*Nettavisen* Sport.

Friske meninger

Over tid er det ikke spillerne som vinner kampene, men ledelsen.

 

SLAKTER NORSK FOTBALL: Terje Liverød er kritisk til kvaliteten på spillerne i Eliteserien. Her et oppgjør mellom Rosenborg og Lillestrøm i den norske Eliteserien. Foto: Ole Martin Wold (NTB scanpix)

I sommer ble det igjen satt nye rekorder. Globalt ble det kjøpt fotballspillere for rundt 7100 millioner norske kroner i et overgangsvindu som representerte 87 % av årets samlede spillerkjøp.

Av Terje Liverød, fotballagent

Da sesongene rundt i verden går fra august til mai, og kontrakter oftest utløper i juni, er det dette vindu som er det viktige. Allerede nå begynner gode klubber derfor med sin spillerlogistikk for neste seong med det planlegging av kjøp (og salg) neste sommer.

For ikke lenger enn drøye ti år siden måtte vi streve med videoopptak av kamper og slepe VHS-kassetter til Europa hvor de tekniske finurligheter stort sett bestod i å kunne stoppe og «fryse» situasjoner.

I en fotballverden som siden ikke bare har blitt digitalisert, men også revolusjonert hva gjelder oversikt, analyser, tilgang til informasjon, data og fakta om enhver spiller i alle verdens hjørner, søker klubber spillere etter mer optimale kriterier enn noen sinne.

Klikk på bildet for å forstørre.  

LANGER UT: Terje Liverød er svært skeptisk til nivået i norsk fotball. Foto: Steinar Johan Bjerkmann (NTB scanpix)

Hvor dataprogrammer analyserer enhver styrke og svakhet ved spillerne, og klubber derfor kan søke og finne spillere som passer deres behov, så vel økonomisk som sportslig. Aldri før har flere spillere byttet klubber og land, og aldri før har det skjedd på en mere optimal og kunnskapsbasert måte.

I denne fotballverdenen blir ikke spillere fra den norske Eliteserien valgt. Og derfor heller ikke solgt. Ganske enkelt fordi de ikke er god nok. Hadde de vært det, gode nok, hadde de blitt kjøpt. Det norske U20-landslaget deltok i sommer i VM, en turnering hele fotballverdenen følger. Et optimalt utstillingsvindu.

LES OGSÅ: - Ett resultat kan lyve, men ikke mange

Av de norske deltagerne som spilte i norsk Eliteserie ble én, kun én eneste av disse spillerne, solgt etter VM. Og det til Danmark.

Av de 7100 millioner kroner som byttet hender i sommerens overgangsvindu ble det kjøpt spillere fra norsk eliteserie for stusselige 43,5 millioner kroner.

Eller 4,4 millioner Euro.

Trist og svakt

Det vil si ingen, ingen verdens ting i global målestokk. Til sammenligning eksporterte norsk Eliteserie spillere i 2008 for 21 millioner Euro. Og danskene for 42 millioner og Allsvenskan for 16 denne sommeren. Av de fire det ble betalt penger for i sommer var tre utlendinger som bare hadde vært innom norsk Eliteserie og kun én eneste (norsk) spiller «utviklet» i Norge.

I en trist og historisk svak norsk Eliteserie med en totalomsetning som har gått bakover er norsk fotballøkonomi helt hektet av den internasjonale sådanne, som i samme periode er nesten fordoblet.

Under et slikt scenario kunne, og burde, eksport av norske spillere vært en redning. Noe det ikke er, og ei heller vil bli. Ganske enkelt fordi norske spillere er for dårlige, og ingen vil ha dem. Noe ikke bare tall og fakta alene forteller, men som bekreftes av enhver utenlandsk observatør og klubb som følger norsk fotball. Det er nitrist.

Gjennomsnittsomsetningen til norske eliteserieklubber var i 2018 rundt 9 millioner Euro. I dagens fotball burde det være innlysende for enhver i styre og stelle i ledende organer i norsk fotball at det er umulig, helt umulig, å ha en «bærekraftig økonomi» i klubbene, slik ett av NFF sine mål er, og samtidig være konkurransedyktig.

Betalte amatører

Det er helt umulig, og norske eliteserieklubber består i dag som en konsekvens ikke av annet enn betalte amatører. Hvor kvalitet blir deretter.

Resultater har alltid en årsak, ingenting blir slik av seg selv. Over tid er det ikke spillerne som vinner kampene, men ledelsen. Hvor NFF ikke minst har skapt en likhetsmentalitet hvor unge ikke kan vinne, hvor alle skal være med der de måtte ønske, de beste ikke spille sammen før en viss alder, og alle skal «ha det hyggelig».

Og hvor NFF, som kanskje det eneste land i denne fotballverden, styrer, blander seg inn i og setter regler for hvordan klubbene skal bedrive utvikling av spillere.

Tenke seg de tyske, spanske eller engelske fotballforbundene fortelle Bayern München, Real Madrid eller Manchester City hvordan de skulle bedrive det! I Norge styres imidlertid dette av Norges Fotballforbund etter de samme sentral-styrte prinsipper som Sovjetunionen i sin tid drev sin planøkonomi. Parallellene er faktisk slående.

I et hvert fornuftig fotballland styrer og bestemmer klubber sin barne- og ungdomsfotball. Hvor de store og de som er best på utvikling av spillere topper sine barnelag fra 7-årsalderen, om så de vil. Slik at de beste får trene med de beste.

Hvor intet forbund blander seg. Ganske enkelt fordi det hverken er deres oppgave eller fordi de har kompetanse til dette. Gode spillere utvikles i de største klubbene hvor det er best miljø, erfaring, tradisjon og kunnskap om nettopp dette.

Og hvor det er nok av klubber, små som store med barnefotball og plass til alle som vil spille. Det er bare ikke plass til alle et hvert sted. Som er årsaken til at spillere fra norsk Eliteserie ikke lenger henger med og er ønsket.

Et «Norge Rundt»

I Norge er i tillegg dagens norske Eliteserie et «Norge Rundt» hvor hvert grisgrendt strøk har sitt Eliteserie-lag. Hvor «alle» skal få være med og bredde er viktigere enn topp. Hvor ressurser er spredt på alle, og alt for mange lag.

Norsk fotball er i dag drevet etter alt annet enn toppfotballprinsipper. Hvor det i Norge og med norsk fotballøkonomi ikke er plass til et eneste mer enn ti lag i hver av de to øverste divisjoner. Som i andre og bedre fotballnasjoner enn Norge. I 2008 var det i nominelle kroner høyere omsetning i norske Eliteserie med 14 lag enn ti år senere med 16. Noe som burde være en alvorlig tankevekker for Norges Fotballforbund. Og som kanskje har noe med nivå på produktet å gjøre.

Norsk Eliteserie er historisk svak også fordi det utvikles færre gode spillere og som økonomisk stadig mister terreng til internasjonal fotball og i realiteten i dag er helt hektet av. Hvor Norges Fotballforbund ikke har nådd ett eneste av de mål det har satt seg hva gjelder herrefotball siden 2007.

Ikke ett.

I normale organisasjoner og i private bedrifter ville et styre stilt berettigede spørsmål. Og de ansvarlige for lengst blitt bedt om å ta sine hatter å gå, dersom de ikke selv allerede hadde gjort det. Sekter kjennetegnes blant annet ved at de står stille i en verden som ellers går framover. Med et fotballforbund som i dag ligner mere på nettopp det, en sekt, hvor ansatte er mere oppsatt på å beskytte sine posisjoner og hvor det er forbudt å banne kjerka og de som gjør det blir bannlyst, er det usannsynlig at det skal utvikles flere og bedre spillere og at den negative trend i norsk fotball som nå har vært en dokumenterbar realitet de siste ti årene vil endres.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.