*Nettavisen* Sport.

Når hovmod står for fall

Foto: (foto: scanpix)

Hva gjør en av tidenes beste vinteridrettsnasjoner når man reiser hjem fra OL med knuste illusjoner?

27.02.06 11:45

En samlet vinteridrettsnasjon ligger nede. Våre naboer i øst, Sverige, reiste hjem fra Torino med fem gull mer enn oss, og vi bommet på målsettingen så det sang etter. Olympiatoppen kalkulerte med 25 medaljer i forkant. Vi stoppet på 19. Bare to av dem var gull.

Det er bare å innrømme det. OL i Torino var en fiasko sett med norske øyne. Det er ingen annen måte å beskrive det på.

Bare i langrenn alene varslet sportssjef Bjørnar Håkensmoen at Norge skulle ta sju gull. Skøytegutta skulle «tapetsere seierspallen». Ole Einar Bjørndalen skulle, trodde de aller fleste, kopiere Salt Lake-OL og vinne det som var. Marit Bjørgen var favoritt i samtlige øvelser, og kunne med fullklaff ha reist hjem med seks gull. En sykdomsherjet Bjørgen fikk ett sølv. Det var alt.

Jeg har ingen problemer med at folk går ut med høye ambisjoner. Høye mål skal man ha som idrettsledere. Det er viktige signal å sende ut til dem man skal lede, og det skulle også bare mangle. Også pressen, TV 2 Nettavisen inkludert, gikk høyt ut i forkant og proklamerte at dette skulle bli tidenes beste vinter-OL sett med norske medaljeøyne. I våre interne diskusjoner på huset var det til og med enkelte som mente at Norge ville ta 36 medaljer, mens vi i et mislykket forsøk på å være nøkterne, endte opp med 29.

Ja da, det er ikke bare toppsidrettsledere som bør innrømme at de tar feil. Torino-OL ble vårt dårligste OL siden 1988. I de fire lekene siden den gang tok vi 9 (Albertville), 10 (Lillehammer), 10 (Nagano) og 13 (Salt Lake City) gull.

Så hva skal man gjøre når man ligger nede?

Man skal lære av historien, selvfølgelig, og lære av de feilene man har gjort, så man kan unngå dem i fremtiden. Det høres usedvanlig selvsagt og enkelt ut, og det bør det også være. Det er liten tvil om at Norge har gjort mange brølere både i forkant av OL og underveis. Evaluering blir et stikkord i de nærmeste ukene og månedene. I alle ledd. Når til og med det norske smøreteamet, en gang verdens desidert beste, tidvis bommet så grovt som det de gjorde under OL (men ikke med knyttneveslagene på byen...), er det liten tvil om at alle steiner må snus.

Mange har mange spørsmål. De få som skal gi svarene, må ha vilje til å innrømme hvilke feil som ble gjort, og ta lærdom av det. De må også vende blikket inn mot sine egne roller, og se om det er noe de kunne ha gjort annerledes.

Kunne de for eksempel ha lagt andre kriterier til grunn i forhold til hvem som skulle få bli med til OL? Kunne de ha gjort noe annerledes i forhold til når uttakene ble gjort?

Under ski-NM kort tid før den olympiske ilden ble tent satte Petter Northug hele norgeseliten på plass på en særdeles overbevisende måte. Børre Næss vant sprinten, attpåtil i den samme stilarten man skulle gå under OL, men sprintlaget var allerede tatt ut da han entret seierspallen på øverste trinn. Var ikke det uttaket litt prematurt? Og er det ikke noe av en treners jobb å se an formutvikling og tendens tett oppimot et arrangement av OLs størrelse? Og hva kunne for eksempel ikke Northug, Norges utvilsomt største langrennstalent per i dag, ha lært av et OL sammen med de store?

Det er lett å være etterpåklok, selvfølgelig, og Torino-OL ville neppe ha sett så voldsomt mye annerledes ut for Norges del om Northug og Næss hadde vært med. Og bevaremegvel: det er kompetanse i langrennsledelsen så det holder. De hadde argumenter som var lette å kjøpe for både Northug (manglende internasjonale resultater og lite høydetrening) og Næss (var ikke rask nok i de to uttakningsrennene som på forhånd var utpekt som viktige). Likevel føltes det galt. Internt blant langrennsløperne så man også på det som rart, særlig vrakingen av Northug.

Samtidig er det også noe som føles feil når vi har skiskyttere som også uten børse tilhører verdenstoppen, men som får ikke være med fordi de ikke har hatt tid til å kvalifisere seg via plasseringer i verdenscuprenn. Men vi VET jo at de er gode nok.

Lars Berger har nå vært tre uker i San Sicario uten å få gå et eneste skiskytterrenn. Det var ikke så uventet, med tanke på prestasjonene hans tidligere i sesongen. I tolvte time forsøkte man så å utnytte hans manglende deltakelse i skiskyting så han kunne få gå den avsluttende femmila, men kvoten var allerede full. Og det hjalp ikke at Tore Ruud Hofstad ble syk.

Er det noen som er i tvil om at Lars Berger er blant Norges fire-fem beste femmilsløpere når han er i form? Hadde det ikke da vært en ide å ta han med i utgangspunktet?

Ja da, det er vitenskap med fasit i hånd så det holder, men det er likevel spørsmål man må stille seg i etterkant. Likeledes hva som gikk så til de grader skeis med skøytegutta. Og hvorfor Norge er olympiske mestere i å være syke. Og hvordan det kunne gå an å velge så feil ski, opptil flere ganger.

Mens vi slikker våre sår, og begynner å vende blikket mot nye renn og nye mesterskap, er det bare å gratulere svenskene med tidenes OL. Det kommer de til å leve på i minst fire år til, og minne oss på så ofte de kan. I mellomtiden må nordmennene finne ut av hva som gikk galt, og ta konsekvenene av det.

La det arbeidet begynne så fort som mulig.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.