Torbjørn Nordvall

Respekt, Vidar Løfshus!

EN HYLLEST TIL LØFSHUS. Blogger Torbjörn Nordvall skriver om landslagssjefen, etter at det ble klart at han gir seg etter sesongen.

EN HYLLEST TIL LØFSHUS. Blogger Torbjörn Nordvall skriver om landslagssjefen, etter at det ble klart at han gir seg etter sesongen. Foto: Berit Roald (NTB scanpix)

- Jeg visste ikke om jeg turte å se ham i øynene etter å ha kritisert ham kraftig flere ganger, skriver Torbjørn Nordvall om sitt møte med Vidar Løfshus i vår. Les Nordvalls hyllest til landslagssjefen her.

Dette er et meningsinnlegg av Torbjörn Nordvall.

Han har vunnet over kreften, spilt uavgjort med Petter Northug og stått opp for verdens beste langrennslandslag i tykt og tynt gjennom åtte år – med alt det innebærer av krav, forventinger, tilgjengelighet, sorg, kritikk og utrolige idrettsprestasjoner. Nå velger Vidar Løfshus å gi seg etter sesongen. Respekt, sier jeg.

Første gangen jeg hørte snakk om Vidar Løfshus var den første søndagen i mars 1994. Norge hadde ikke vunnet i Vasaloppet siden 1971 (Ole Ellefsæter) og gjorde det heller ikke denne gangen.

Men det var tre nordmenn blant de fire beste. Bak vinneren Jan Ottoson fulgte verdensmester Sture Sivertsen, Vidar Løfshus og Birken-kongen Erling Jevne.

Løfshus var i mine øyne den store overraskelsen i nimilsklassikeren. Utholdene, seig og viljesterk, var han ikke langt unna å skrive norsk skihistorie som aktiv. Det glemmer ikke en svensk skinerd.

Løfshus kom uansett til å skrive seg inn i historiebøkene senere i livet. Som landslagssjef for Norge. Karrieren som leder slår det meste av antall seirer i verdenscupen, og suksess i OL og VM.

Det som har skjedd under Løfshus’ tid er som et eventyr. Og han er fortsatt ikke helt i mål med jobben. Først 31. mai stempler han ut fra Norges Skiforbunds lokaler på Ullevål.

Når jeg ser Vidar Løfshus annonsere at han gir seg i et videoklipp på langrennslandslagets Facebook-side, blir jeg faktisk litt rørt, sentimental og ettertenksom.

Hvilken kriger, og mann med bein i nesa han er, tenker jeg.

Jeg tenker at hans tidligere kamp mot kreften har gitt ham styrke, gnist og et perspektiv på livet. At den motbakken på et vis har herdet ham til å kunne stå opp, holde ut og se mulighetene.

Kanskje har han innsett at langrenn ikke er alt her i verden og at et hvert problem har sin utfordring. At idrett slik sett faktisk bare er idrett. Ikke en kamp på liv og død. Kanskje har han innsett at det finnes mer enn gull, sølv og bronse å sette pris på her i livet. Familien, for eksempel – kona Anja og de to barna, som har støttet ham fullt og helt i en av Idretts-Norges tøffeste jobber.

Jeg har i grunn alltid likt Vidar Løfshus som person. Jeg har fått inntrykk av hans væremåte, hans glød for sporten og hans vilje til å forsvare sine synspunkter (langrennsbråket i Norges Skiforbund).

Vi har møtt hverandre utallige ganger i VM, OL og verdenscupkonkurranser. Vi har på en måte vært «konkurrenter», men alltid i god ånd og som regel har det vært et stort smil på Løfshus’ lepper.

Som svenske har jeg fått merke hvor viktig jobben i forbundet har vært for Løfshus. Hvor viktig forbundets verdier er for ham og hvor viktig det er å ligge i forkant når du leder en flokk viljesterke personer fylt med energi, og i blant, frustrasjon.

Jeg synes at Vidar Løfshus har stått opp for sin «plikt» til å forsvare Norges farger internasjonalt og for å verne om sine utøvere og ledere så langt det har vært mulig.

Vidar Løfshus har for meg vært en klippe på landslaget.

Men på samme måte som fjellet Mannen står på utrygg grunn, har jeg ventet på at Løfshus skulle falle, og det flere enn én gang. Nå valgte han, som store idrettsutøvere og ledere ofte gjør, å gi seg på toppen. Bedre enn det, kunne det nesten ikke blitt.

Under Løfshus’ ledelse har Norge nærmest hatt totaldominans i langrennsverdenen på både herre- og kvinnesiden. Ja, russerne kommer sterkt og noen av de svenske jentene kan sørge for at medaljeregnet i Seefeld ikke blir en like stor maktdemonstrasjon som under OL i Pyeongchang i fjor, men sluttresultatet for Løfshus blir likevel kanon!

Løfshus har ikke vært en ukontroversiell leder. Han har havnet i trøbbel og mediestormer ved flere anledninger, og i blant har han framstått lite selvkritisk.

Under den triste sommeren i 2016, da både Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug ble felt for brudd mot dopingreglene, og to av langrennsorganisasjonens leger gjorde totale feilbedømminger, kunne Løfshus med fordel taklet det hele på en langt mer ydmyk måte.

Løfshus har blitt beskyldt for å være arrogant og måten han kommuniserer på sviktet i disse sammenhengene, mener blant andre jeg.

I et par blogger på Nettavisen anbefalte jeg langrennskomiteens leder, Torbjørn Skogstad, å kvitte seg med Løfshus. Både da dopingsakene herjet som verst, og da det tidvis ble en offentlig krangel med Peter Northug om eget lag og laguttak.

Når det er sagt, så lurer jeg på, en dag som denne, om noen annen leder hadde kommet seg helskinnet gjennom en slik dopingstorm og en slik Northug-orkan? Det var Norge og følelser for nasjonalsporten som aldri før og en massiv internasjonal mediedekning.

Ved flere tilfeller har jeg lurt på om Løfshus hadde ork til å stå på videre, og hvor han fant energien og drivkraften til å fortsette i den mildt sagt utsatte jobben?

Svaret er nok at han er gjennomsyret av langrennsglede fra topp til tå. Han har en vinnerskalle som kompass. Det skal framover, det skal bli bedre. Norge skal være best i verden på alle områder når det kommer til landslaget.

Løfshus har for meg vært ledersymbolet for den norske vinnerkulturen på landslaget, selv om han ikke har vært helt ukontroversiell på ledermøter og i skipolitiske sammenhenger der Norges interesser aldri har blitt overlatt til tilfeldighetene.

Det har sikkert vært interne uenigheter, også.

Løfshus har gitt svar på tiltale til de som har kritisert ham. Han har aldri vært redd for å skyte fra hoften. Det at Løfshus nå gir seg etter denne sesongen kjennes likevel logisk. Neste sesong er en mesterskapsfri sesong. Erstatteren får dermed tid og mulighet til å bli varm i trøyen innen Oberstdorf-VM i 2021.

Det blir imidlertid ikke lett for noen å følge i Løfshus’ fotspor. Jobben krever en livsstil som betyr at den foregår nesten døgnet rundt. Ansvaret er tungt og de kritiske røstene mange.

For å takle en slik jobb, må du være som nettopp Løfshus, besatt av langrenn. Du må elske sporten og den ekstreme prestasjonskulturen som preger verdens beste landslag.

Og du må tåle å bli kritisert.

Da jeg møtte Løfshus på vei hjem fra femmila i Holmenkollen i vår, hilste han muntert og tok meg i hånden med et stort smil om munnen.

Jeg gratulerte ham med OL-suksessen, men visste ikke helt om jeg turte å se ham i øynene etter å ha kritisert ham kraftig flere ganger.

Men Løfshus fortsatte bare å le og glise da jeg fortalte ham om min frykt for at han kanskje skulle være irritert på meg.

Men glimt i øyet svarte han meg:

- Kritikk må vi tåle. Det er en del av jobben, Torbjörn. Hvordan gikk det forresten med svenskene i dag?

Lykke til videre, Løfshus!

/Torbjørn Nordvall

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Mest lest på Sport

Annonsebilag