Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger.

NÅR STÅLE SOLBAKKEN begynner Norge-jobben med å gjenreise debatten som egentlig aldri har vært noen reell debatt - den om det vakres spillets underlag på norske toppfotball-arenaer - forteller han ikke bare at han foretrekker naturgress. Han forteller også at han vil være en landslagstrener som bruker stemmen sin til mer enn uttak, spillestil og valg av formasjon.

Klubbfotballen har sine trenere og ledere som har mot til å prompe i kjerka.

I det perspektivet, fordi diskusjoner og meningsbrytninger gjerne er det som skaper framgang og utvikling, ønskes Ståle Solbakkens tydelige stemme velkommen.

DET ER SJELDEN det blåser på toppene i norsk fotball, det går mest i den gamle tralten. Alle er seg selv nærmest. Det er blant annet derfor vi fortsatt har 16 lag i de to øverste divisjonene. Da NTF prøvde å reformere ligastrukturen tilbake i 2015, men glemte å forankre ideene hos de som gjerne snakker høyest når det er noe å snakke høyt om, så du sjela i norsk toppfotball.

Også kalt egoisme.

Les: Alt fra MortenP her

KLUBBTRENERNE VIL HA flere seriekamper fordi en utvidet sesong vil gi bedre muligheter for utvikling. 12 eller 14 lag i hver av de to øverste divisjonene vil eksempelvis åpne for en slik mulighet, i en eller annen form og format. Men stilt overfor problemstillingen å risikere plassen i divisjonen for en ligastruktur man mener og tror vil gjøre toppfotballen i Norge bedre, nei, glem det.

Hva sportslige mål angår, er alle enige.

Når det kommer til hva som må til for å nå dem, er alle seg selv nærmest.

DET SAMME ER tilfellet i debatten som egentlig ikke er noen debatt, kunstgressdebatten. Selvfølgelig handler også det om penger. Akkurat som inntektene er større i Eliteserien enn i OBOS-ligaen, og større i OBOS-ligaen enn i PostNord-ligaen - akkurat sånn er besparelsene i regnestykket mellom kunstgress og naturgress.

De fleste norske eliteserieklubbene spiller ikke på kunstgress fordi de ønsker det, de spiller på kunstgress fordi det er økonomisk bærekraftig.

I norsk toppfotball er mangelen på penger så stor at penger går foran sport alle dager.

STÅLE SOLBAKKEN SIER i et intervju med VG at den nye medieavtalen, den som før fordeling vil gi toppfotballen 750 millioner kroner i året over seks år fra 2023 (tallet i gjeldende avtale er 400 millioner), kan være åpningen for naturgress for de som ønsker det. Hadde det vært Trygve Slagsvold Vedum som snakket ville han brukt ordet subsidier. Et tilskudd rett og slett, en overføring av midler fra NTF til næringsvirksomhetene (klubbene) som ønsker det.

Man trenger ikke en gang spørre NFF.

Les også: Klippekortene forsvinner med Solbakken

Å spørre Terje Svendsen om det er som å spørre Terje Svendsen om hva naboen skal bruke lottogevinsten sin til.

NORSK TOPPFOTBALL HAR ikke egne penger, de eies av de 32 klubbene som til enhver tid spiller i Eliteserien og OBOS-ligaen. Det er klubbene som bestemmer hva pengene skal brukes til. Ingen andre. Når 400 årlige millioner blir 750 millioner fra 2023 finnes det mye kapital som kan subsidiere naturgress.

Det som skal til er at minst 17 av 32 klubber enes om at det er det beste for norsk toppfotball, både med tanke på det nasjonale produktet som sådan, fotballen som spilles, utviklingen av spillet, interessen utenfra, og ikke minst Ståle Solbakkens nye baby, Norge menn A.

Så lett er det å gjeninnføre gress sør for Lerkendal.

Og så vanskelig.

ALLE ER ENIGE om at kunstgressfotball er et annet spill enn det du får på naturgress. Det er mer spill på fot, enklere å treffe med pasninger, balltempoet gjør det vanskeligere å komme i press, det blir færre taklinger, duellspillerne blir borte, og så videre. Men der stopper også enigheten. De mest konservative vil hevde det burde være forbudt med kunstgress på det øverste nivået. Solskjær-assistent Richard Hartis er en av dem, som i et pauseintervju i Molde-tida uttrykte sine preferanser på følgende måte:

«It’s a good game, the boys are doing well concidering playing on plastic».

Mange norske spillere er oppvokst på kunstgress, som Martin Ødegaard og Mats Møller Dæhli, har sagt det handler om klima (Ødegaard), og om hva du gjør på det underlaget du har til rådighet (Møller Dæhli).

ETTER NORSKE KLUBBERS Europa-fiasko høsten 2016, Norges 0-3 for Tyskland på Ullevaal (Høgmo) og U21-lagets 1-6 borte mot England, dro Ole Gunnar Solskjær i gang en liten kunstgressdebatt. Uavhengig av de nevnte resultatene mente han at kunstgresset gjør norsk fotball mindre konkurransedyktig internasjonalt.

Han fikk støtte av Nils Arne Eggen, Kjetil Rekdal, Åge Hareide og selvfølgelig av Ståle Solbakken.

Dag-Eilev Fagermo derimot, og islandske spillerutviklere rusa på EM-suksessen fra Frankrike, så det på en annen måte.

PER-MATHIAS HØGMO ville i sin tid med Norge ikke mene noe om kunstgress versus naturgress. Han ville heller sitte stille i båten. Jeg husker jeg skrev det var feigt, og at det i min bok er en landslagstreners plikt å bruke stemmen, delta i debatten, få motsetningene opp og fram og diskutere dem til fotballens beste.

Ståle Solbakken er en sånn type, og han snakker gjerne høyt.

Norsk fotball trenger den stemmen.