1907. Og i likhet med søndagens 200 startende, må vinneren ikke bare mestre en maraton-aktig distanse i forrykende fart, men også vise seg taktisk klok i en finale hvor man bare har ett kort å spille. Som den lengste av de alle er Milano-Sanremo klassikeren av alle klassikere, ofte referert til som «La Classicissima» i sykkelliturgien. Rittet er uten store topografiske hindringer, men etter snaue 300 kilometer og sju timer i sykkelsetet kan traseens to siste bakketopper, Cipressa og Poggio, føles ut som en trans-alpinsk Tour de France-etappe.

Les også:Sky dropper kjøring i Sanremo-løypa

Men mer enn noe annet, er rittet en årlig påminnelse om at slibrig taktisk spill, tålmodighet og et effektivt pokerfjes er svært potente våpen i et sykkelritt. Fysisk styrke er langt i fra alt som trengs, spesielt i Milano-Sanremo, hvor spurtere, klassikerspesialister og angrepsvillige grand tour-ryttere alle er levnet en reell mulighet til å vinne. Spør bare fjorårsvinner Simon Gerrans, som etter en lengre gratisreise på hjulet til Fabian Cancellara, «stjal» heder og ære på oppløpet i Casino-byen Sanremo. Paradokset hvor overlegen styrke kan bli ens egen verste fiende er intet uvanlig fenomen innenfor profesjonell sykkelsport, men i «La Classicissima» er denne tilsynelatende urimeligheten mer synlig enn i noe annet ritt.

(Artikkelen fortsetter undet bildene)

Foto: Scanpix (AFP)

Foto: Tim De Waele

Dette gjør Milano-Sanremo til kanskje det mest komplekse, velbalanserte og uforutsigbare éndagsrittet på kalenderen, og kanskje grunnen til at tittelen har unnsluppet så mange store spurtere opp gjennom årene. André Darrigade, Walter Godefroot, Eric Leman, Patrick Sercu, Freddy Maertens, Johan Museeuw, Robbie McEwen og Tom Boonen er alle storheter som aldri har klart å knekke koden i Sanremo. Boonen, en av de største klassikerrytterne i sin generasjon, oppsummerer det slik: «Slik er Milano-Sanremo. Hvis det kun dreide seg om gode bein, hadde jeg allerede vunnet det tre, fire ganger».

Lille, store Christophe
Med forbedrede veier og moderne sykler har rittet gjennom tiårene endret karakter dramatisk. Og det var utholdenhet, snarere enn «taktisk fingerspitzengefühl», som var den avgjørende faktoren da Eugène Christophe vant Milano-Sanremo i 1910. Den franske hardhausen brukte 18 timer på de 290 kilometerne, på grusveier som allerede før starten var gjort om til gjørme. I bitende kulde og snøvær ble Christophe periodevis tvunget til å fortsette til fots for å holde blodsirkulasjonen i gang. Og på stigningen til Turchino ser han italieneren Luigi Ganna laste sykkelen i en bil, før den lokale bonden ser seg nødt til å dra en kaldfrossen og paralysert Christophe inn i et herberge. Her får den gjenstridige franskmannen noe varmt å drikke og nye klær, før han en halvtime senere, igjen setter kursen mot Sanremo.

Les også:Dette er Hushovds fordel

Fremme på rivieraen blir en fullstendig gjennomfrossen Christophe fraktet til sykehus umiddelbart. Der blir han værende i en hel måned og som plaster på såret får franskmannen doblet lønnsslippen med sitt Alcyon-lag. Men det skulle ta to fulle år før Pariseren, som senere ble første rytter til å ikle seg gul trøye i Tour de France, var tilbake ved sine fulle fem. Av de 94 påmeldte kom 71 ryttere seg til startstreken det året. Bare fire nådde frem til mål.

(Artikkelen fortsetter under bildene)

Foto: Tim de Waele

Foto: Tim de Waele (@TDWSport.com)

Coppi og Merckx
Hvis Flandern rundt er grim og barbarisk underholdning for arbeidsklassen, er Milano-Sanremo dets fasjonable motstykke. Det er sikkert på grunn av Fausto Coppi, sykkelsportens første virkelige superstjerne. Den mest sagnomsuste av Coppis tre Milano-Sanremo-titler er hans første, i 1946. Et 140 kilometer langt solobrudd, hvor han ikke bare distanserte sin argeste rival, Gino Bartali, med drøye 18 minutter i Sanremo, men som også inspirerte en hel nasjon, levnet desillusjonert og ydmyket i kjølvannet av den andre verdenskrig.

Med Coppis formidable seier ble sykkelsporten født på ny. Men 20 år senere skulle en ung, belgisk neoprofesjonell markere et nytt vendepunkt. På raskere veier og mer raffinerte sykler enn sin italienske forgjenger, dominerte Eddy Merckx Milano-Sanremo med å vinne rittet utrolige sju ganger. «Kannibalens» makeløse antall triumfer var som regel tuftet på et avgjørende angrep på Poggio, hvorpå den umettelige Merckx enten kom alene til mål eller overlistet en håndfull konkurrenter på oppløpet. For Merckx var denne klassikeren intet lotteri. «Kjenner du noen som har vunnet i lotto sju ganger med samme kupong?», repliserte sykkelkongen da konfrontert med rittets kontroversielle natur.

(Artikkelen fortsetter under bildene)

Foto: (Colnago)

Foto: (Colnago)

Foto: (Colnago)

I etterkrigstiden har vellykkede solobrudd tilhørt særsjeldenheten. Italia gikk hele 17 år uten en Milano-Sanremo-vinner før Michele Dancelli, italiensk sykkelsports udiskutable hjerteknuser, krysset målstreken på Via Roma alene i 1970. Etter 70 kilometer alene i front var Dancelli fullstendig oppløst i tårer. Etter målgang omfavnet han en tilfeldig, ganske storvokst politimann, som heller ikke kunne holde tårene tilbake. Hele Italia gråt den dagen. Minst like populært var solobruddet til Claudio Chiappucci i regnstormen i 1991. Med sin hasardiøse kjørestil vant den vesle bohemen sjeldent noe som helst, likevel trollbandt «El Diablo» både franske og italienske sykkelfans. Han var Italias Poulidor, og i seg selv en fargerik påminnelse om sportens gullalder.

Totalt 44 ryttere har vunnet rittet med å komme alene til mål. Sveitseren Cancellara er sistemann i rekken. Men Milano-Sanremo er først og fremst klassikeren for spurterne, til tross for at arrangøren har stadig gjort rittet mer krevende de siste tiårene. I 1960 la man til Poggio, i 1982 kom Cipressa, mens Le Manie ble tegnet inn i 2008. Men med regn og medvind i søndagens værmelding ligger kanskje en ny soloseier i kortene. I så fall er Nibali den det stilles størst forventninger til blant den italienske fansen. Med sin imponerende triumf fra Tirreno-Adriatico i baklomma, virker Astana-rytteren fast bestemt på å følge i hjulsporet til Coppi, Bartali og Girardengo med en triumf i det prestisjefylte Milano-Sanremo.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.