RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: AFP/Scanpix

Reddet av feil mann

Sist oppdatert:
Sportsjournalist Roy Kvatningen forteller om sitt høydepunkt i 2008.

Sport fascinerer ekstremt mange mennesker og jeg tror at den viktigste grunnen til det, er den spenningen de fleste idretter kan by på. Mens filmer deles inn i kategorier som thriller, action, drama og komedie, kan sport på sitt beste være alt i ett.

Tirsdag 3. juni satt jeg hjemme i godstolen - midt på natta - i en mørk stue med hodetelefoner koblet til TV-en og lyden på full guffe. Jeg ristet på hodet.

Mitt favorittlag Pittsburgh Penguins var i ferd med å tape for Detroit Red Wings i Stanley Cup-finalen (Det er NHL, for de uinnvidde) og trener Michel Therrien sendte lille Maxime Talbot utpå isen.

Det var under et minutt igjen av kampen og Detroit ledet 3-2. Pittsburgh hadde mindre enn 60 sekunder på seg til å få mål og sjansen til å spille sudden death. Detroit var mindre enn 60 sekunder fra å kunne løfte verdens mest berømte trofé som NHLs beste lag.

Og Pittsburgh satset på Talbot, en herlig selvoppofrende spiller, men like fullt en kar som ikke akkurat skaper frykt hos motstandernes keepere. 14 mål hadde han scoret denne sesongen. På benken satt spillere som Petr Sykora (33 mål), Ryan Malone (33 mål) og veteranen Gary Roberts, som totalt hadde scoret 466 mål i NHL på dette tidspunktet.

Pittsburgh hadde blitt rundspilt av et åpenbart mye bedre lag i hele finaleserien. Detroit vant den første kampen 4-0 og den andre 3-0. Da Evgeni Malkin pumpet pucken inn i Detroits sone var det 40 sekunder igjen til Stanley Cup-finalen var avgjort. Da Pavel Datsyuk ble presset så hardt at han ikke klarte å slå unna pucken, var det 38 sekunder igjen. Da Sidney Crosby slo pucken ned til Marian Hossa i rundvantet, var det 37 sekunder igjen. Da Hossa skjøt fra død vinkel var det 36 sekunder igjen. Og da Talbot tvang returen inn i mål, var det 35 sekunder igjen.

Les mer om kampen her:
*http://en.wikipedia.org/wiki/Stanley_cup
*http://www.nhl.com/ice/recap.htm?id=2007030415
*http://www.nhl.com/scores/htmlreports/20072008/GS030415.HTM

Målet symboliserte hvilken lagånd, hvilken vilje og hvilket talent som bor i favorittlaget mitt. Dette var årets høydepunkt for meg.

- Det var bare en følelse jeg fikk, forklarte trener Michel Therrien etterpå om valget av Talbot.

Den følelsen kjøpte Pittsburgh en ekstra sjanse. Men nå var det sudden death. Det neste målet ville enten sikre Detroit trofeet eller gi Pittsburgh en ny kamp.

Jeg er en stor tilhenger av å sette ting i sammenheng og i dette tilfellet var det spilt 60 minutter med fysisk ekstremsport i en sesong som nå var over 100 kamper lang for Pittsburghs del. Penguins spilte denne natten sin 101. kamp på 243 dager. Og de spilte mot verdens suverent beste lag i det jeg tør påstå er verdens mest kompliserte sport.

Det var ikke mer enn to år siden Pittsburgh Penguins var NHLs nest dårligste lag (nummer 29 av 30), men takket være det nordamerikanske systemet med draft hvor de dårligste lagene velger nye talenter først, hadde Pittsburgh sikret seg supertalenter som Sidney Crosby, Evgeni Malkin, Marc-Andre Fleury, Jordan Staal og Ryan Whitney, og på rekordtid stablet et konkurransedyktig lag på beina.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Detroit var likevel bedre. Mye bedre. Mer rutine, flere spillere på høyt nivå. Det var synlig i den neste perioden, kampens fjerde, da Red Wings pepret Fleury med 13 skudd (mot Pittsburghs to). Fleury stoppet alle. Ingen av lagene scoret.

Det gjorde heller ikke Petr Sykora, selv om han i pausen før første overtidsperiode hadde lovet lagkameratene at han skulle gjøre det.

Den andre overtidsperioden endte også uten mål, mye takket være Fleurys fantastiske keeperspill.

Midtveis i den tredje overtidsperioden, den sjette totalt, ganske nøyaktig 109 minutter og 57 sekunder effektiv spilletid ut i kampen, prikket Pittsburgh inn seiersmålet. Petr Sykora innfridde løftet og avgjorde kampen på overtid.

Naboen min har aldri sagt noe, men jeg er ganske sikker på at hun våknet av jubelbrølet mitt. Jeg jublet høyt, selv om jeg innerst inne visste at Detroit ikke kunne tape to kamper til. Det gjorde de heller ikke, finaleserien ble avgjort allerede i neste kamp.

Men det kan jeg leve med. Våren 2008 fikk jeg se den mest spennende thrilleren jeg kan tenke meg, i den mest actionfylte sporten jeg kjenner, bli avgjort på den mest dramatiske måten jeg har opplevd. Og av alle idrettsutøvere i verden, var det Maxime Talbot som ga meg årets idrettshøydepunkt i 2008.

PS! Noen vil mene at det er sykt å være så engasjert i en liga som i Norge kun er tilgjengelig på TV, og stort sett kun om natten, uten andre norske forbindelser enn en defensiv back (den meget sympatiske Nes-gutten Ole-Kristian Tollefsen). Til dere vil jeg bare si: Det forteller hvor fantastisk NHL-hockey er.

Klikk her for full oversikt over sportsnyhetene

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere