Gå til sidens hovedinnhold

Nossums lag kan tangere Norges verdensrekord i VM-medaljer - men jeg og andre bekymrer oss over dårlig konkurranse internasjonalt

Landslagstrener Eirik Myhr Nossum kan så absolutt tangere sin og Norges  verdensrekord fra ski-VM i Seefeld i 2019, med seks herregull av seks mulige når VM i Oberstdorf går av stabelen i slutten av februar og  begynnelsen av mars 2021.

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Samtidig er jeg dypt bekymret over at konkurransen til det norske laget har blitt dårligere og dårligere de siste årene. Flere nasjoner sliter tungt med å rekruttere topputøvere.

Når jeg sitter her i den koselige stuen på Holmenkollen Park Hotell, øye til øye med Nossum, blir jeg bare mer og mer overbevist.

Det er faktisk mulig.

Det kan bli et nytt norsk storeslem.

Akkurat som for to år siden.

Les også

Iversen tok til tårene på grunn av Northug. Slik reagerte Northug selv på de rørende TV-bildene

Fra vinduet i restauranten ser jeg høstens første snøfnugg falle ned over Oslos tak. Ruskeværet får meg et lite øyeblikk til å tenke på russeren Aleksandr Bolsjunov.

Mannen som startet først i finalen av Tour Ski 2020 på Granåsen i Trondheim, men som gikk på en smørebom i det trønderske uværet og falt fra første til sjuendeplass på siste etappe.

Foran seg hadde Bolsjunov seks nordmenn med Pål Golberg, Simen Hegstad Krüger og Hans Christer Holund på pallen.

Bolsjunov, som tok VM-sølv på 30 kilometer og 50 kilometer i Seefeld, blir trolig én av få virkelige utfordrere til nordmennene denne vinteren, også.

Vi kan også legge til hans landsmann Sergej Ustjugov, samt finnen Iivo Niskanen. Men deretter blir det vanskeligere å se noen med kapasitet til å knekke fem nordmenn i de individuelle VM-løpene.

Etter suksessen i 2019 får Johannes Høsflot Klæbo, Sjur Røthe, Martin Johnsrud Sundby og Hans Christer Holund friplasser på sprint, 30 kilometer, 15 kilometer og 50 kilometer i neste VM.

I Seefeld konkurrerte Norge med fire herrer. I Oberstdorf blir det fem og enda større gullsjanser.

Les også

Langrennsprofiler slår tilbake mot fluor-kritikken: - Du kan ikke komme og ta den

Slik jeg ser det, er det to forklaringer på den norske dominansen.

* Bredden i den norske troppen har sjelden, eller aldri, vært større og bedre. Utviklingsarbeidet savner motstykke sammenlignet med resten av verden, fra klubb til region til forbundslag. Vi snakker om en norsk rakett som skyter til værs med nye og gamle profiler, ledsaget av høykompetente trenere og ledere.

* Konkurrerende nasjoner som Sverige, Finland, Italia, Tyskland, Frankrike, Tsjekkia, USA, Canada og Sveits går i motsatt retning som Norge og kan kun sende ut enkelte spredte medaljehåp. Bredden er syltynn hos disse nasjonene.

Om konkurransene blir for uforutsigbare og vinnerne alltid kommer fra samme land, ja, da risikerer vi at den internasjonale interessen forsvinner.

Det kan føre til en krise som også IOK, Den internasjonale olympiske komité, begynner å tenke at langrenn ikke lenger fortjener så stor oppmerksomhet i OL-programmet, siden det kun er få nasjoner som gjør opp om medaljene.

Det skal likevel sies at resultatene fra Junior-VM og U23-VM i vinter får meg til å tro at det kan bli en større internasjonal bredde fram mot VM I Trondheim i 2025.

Norges dominans per i dag skyldes, etter min vurdering, delvis et nasjonalt kanonjobb og delvis svekket internasjonal konkurranse på grunn av et generasjonsskifte i flere land.

Konkurranse på herresiden er ikke hva det en gang var.

Og nordmennene kan jo heller ikke bremse opp sin utvikling i sporet eller legge seg på sofaen bare på grunn av et utenlandsk stjernefall. Nossums gjeng gjør selvsagt alt for å bli enda bedre.

Les også

En kvinnes ydmykelse av FIS Council

Konkurrentene:

Sverige har ingen ny Marcus Hellner, Johan Olsson, Anders Södergren eller Daniel Richardsson klare for gullkamp, ennå.

Sveits har ingen ny Cologna på gang og «Super Dario» synger selv på siste verset.

Canada har ingen ny Alex Harvey i sikte.

Federico Pellegrino virker å bli den eneste italienske trusselen (sprint), med mindre den evige lovende Francesco De Fabiani kvikner til.

Tsjekkia sliter med å få fram en ny Lucas Bauer.

Og USA skulle trenge en ny Kris Freeman eller Bill Koch.

Frankrike har Lucas Chanavat og noen andre i sprint, men det er trolig ikke nok til å slå Johannes Høsflot Klæbo.

Estland har i det store og hele dopet seg ut av verdenseliten, akkurat som Østerrike og Kasakhstan.

Men hva med Tyskland, da? Tja, hjemmehåpet på herresiden kan bli Lars Bögel, nummer 35 og beste tysker i verdenscupen sist sesong. Folk som de pensjonerte stjernene Axel Teichmann, Rene Sommerfeldt, og Tobias Angerer savnes noe helt enormt.

Kina på sin side jobber hardt på for å få fram eliteutøvere til Beijing-OL i 2022, med hjelp av Terje Bjarte Langli og Anita Moen, men det er fortsatt langt unna å være medaljehåp. Det samme gjelder for Japans herrelag.

Finland har Niskanen. Han vinner ikke VM-gull på 15 kilometer friteknikk. Den 28 år gamle klassiskspesialisten fra Oulu ved nordre Bottenvikens strender kan muligens triumfer på 50 kilometer klassisk - om han kommer seg løs og slipper å spurte mot nordmenn eller Bolsjunov.

Les også

Northug-saken ferdig etterforsket og sendt til påtaleavgjørelse

Norges tropp vokser så det knaker. Omverdenens, bortsett fra Russland, krymper.

I verdenscupen 2019/2020 hadde Norge for eksempel sju herrer blant de 12 beste i sammendraget. Sverige hadde tre og Finland hadde to utøvere blant de 30 beste. Italia og Frankrike hadde én hver.

De neste som kan true Norge kommer fra øst. Sju russiske løpere var inne blant de 20 beste i den siste verdenscupen.

Som svenske kan jeg egentlig ikke se en eneste skikkelig individuell medaljekandidat fra Sverige i VM på herresiden.

Vi blå-gule kan jo håpe og tro på Calle Halfvarsson igjen. På Jens Burman (en joker på femmila), Oskar Svensson, Viktor Thorn og Johan Häggström. Flinke langrennsløpere, men ingen av dem hadde fått plass i det norske VM-laget.

I hvert fall ikke slik som det er nå. Trolig ikke i slutten av februar, heller.

Og mens jeg bare kan se for meg to nye topputøvere fra Sverige i den nærmeste framtid, William Poromaa (20) og sprinteren Marcus Grate (23), så dukker det stadig vekk opp nye norske stortalenter på løpende bånd.

I min samtale med Nossum kan Inderøya-gutten gi meg status på nesten hvor mange ess som helst, som han har på hånden: Simen Hegstad Krüger, Hans Christer Holund, Emil Iversen, Didrik Tønseth, Sjur Røthe, Martin Løwstrøm Nyenget …

Utøvere som Nossum i løpet av formiddagen har vært ute å «pisket» i en tøft elghufs-økt fra Sognsvann til Frognerseteren. Til tross for snø og høstvær utendørs, var det ikke noe i veien med humøret og viljen til de norske gutta.

Nossum bare ler.

- Det ser bra ut, sier han.

På Lillehammer jobber hans kollega Arild Monsen med å spisse formen til sprintgutta: Johannes Høsflot Klæbo, Pål Golberg, Erik Valnes, Finn HÅgen Krogh, Sindre Bjørnstad Skar, Håvard Solås Taugbøl og Ansgar Evensen …

Når vi først er inne på aktuelle navn kan vi jo også nevne noen sultne ulver som lurer i skyggene og som ser for seg å utfordre landslagsfolket og gjøre alt for å imponere trener Nossum: Harald Østberg Amundsen, Jan Thomas Jenssen, Ivar Tildheim Andersen, Gjøran Tefre,Mattis Stenshagen og Håvard Moseby …

Nossum har virkelig mange å velge blant.

Glemte jeg noen?

Ja, minst 5-10 til som nok kommer til å utfordre om en plass på VM-laget.

Og ja, så må jeg jo nevne: Niklas Dyrhaug har en privat satsing sammen med Martin Johnsrud Sundby. Sistnevnte møtte jeg på inne på HK Labben i Kollen for bare et par uker siden. Svetten sprutet. Sundby ga alt på båndet.

Han vil vinne - igjen. Og han jobber knallhardt for å komme tilbake i den gullformen han hadde under Seefeld-VM i 2019. Det føles faktisk realistisk, om ryggen holder.

Så, hvilken nasjon skal kunne trumfe over Nossums gjeng og Norges brede tropp?

Ingen.

Eirik Myhr Nossum nevner Bolsjunovs navn med respekt og sier: - Vinner vi ett individuelt gull og stafettgull, så er vi innafor og har gjort det bra.

Og så legger han til:

- Men vi skal selvsagt gjøre alt for å vinne alle gullene i Oberstdorf, også.

- Og i Tour de Ski satser vi på det beste laget. Tour de Ski er utrolig viktig med tanke på å fremme langrennssporten.

Jeg forstår hva han sier.

Hva skal eller være motivasjonen for de norske herrene? Noe som har vært utrolig bra, skal bli noe helt fantastisk bra.

Forutsetningene er bedre enn noensinne.

Nossum forteller meg at hans disipler har gjort en utrolig jobb i sommer og i høst. Det aller meste virker å være på stell for herrelaget før denne vinteren.

Jeg avslutter med å spørre om Finn Hågen Krogh. Svaret blir:

- Han er på vei mot VM-formen han hadde i Lahti i 2017.

Joda, jeg må bare si takk, Nossum.

Den gang reddet Alta-gutten Norges ære gjennom å holde unna for Ustjugov på ankeretappen på stafetten og førte Norge til mesterskapets eneste herregull.

Nå blir Kroghs tøffeste oppgave å skaffe seg en plass på VM-laget,

Det sier det meste om Norges styrke.

Og kanskje litt om resten av verden også.

Eirik Myhr Nossum reiser seg fra stolen og gjør seg klar til neste intervju.

- Laguttaket blir det vanskeligste i vinter, det blir virkelig ikke lett.

Det forstår jeg.

Selv luksusproblem kan gi deg hodepine.

/Torbjörn Nordvall

P.S. Ski-VM innledes i tyske Oberstdorf med sprintkonkurranser 25. februar 2021.

Kommentarer til denne saken